Trives ikke i forholde

[Usikker]

Hei! Er en jente på 23 som bor sammen med mannen min og våre to gutter på 8mnd og snart 4år. Problemet er at jeg rett og slett ikke har det så bra for tiden. Jeg og mannen min er så forskjellige, og er ikke enige om oppdragelsen heller. Han banner, er uhygenisk og har generelt dårlig oppførsel. Jeg er kanskje litt for nøye, og tåler ikke at han er så "sjuskete". vi havner ofte i diskusjon, og han bryr seg ikke om barna hører på når han hisser seg opp. Sexlysten min er nesten totalt fraværende, da han er blitt lite attraktiv for meg.
Jeg ønsker egentlig å avslutte forholdet, men har ikke noe lyst til at han skal få ha barna alene. Han er snill og god så lenge han har det behagelig. Men så snart noe irriterer han eller kommer i veien, blir han sint og begynner å kjefte og gi ordrer. Han takler ikke situasjoner der barna ikke vil gjøre det som er ønsket av dem. F.eks bli med på badet for kveldsstellet, eller ta seg en dusj. Han tar allt for lett på ting, og ser ikke reelle farer for barna om han ikke passer godt på i enkelte situasjoner. Det er det ikke bare jeg som mener, så tillater meg og si at det er sannheten. Jeg tror ikke han hadde blitt fratatt foreldreretten, men frykter at barna ikke vil ha det så godt hos han. Vil jo heller ikke ta de fra hverandre. De er jo glad i pappaen sin, og han elsker dem. Så da står jeg igjen med et valg, som er å bli i forholdet til barna blir større. Men tror nok barna merker at jeg ikke har det bra, så det er fryktelig dumt. Pluss at jeg da tar de situasjonene som faren ikke greier, og har alltid et lite øye på dem selv om far skal passe på. Så barna får jo på en måte inntrykk av og ha en god å trygg pappa, som blir sint av og til. Når han slett ikke er så god å trygg egentlig. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre!

 

[Romle]

Oj.... Ikke godt å si hva man bør gjøre i en sånn situasjon.... Her må du bare tenke deg nøye om, og så gjøre det som føles rett. Jeg oppmuntrer ikke til å bli i et ulykkelig forhold, men er du bekymret for barna, så må du legge en plan før du går, i alle fall. Ville han brukt familievernkontoret, tror du? Hvis du går fra han, mener jeg?

 

[Urolig_]

Dette kjenner jeg meg veldig igjen i, og har vært i de samme tankene mange ganger.

Slik jeg ser det er hensynet til barna viktigst. Det er nærmest "regelen" at barna skal ende opp i en 50/50 deling fra treårsalder. Jeg klarer ikke innfinne meg med at de skal være en hel uke med bare far, ei heller vokse opp med den instabiliteten det innebærer (selv om jeg vet at mange barn klarer det helt fint). Og hos oss er det ikke slik at barna opplever krangling. (Min samboer furter framfor raserianfall).

Vi må bare finne en måte å gjøre det trygt og godt rundt barna. Selvsagt er det lettere å venne barna til å bo hos en av foreldrene hvis det skjer tidlig. Men jeg tror det å ha et stabilt hjem er viktigere enn man tror i disse sensitive første årene.

Familievernkontoret blir man tvunget til å oppsøke ved samlivsbrudd hvor det er barn involvert. Så vår plan er å oppsøke dem før et evt brudd i håp om å få noen gode verktøy.

Og det viktigste argumentet mitt for å bli: faren til barna dine blir du uansett ikke kvitt. Han forblir en del av livet ditt selv om du blir singel. Men etter et brudd legger han gjerne vrangsiden litt ekstra til, og det er det jeg frykter vil skje. En dårlig venn blir en enda verre fiende.

 

[SupremeOne]

Du sier ikke noe om hvor gammel han er? Min erfaring er at de trenger litt tid på å modne. Ofte er gutter(velger dette ordet bevist) sjuskete, rotete og uansvarlige i starten av 20årene, kanskje til og med litt ut i 30årene, og plutselig blir de menn.. Ville bare vært veldig bevisst på å fortelle han hva du forventer og ønsker av han, gi han tid på å forandre seg/vokse opp/modne. Eller føler du han burde være over det stadiet?

 

[*RoM*]

Jeg syns helt ærlig at pappa ikke høres så gæli ut. Vi blir alle sinte iblant,og det er lov det. Finnes også en del kurs man kan ta, for å lære å kontrollere slikt.

Om du ikke elsker han lenger, så behøver du ikke å bli, men jeg tror det vil skade barna mer ikke å være med far sin, enn å være med han.

Har du prøvd å snakke med mannen din, og høre hva han tenker? Har dere prøvd parterapi for eksempel?

 

[:)Solsikke:)]

Prøvd å prate i sammen?

 

[Sjokokvinne]

Jeg syns helt ærlig at pappa ikke høres så gæli ut. Vi blir alle sinte iblant,og det er lov det. Finnes også en del kurs man kan ta, for å lære å kontrollere slikt.

Om du ikke elsker han lenger, så behøver du ikke å bli, men jeg tror det vil skade barna mer ikke å være med far sin, enn å være med han.

Har du prøvd å snakke med mannen din, og høre hva han tenker? Har dere prøvd parterapi for eksempel?

Enig her. Pappa blir nok flinkere på å takle situasjoner med barna om han har ansvar alene.