Typen vil ikke ta på magen/meg...

B

Bkno2397562

Blir kjent med forumet
Gjennom hele svangerskapet syns jeg typen min generelt har tatt lite på meg, og magen har vært ett totalt ikke område...
Nå har jeg begynt å kjenne barnet utpå magen. Han har ikke vist noe initiativ til å ville kjenne. I går spørte jeg han, da la han bare armen tungt over magen, før han snudde seg og la seg til å sove. Han er så uengasjert. Kjente jeg ble så lei meg, det er vårt barn, og han tar bare avstand.
Hvordan er typene deres i forhold til kroppen deres nå? Og i forhold til å kjenne barnet?
 
Merker ikke noe forskjell i forhold til kroppen. Han er ikke så veldig på magen, men så har h*n inni der en lei tendens til å slutte å sparke når han legger hånden sin på magen. Og jeg har ingen babykul, så det kan være derfor. Sist tok det litt tid før han ble opptatt av magen. Tror kanskje det har med at gravidmagen lot vente på seg. Og så var han redd for at det var ubehagelig for meg. Men etter det ble så trangt inni der at alt av aktivitet var merkbart på utsiden, ble han ganske interessert. Men så ble hun også ganske aktiv hver gang han var i nærheten. Pappajente allerede i magen ;-)
 
Mannen min er faktisk ganske interessert. Den lille slutte vanligvis å sparke når han legger hånden på magen min og det syns han er litt dumt. Han gleder seg sånn til han kan kjenne det :)
Han har også blitt litt mer klengete enn vanlig noe som faktisk er hyggelig, men litt varmt til tider :p :)
 
-Siri- skrev:
Mannen min er faktisk ganske interessert. Den lille slutte vanligvis å sparke når han legger hånden på magen min og det syns han er litt dumt. Han gleder seg sånn til han kan kjenne det :)
Han har også blitt litt mer klengete enn vanlig noe som faktisk er hyggelig, men litt varmt til tider :p :)
Klikk for å utvide …
 
Bkno2397562 skrev:
Gjennom hele svangerskapet syns jeg typen min generelt har tatt lite på meg, og magen har vært ett totalt ikke område...
Nå har jeg begynt å kjenne barnet utpå magen. Han har ikke vist noe initiativ til å ville kjenne. I går spørte jeg han, da la han bare armen tungt over magen, før han snudde seg og la seg til å sove. Han er så uengasjert. Kjente jeg ble så lei meg, det er vårt barn, og han tar bare avstand.
Hvordan er typene deres i forhold til kroppen deres nå? Og i forhold til å kjenne barnet?
Klikk for å utvide …
Det kan ikke være en fullt så god følelse, men om det er noen trøst så kjenner jeg meg litt igjen i det du skriver:) Jeg kjente veldig på at jeg gjerne skulle hatt enda mer engasjement fra sambo enn det jeg fikk i starten. Men vi har nylig hatt en samtale om nettopp dette, hvor det kom frem at han rett og slett ikke har greid å ta innover seg at han skal bli far. Er det deres første? Det er det med oss. Kan kanskje ha noe å si for vår del iallfall. Vi vet jo strengt tatt ikke helt hva alt innebærer, men jeg har på en måte fått et forsprang som han ikke har med at det er jeg som kjenner alt av forandringer i kroppen, bevegelsene og sparkene :) Kan sikkert variere veldig fra person til person og kanskje til og med i samme svangerskap hvor engasjert og interessert man er. I det siste har han nemlig av seg selv begynt å også "hilse på" magen når han sier hei til meg og viet det hele en smule mer oppmerksomhet. Og jo mere rom jeg har gitt, jo mindre "på" jeg har vært, jo mer interessert ser han ut til å bli og tar mer initiativ selv. Litt fremgang. Men går av og til saktere enn hva jeg eeegentlig skulle ha likt ;)
 
Min samboer var akkurat som din. Uinteressert og generelt lite opptatt av graviditeten og magen. Det var kjempe trist. Når man som gravid trenger litt ekstra kos og oppmerksomhet så kjente jeg at jeg ble utrolig lei meg av det. Men når jeg nærmet meg slutten og lille frøkna var meeeget aktiv der inne syns han det var fascinerende å kjenne på sparkene hennes. Riktignok bare en kort stund men han virket ihvertfall interessert den korte stunden. Det var også vår første. Så det kan ha sammenheng med det noen sier her, at de har vanskelig for å se for seg hva som skjer der inne og har ikke helt tatt inn over seg at de skal bli far. De kjenner det jo ikke på samme måte som vi gjør og det tror jeg har mye å si for denne interessen.
 
Mannen min ble mye mer interessert etter ultralyd da han fikk se den lille. I tiden etter det vokste også magen mer og nå som sparkene kan kjennes utenpå har han vist mer interesse (selv om babyen også her slutter å sparke når han skal kjenne...). Det er vår første og han synes nok det var vanskelig å ta inn over seg. Vi har også handlet inn litt og litt slik at både jeg og han blir vant med at huset får disse nødvendige forandringene en baby medfører. For noen kan det nok gå litt lengre før alvoret går opp for dem. Og som sagt, vi som bærer barnet har jo en helt klar fordel ved at vi har kjent noe tydelig helt siden mensen forsvant :)
 
Anbefaling :) snakk med jordmor om dette. Avtal at hun har bedt pappa bli med på neste kontroll. Så kan hun vise hvordan pappa skal kjenne. Hvor babyen ligger. Få høre hjertelyd ol. Mange fedre skjønner ikke så mye av en kule mage med en baby inni. Men når en fag person veileder dem litt. Så blir det ofte litt mer forståelig for dem :p vi kjenner jo alt innenfra. Det gjør jo ikke de. Å vi må være flinke til å åpne kjeften p si hva vi trenger, hvordan vi vil ha det og hva vi liker nå. Å husk å flørt! Være litt morsom og kjæreste aktig. Ikke bare den gravide ;) her las vi uke for uke kapittelene i disse gravid bøkene eller på bv sin app :) vær uke, på senga. Hadde linjal så vi kunne se hvor stor babyen skulle være nå feks.
 
I går hadde vi en veldig fin opplevelse, som kan være verdt å teste, jeg er nesten sikker på at kjæresten satt med en tåre i øyekroken etterpå..
Etter middagen var mini igang med sine sprell, og pappan la hodet delvis på magen og kjente med hånda. Når han lå der viste jeg han videoen som går på Facebook for tiden (ligger også på tv2) av babyen som er født med intakt fostersekk. Så da a lå der å så på babyen i fostersekken samtidig som han kjente bevegelse fra sin egen baby. Det var skikkelig fint :)
Min har vært veldig interessert hele tiden da, og både snakker synger og nusser på magen med jevne mellomrom. De to kan nærmest ligge å "holde hverandre i hånda" <3

Håper det snur for dere også i siste del av svangerskapet :)
 
Jeg skal ikke klage på samboer her :) han spør vær kveld om hvordan hun lille har hatt det i dag. Før UL brukte Angel sound sammen inni mellom for å høre hjerteslag. Før hun starta å sparke, så trengte vi begge bekreftelse på at det er noe inni her :p samboeren min syns at en gravid kropp er så flott, så han har blitt litt ekstra fasinert om dagen :p og nå legger han hånden på vær kveld for å kjenne noen spark. Nusser meg også på magen innimellom :)

Men pappan til min andre datter var akuratt lik som det som beskrives. Og han ble aldri opptatt av magen eller noe før hun var ute. Så jeg følte meg faktisk veldig alene, ensom og avvist i det svangerskapet.... så ingen god følelse. Men tror bare noen er sånn selvom jeg mener at det kan ikke kreve så mye av dem å gidde å gi litt om partneren ikke har det helt ok :p kommunikasjon er super viktig!
 
Tror du må be han/kreve! Dem føler ikke den tilknytningen vi gjør, samt tror de glemmer det litt :p
Jeg må be min mann si hei og kose med magen når han kommer hjem og natta til vi legger oss. Jeg tar hånda hans og sier "kjenn" når hun lager liv. Men holder hun liv smiler han og synes det er gøy! Han tar aldri eget insiativ. Er nå i uke 29 så krever han snakker litt mer med henne, noe han er ukomfortabel med men han har ikke noe valg :p
Jeg inkluderer henne i hverdagen med å snakke om henne, hvordan hun er i magen osv samt som skrevet over krever han sier hei og natta til henne, tror det på sikt han hjulpet han å bli litt mer knyttet.
 
Snakk sammen om dette. Ikke godt å gå rundt å med slike følelser for deg og kanskje han bare er usikker på hvordan han skal håndtere alt dette. Jeg håper og tror at dette vil klar seg for dere! Jeg må si jeg er ganske heldig, har generelt en veldig oppmerksom mann og han spør daglig hvordan "Babymama" har det, tar del i svangerskapet og er veldig hensynsfull. Mye kos blir det :) Han har også kjent spark ved et par anledninger. Med førstemann var han veldig reservert i begynnelsen, men vi snakka om det og det viste seg at han var usikker og redd. Vi jobba oss gjennom det. Jeg er veldig glad for dette og skulle ønske at ingen gravide skulle føle de står alene i svangerskapet. God klem :)
 
Jeg har faktisk litt sympati med typen din jeg! Jeg har helt angst for å kjenne på andre folks gravidmage, d er rett og slett litt ekkelt med sånn greier som driver å romsterer inni der... Synes generelt d er ekkelt med alt inni kroppen (kjenne på bein, blodårer som vises... Eew!). Var litt bekymra for at jeg skulle føle d sånn om min egen mage også, men gjør heldigvis ikke d da!:)

Forøvrig bil jeg tro, som flere over skriver, at å bli med på jordmorkontroll kan være en nyttig opplevelse! Min jordmor krever omtrent ar samboer skal være med minst en gang, for hun vil møte han og prate med han og gi han mulighet til å bli mer del av opplevelsen. Kanskje har han tanker og spørsmål d er lettere å spørre jordmor om! :)
 
Han har sagt at han ikke er klar for å bli far, og at han ikke kjenner noe glede ovenfor det som skal skje... Vi har snakt mye sammen, det ender alltid med at han ikke er klar osv. Selvom barnet er planlagt!!! Jeg ble gravid etter første forsøk da...

Det var nok ett godt tips å ta han med til jordmor. Men jeg har kun vært der en gang selv, og kjenner ingen tilknytning til henne selv. Jeg kunne kanskje spørt legen min? Hun har jeg ett godt forhold til!

Jeg savner sånn typen min, gråter ny over situasjonen. Kjenner det begynner å bli en stor sorg inni meg, og er redd det vil påvirke hans forhold til datteren sin. Er livredd han ikke knytter seg til henne..
 
Ja d er helt sikkert greit å ta han med på kontroll hos legen i stede for jordmor! Snakk med legen først, så hun er forberedt på hvordan han er, hun har helt sikkert opplevd slike fedre før! :)

D høres ut som en kjempe tung situasjon for deg, håper d hjelper at han får snakket med noen, for alles skyld. Jeg er overbevist om at omsorgen for barnet kommer uansett da, husk at små babyer ofte ligner mest på far når de er nyfødt, nettopp for å vekke slike følelser i han! Selv om d er fint om tilknytningen kommer litt før den tid da... ;)
 
Min er stort sett interessert i magen. Nusser den natta og snakker til den. Nå har jeg kommet med "snakk til dinna gutten din, synes ikke an trenger å hoppe på blæra mi" og lignende fraser. Og jeg tror det gjør det litt enklere for an å prate med ungen.

Ellers han har foreløbig bare kjent et spark enda. Blir fryktelig rolig hr også når han prøver.
 
Meli skrev:
Ja d er helt sikkert greit å ta han med på kontroll hos legen i stede for jordmor! Snakk med legen først, så hun er forberedt på hvordan han er, hun har helt sikkert opplevd slike fedre før! :)

D høres ut som en kjempe tung situasjon for deg, håper d hjelper at han får snakket med noen, for alles skyld. Jeg er overbevist om at omsorgen for barnet kommer uansett da, husk at små babyer ofte ligner mest på far når de er nyfødt, nettopp for å vekke slike følelser i han! Selv om d er fint om tilknytningen kommer litt før den tid da... ;)
Klikk for å utvide …

Min mann, og jeg venter vårt 2.barn sammen nå. Og 1. Blir straks 2 år.
Min mann var totalt uinteressert i og kjenne på liv i magen, eller stryke på magen osv. Både 1. og nå 2. gang.
Det gjør et svangerskap ufattelig langt, og ensomt. Spesielt siden han begge ganger ikke vil diskutere navn, eller vite kjønnet på barnet heller. MEN det var ingen som var mere rørt, og totalt betatt når jeg fødte 1. Han kasta t-skjorta og satt med henne tett hud til hud på brystkassen sin i det uendelige❤️
I disse dager har jeg termin med nr 2 Han er like fjern, og jeg trøster meg med at alt endrer seg når jeg har født. Selv om det er ufattelig trist at han er så fjern mens jeg går gravid. Det vil jeg nok aldri forstå, eller bli vant til!
40+2 i dag ;)
 
Oj... Her er mannen helt med, litt mindre nå siden det er nr 2, men med vesla var han mer opptatt av det enn det nesten :p

Trist at han ikke viser interesse, men mange fedre får en skikkelig reality check når barnet kommer da :)
 
Lykkespire<3 skrev:
Min mann, og jeg venter vårt 2.barn sammen nå. Og 1. Blir straks 2 år.
Min mann var totalt uinteressert i og kjenne på liv i magen, eller stryke på magen osv. Både 1. og nå 2. gang.
Det gjør et svangerskap ufattelig langt, og ensomt. Spesielt siden han begge ganger ikke vil diskutere navn, eller vite kjønnet på barnet heller. MEN det var ingen som var mere rørt, og totalt betatt når jeg fødte 1. Han kasta t-skjorta og satt med henne tett hud til hud på brystkassen sin i det uendelige❤️
I disse dager har jeg termin med nr 2 Han er like fjern, og jeg trøster meg med at alt endrer seg når jeg har født. Selv om det er ufattelig trist at han er så fjern mens jeg går gravid. Det vil jeg nok aldri forstå, eller bli vant til!
40+2 i dag ;)
Klikk for å utvide …
Så herlig! D blir et langt svangerskap om man føler seg veldig alene om d, men er en trøst å vite at d blir bra til slutt! Lykke til med innspurten! <3
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp