Sikker teit å bekymre seg, men hvis jeg ikke kan få det ut her - hvor kan jeg gjøre det da?
Skal på TUL imorgen og er da 6+6. Jeg er forferdelig engstelig! Er så redd for at noe er galt!
Bekymringene stammer fra to ting: for det første var testene svake lenge denne gangen, og fikk ikke ordentlig positiv før etter IKM. Med gutten min testet jeg veldig tydelig positivt 10 dpo. Men har fått gode, supersterke tester siden. Men fikk 2-3 på digital 6+0 og har ikke turt å teste mer. For det andre er jeg så mye mindre kvalm og "gravid" denne gangen. Jeg er ganske trøtt, og mye utflod. Er jo også kvalm og uvel, men med gutten kastet jeg opp døgnet rundt frem til uke 13. Brystene er også veldig mye mindre ømme denne gangen.
Rasjonelt sett så vet jeg at alle svangerskap er forskjellige, at hcg stiger forskjellig, og at ikke alle får symptomer. Men klarer ikke la være å sammenligne med sist og være engstelig. Og vi vet jo alle at fornuft og rasjonalitet er noe av det første som forsvinner når man blir gravid. Hadde en tidlig sa i september og det henger nok igjen frykt derfra også, selv om jeg aldri var på TUL da.
Dette ble litt langt, men måtte bare få ut følelsene og bekymringen
Skal på TUL imorgen og er da 6+6. Jeg er forferdelig engstelig! Er så redd for at noe er galt!
Bekymringene stammer fra to ting: for det første var testene svake lenge denne gangen, og fikk ikke ordentlig positiv før etter IKM. Med gutten min testet jeg veldig tydelig positivt 10 dpo. Men har fått gode, supersterke tester siden. Men fikk 2-3 på digital 6+0 og har ikke turt å teste mer. For det andre er jeg så mye mindre kvalm og "gravid" denne gangen. Jeg er ganske trøtt, og mye utflod. Er jo også kvalm og uvel, men med gutten kastet jeg opp døgnet rundt frem til uke 13. Brystene er også veldig mye mindre ømme denne gangen.
Rasjonelt sett så vet jeg at alle svangerskap er forskjellige, at hcg stiger forskjellig, og at ikke alle får symptomer. Men klarer ikke la være å sammenligne med sist og være engstelig. Og vi vet jo alle at fornuft og rasjonalitet er noe av det første som forsvinner når man blir gravid. Hadde en tidlig sa i september og det henger nok igjen frykt derfra også, selv om jeg aldri var på TUL da.
Dette ble litt langt, men måtte bare få ut følelsene og bekymringen
kroppen reagerer forskjellig hver gang og er veldig individuell. Så jeg hvertfall, prøver å ikke stresse med alle syptomene som er nå eller som ikke er. Å tenker at om denne spiren skal sitte, så gjør den det, og vist ikke så er det fordi noe er galt og da er det kanskje det beste at det forlater kroppen. Selv om det er jo en forferdelig tanke.. dette er bare hvordan jeg tenker omdagen. Håper det kan være til litt hjelp❤
