Tror jeg blir utsatt for psykisk vold

K

Katia85

Første møte med forumet
Jeg er 26 år,gift på 8. året,med en mann på 40. Vi har 3 små barn sammen,og jeg er hjemmeværende med våres barn.
Min mann har alltid hatt et ekstremt temperament.Det var noe jeg visste om da jeg ble sammen med ham,og noe som jeg da godtok.
De to siste årene har min mann blitt verre. Det vil si at han bruker svært ofte,opptil flere ganger i uken,nedsettende ord,om meg. I diskusjoner,har han alltid rett og jeg alltid feil.Og hvis jeg ikke er enig i hans konklusjoner,ja da er det noe galt med meg. I det siste har vi hatt svært dårlig økonomi. Jeg har vært svært nedfor pga dette,mens min mann ikke tar dette seriøst. Han mener vi har så vi klarer oss.(såvidt)
Idag synes jeg han gikk langt over streken,etter en diskusjon om at jeg kunne ønske at han kunne være litt mere ktiv,sammen med meg og barna.
Det hele endte opp med et helvete uten like,og han kalte meg monster,og noe til som jeg ikke husker. Jeg fikk skylden for vår dårlige økonomi,mens han slang igjen døra,og etter det har jeg ikke hørt fra han.
Jeg ble skjelven,fikk panikkanfall,og begynte å skjelve.
Kjære dere. Det høres ut som om jeg utlegger han som en helt forferdelig mann,men jeg begynner å se sammenhenger,og har lest om menn som han.Og til slutt ser jeg at han passer godt inn under tittelen,abuser.
Hva gjør jeg?Bør vi gå til terapi?Bør jeg gå fra ham? Jeg hadde satt veldig stor pris på deres svar,da dette er noe jeg ikke kan fortelle til familie og venner(selv om de kanskje har en liten anelse)
Takk for at du leser dette.
 
Har bare en ting å si, kom deg unna han! ingen fortjener å ha det sånn uannsett hva!
 
Jeg ville tatt kontakt med familievernkontoret! De kan hjelpe deg!

Evt fastlegen din...

Uansett så bør du komme deg unna han, virker på meg som han har ødelagt nok av livet ditt!

*klem*
 
Få han med til en psykolog. Lett for oss som sitter her å si "for en møkkafyr, kom deg unna" . Men det er vel også flere grunner til at dere er gift og har barn. Prøv å snakk med han og si at dere trenger hjelp i forholdet.
 

Amicitias skrev:
Få han med til en psykolog. Lett for oss som sitter her å si "for en møkkafyr, kom deg unna" . Men det er vel også flere grunner til at dere er gift og har barn. Prøv å snakk med han og si at dere trenger hjelp i forholdet.

Du ser jo hvordan han reagerer på at hun ber han delta mer i familielivet? Jeg ville ikke tatt sjansen alene på å overtale han til terapi. Og inntil det eventuelt hadde skjedd hadde jeg flyttet ut med barna. Slike mennesker er som vampyrer og jo lengre du blir og må ta all skyld for alt som er galt og bli psyket ned, jo verre blir det.

Klem til deg, Katia85!
 
Hvis han er fullt klar over konsekvensene av sin oppførsel tror jeg dessverre du vil oppleve det som fryktelig vanskelig å få han med på hjelp utenfra av den enkle grunn at han vet han gjør noe galt mot deg. Jeg hadde nok prøvd å ta kontakt med familievernkontoret på egenhånd først og bedt om hjelp videre derfra. De vil kanskje kunne hjelpe deg å se saken i nytt lys som videre kan hjelpe deg til å lettere ta et valg om dette noe som er verdt å kjempe for eller om det beste for alle parter er å gå fra hverandre.
 
jeg veit veldig godt hvordan du har det, altfor godt.
Jeg vil råde deg til å komme deg unna,
jeg driver selv med det nå etter altfor mange år.
Men det er langt i fra enkelt å bare dra,
spesielt når man har barn sammen, her begynte det i det små,
han hadde et voldsomt temperamang han her også i starten å det blir bare værre og værre etterhvert som tiden går, å selvfølgelig er det min skyld, det er jo alltid det.
Folk har lenge sagt til meg at jeg bare skal dra,
bare skal stå i det å komme meg unna,
men det er ikke så enkelt når man står oppi alt alene, sliter med penger og er redd for hvordan ting blir den dagen man drar å tiden etterpå.
det er mye som skjer bak fire vegger som aldri kommer ut i dagslys i sånne forhold,
Det er som regel mye folk ikke vet selv om dem tror det.
Å si dere trenger familie terapi kan du jo såklart prøve å si til han,
men tror ikke du kommer noen vei med det, er jo ikke han det er noe galt med, det er jo deg i hans øyne. Beklager å si det men jeg tror ikke ting kommer til å bli bedre jo lenger du venter, jeg håpet å trodde det ei lang stund, men det blir absolutt ikke det.
Her har det endt med at jeg ikke orker si eller ta opp ting lenger da det bare ender i krangel og jeg uannsett hva blir den store stygge ulven, heksa, ugla, monsteret, ja kall det hva du vil.

 
Høres ut som min eks det der.. Slike mennesker er eksperter på å styre tanker og følelser hos andre, så det er ikke like enkelt å bare flytte alltid.. Men som noen av de andre sier hadde jeg ikke turt å spørre han om psykologtime e.l. når du er alene med han. Da hadde jeg heller flyttet ut først, for da må dere vel gjennom mekling uansett siden dere er gift? Han høres ihvertfall ikke bra ut for deg... 
 
Tror jeg ville ha ringt fastlegen eller familievernkontoret og rådført meg med de aller først. Det beste er nok å komme seg unna, slike folk har ikke for vane å forandre seg... *klem*
 
Ser du allerede har fått gode råd. Jeg vil bare si at han antakelig allerede har et godt overtak på deg psykisk, og slik vil det nok fortsette helt til du har mistet deg selv fullt og helt. Det unner jeg ingen. Husk du har bare ett liv, det må du ta vare på. Du og barna fortjener alt godt. Jeg forstår det oppleves som veldig vanskelig å bryte, men jeg ser ingen annen utvei. Av det lille du skriver, leser jeg om en personlighet hos mannen din som er vanskelig å endre, i hvertfall før andres liv allerede er ødelagt.
 
Har du snakket med han om hvordan DU har det og hvordan DU føler det?
Satt ord på hvordan du oppfatter han? 
Kjempevanskelig det der, vært igjennom noe lignende selv i et tidligere forhold ... 
Èn ting er sikkert - han legger ikke et godt eksempel for barna ved en sånn oppførsel.
 
Tusen takk kjære dere for alle svar.
Som dere sier det,er det svært vanskelig,da vi har 3 små barn sammen,og han forguder dem over alt på denne jord. Bare tanken på å skulle ta med meg barna,og flytte vekk gjør meg svimmel.Samtidig som jeg ser veldig klart at dette ikke noen ende vil ta.

Alt er som dere sier,selfølgelig min feil. Vi har pratet om selve han sitt sinne. Og han har kommet med to forslag. Enten at han må få utløp for sitt sinne,altså at han kan klage og kjefte om det som opptar ham,eller at han holder sinnet inne,men at det vil få en farlig ende. Med farlig ende mente han da,at han kanskje kunne få hjerteinfarkt,eller en eller annen sykdom.Som han så fint kallte det.Altså jeg må gjøre alt jeg kan for å forhindre at han blir sinna,ellers blir det trøbbel.

Jeg spurte ham idag,om han forsto hvordan han fikk meg til å føle.da han igår raste,og kalte meg et monster. Han sa at han ikke følte noenting,men jeg hadde jo kalt ham idiot.
(Det er første gang i mitt liv,at jeg sier imot ham,og det tente han på).

Jeg kommer til å ta en tur til fastlegen på mandag. Vil så gjerne ha et lykkelig liv,men så lenge dette pågår,er jeg desverre alt annet enn lykkelig.

Igjen,takk for deres svar.Og gode tanker :)
 
Regner med at han alltid har rett og ikke blir med til noe form for samtale terapi, så da er det best å komme seg bort. Slik du beskriver han så er det sånn han bare er og det ser ut til at han blir værre. Slike folk kan ikke alltid endre seg.

Du kan jo nevne dette med terapi for det har hjulpet mange. Håper at du holder deg sterk oppi dette. Lykke til.
 

Biatx skrev:
Har bare en ting å si, kom deg unna han! ingen fortjener å ha det sånn uannsett hva!

 
Godt du prøver å ta tak i dette ihvertfall..
Du kan jo ikke sitte hjemme og være engstelig og redd.
Det er det ingen som fortjener!
Ønsker deg all lykke til med å finne en god løsning..
 
Så bra at du innser at måten han oppfører seg på ikke er bra, verken for deg eller barna. Og ikke minst, kjempebra at du tar tak i det! Jeg har ikke noen erfaring på området, men jeg vil ønske deg lykke til. Håper du får skapt en bedre hverdag for deg og barna.
 
føler du at du ofte går  på eggeskall?
føler du at han ofte har en sånn"dag" hvor han nesten venter på at du skal gjøre noe feil så han kan få ut litt frustrasjon på deg?
Kaller han deg navn, påpeker at du er håpløs?

I så fall  blir du psykisk mishandlet...... jeg kan med hånden på hjertet si at det er EKSTREMT lite sjanse for at han kan endre seg....... et nært familiemedlem har nå brukt 2 år, ekstremt mye penger på samlivsterapeut, psykolog, healer og til og med dratt til USA for å gå på konferanse til en kjent psykolog osm er flink på psykisk mishandling (han har visst vært på Oprah) og har endelig innsett at HAN KAN IKKE ENDRE SEG!

føler du at han hadde funnet seg en ny dame ganske kjapt hvis dere hadde gjort det slutt? Det er også et tegn. de MÅ ha noen, de trenger noen, og noen dager kan det hende de overøser med kjærlighet men det gjør IKKE opp for de dagene med psykisk mishandling.

jeg tror ikke du har noe annet valg enn å gå ifra han, desverre.
 
Huff, dette hørtes virkelig ikke bra ut... håper du klarer å komme deg vekk fra han, ingen fortjener å bli behandla sånn! Han tenker jo tydeligvis bare på sitt eget ve og vell når han sier ting som at han må få det ut på deg eller så får han hjerteinfarkt eller lignende, skal du liksom få hjerteinfarkt eller bli sjuk da for at han skal unngå å få det? 

God klem til deg, håper du klarer å komme deg videre uten han.
 
psykisk vold er KJEMPEVANSKELEG å bevise. ta lydopptak av han når han får klikkebygene sine eller mens du tar ein prat med han om situasjonen, så du kan BEVISE at han er slik. du har gjerne ein slik på mobilen?

dessverre blir barna sjeldent beskytta dersom mor anmelder forholda f.eks, saker vert ofte hennlagt pga manglande bevis. og far har krav på å møte barna sine. så du  må også beskytte dei, slik at dei ikkje må vere med far ubeskytta... samtidig som dei ikkje har godt av å leve i ein slik heim.

Lykke til! Dette er nok kjempetøft for deg, for du er nok glad i han pga dei gode stundene, og sidan du sannsynlegvis er eit samvittighetsmenneske (altså, eit normalt menneske) ønsker du sikkert ikkje å såre han og barna...
 
Om det er depresjoner som fører til at han er sånn da? Hva om det er noe galt ? Skal han ikke få hjlp da, skal hun bare ta ungene med seg og reise og ikke bry seg med han? Er det rart folk blir pillemisbrukere sier bare jeg. Folk sitter jo her og ber henne komme seg unna uten å vite hva som er kjernen i det hele tatt. Jeg hadde prøvd familieverkontoret først, og om han nekter å samarbeide SÅ hadde jeg sagt i fra at dette kan ikke pågå og om han ikke får hjelp, så går jeg. Jeg gikk i femten år med en diagnose jeg ikke visste at jeg hadde, og det værste var at alle bare stakk. Man svikter ikke sine kjæreste når de trenger deg mest. Om man ikke får dem til å hjelpe seg selv, så må man til slutt ta et valg. Men å bare pakke og reise uten å prøve å hjelpe, det har jeg ikke ord for engang. Lykke til, jeg håper det ordner seg til det beste for deg :)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp