Hvordan går det med deg? Så leit å høre at det er så tungt, over så lang tid.. Klarer du å finne noen positive ting i hverdagen? Og prøv å ikke sammenligne deg..ikke med deg selv en gang.. Jeg forsøker å rose meg selv for de mest banale ting, nå når man er i en tøff periode, kan veldig små enkle ting faktisk være stort og mer enn nok overkommelig. I tillegg bruker jeg mer tid på div oppgaver.
Håper du fikk luftet deg hos legen?
Og det er bra, og sikkert også krevende å skjule følelsene dine, for 3åringen. Selv om det å være lei seg er en vanlig følelse.
Håper du har god støtte rundt deg ellers.
Det går greit, svinger litt mellom å være helt i kjelleren og til å føle meg helt ok.
Kjenner frustrasjonen over nok et «tungt» svangerskap er stor, sist (første gang) jeg var gravid skjedde alt man ikke forestiller seg skal skje.
Jobben forsøkte alt de kunne for å få meg sparket da jeg fortalte at jeg var gravid, jeg fikk advarsler fordi jeg var sliten og ikke klarte å gjøre alt på jobb selv om vi hadde avtalt tilrettelegging med jordmor, de første riene kom i uke 20, etterfulgt av fødsel som startet i uke 30, for så å bli satt på riehemmende i ukesvis frem til det var langt nok til å gå sin gang. Jeg fikk bekkenplager i uke 6 sist, og slet meg gjennom hele greia med fagforening og en møkka arbeidsgiver som gjorde det de kunne for å gjøre alt verst mulig. Jeg klarer ikke snakke om det uten å begynne å gråte.
Og på toppen av det hele så ble sønnen vår nesten født hjemme fordi den teiteste jordmora svarte telefonen den kvelden fødselen var i gang. Jeg fikk klar beskjed om at jeg ikke fikk noe hjelp på føden med mindre jeg hadde tette, regelmessige rier fordi det var så lite folk på jobb. Til slutt sa mannen min at han ringte ambulansen, og vi rakk bare å komme innenfor døra på sykehuset før lillegutt kom. Selv ante jeg ikke at jeg var så langt i fødsel så jeg ble skikkelig tatt på senga. Etter fødsel var jeg deprimert i nesten ett år og nå vi feiret sønnens første bursdag, først da pustet jeg litt ut og syns at det var greit å være mamma.
Denne gangen hadde jeg gledet meg og tenkt at alt ville bli lettere, jeg skulle trene, jobbe frem til permisjon og bare kose meg i ventetiden. Alt er helt krise, bortsett fra jobben! Sjefen er en fantastisk mann selv om jeg har vært sykemeldt til og fra siden oktober, jeg tror nesten ikke det er sant selv..
Beklager det lange innlegget, men det er bare for å forklare litt rundt hvorfor jeg fremstår som jeg gjør..[emoji17]
Jeg prøver å glede meg over at jeg kjenner lillebror hele døgnet, men det sitter langt inne og er ikke så lett som det kanskje er for alle andre gravide..
Men at sola skinner, om jeg får tatt en lang varm dusj, eller handlet noe fint en dag hjelper litt på humøret[emoji173]️
Jeg har skrevet meg enkle gjøremål, noen få og små hver dag. Litt for å komme gjennom dagen og litt for å føle at jeg faktisk bidrar litt hjemme.
Forleden dag skrev jeg et langt brev til mannen min hvor jeg fortalte ham hvor ufattelig stor pris jeg setter på han som mann, kjæreste og pappa til barnet vårt. Og jeg kjøpte blomster til han for å gjøre han litt glad i hverdagen [emoji173]️
Pratet med legen og fikk telefonnummeret til sånn type psykologer som er tilgjengelig store deler av døgnet når ting blir akutt. Så jeg skal snakke med de og få litt hjelp til å sortere tankene mine..[emoji1374]
Jeg har ingen familie i byen vi bor i, kun mannen min og sønnen vår. Hele min familie bor 12 timers kjøring unna[emoji20]
Men nå har jeg nettopp fått høre at de skal komme hit og være 5 dager, så det var en skikkelig opptur[emoji173]️
Det skal bli utrolig godt med tid sammen med foreldrene mine[emoji173]️[emoji1374]
