Takler det dårlig, så det er ofte at jeg går i vranglås når det oppstår noe med de. Kan dra hjem tidligere eller ikke dra på et planlagt besøk likevel.Uff, ja dette er slitsomt! Vi er nok mange i samme situasjon. Kan tenke meg at det har tatt tid å få ordnet opp. Hvordan takler du å føle deg så lite respektert?
Det går mye bedre etter vi fikk førstemann, heldigvis. Tror de er redd jeg skal «ta han fra de» eller at vi ikke skal komme på besøk. Samboer har også åpnet øynene mer og mer for hvordan de faktisk har behandlet meg og nå er han ikke redd for å si klart i fra om hva som er greit og ikke. Viktig at når han tar ting opp med de, så kommer det ikke fra meg gjennom han, men fra han fordi han mener det! Det er veldig godt
Svigermor hadde nok litt separasjonsangst i starten og la all skyld på meg. Noe som skapte et veldig dårlig utgangspunkt. Jeg tar ikke ufortjent dritt, men syns det var vanskelig å si i fra til svigermor når forholdet var nytt, så det ble en drakamp om samboer heller, og den vant jeg heldigvis, så hun måtte bare godta det til slutt hvis hun ville være i livet vårt.

Nå kan vi dra på bytur sammen og har en fin tone, det er veldig godt. Merker at hun prøver å begrense seg i hva hun sier og gjør, det setter jeg pris på og gjør at jeg får lyst til å inkludere de enda mer

Hadde vært helt på trynet om pappa var sjalu på samboeren min fordi han fikk være mer sammen med meg enn pappa!! Uff... 
Du ER sjefen, og du har all rett til å bestemme over DIN familie og være så "hormonell" som du bare ønsker (jeg hadde nok gitt gubben en verbal ørefik om han hadde omtalt meg som dette under graviditeten