Ble litt langt dette for de som orker å lese... Men nå føler jeg meg bare helt tom. Bare sliten og lei!
Vet ikke om noen her husker det.. Men presenterte meg tidligere her (ganske sent) med at vi hadde fått oss et realt sjokk! At jeg ikke hadde funnet ut at jeg var gravid før rundt uke 18-19 må det ha vært regnet tilbake..
At jeg hadde vært på UL for å se hvor langt jeg var på vei for å så se hva vi skulle gjøre..
At jeg fikk sjokk da det viste seg at jeg da var hele 21+3 uker på vei og venter en liten frisk gutt!
Veldig uplanlagt og at dette sjokkerende nokk blir vårt 4!!!! barn..
Så en tråd her i kveld om svangerskapsdepresjon, og svarte dette der også.
Har det ikke helt greit nå!! er jeg helt på tryne?
Som jeg svarte der også:
Vil ikke fortelle noen om graviditeten liksom. Eller prate så mye om det. Føler bare det er tøft og føler meg så alene
De få som vet det eller har sett det har gratulert og vært så oppe i det liksom. Selv om jeg har sagt at det langt ifra var ønsket eller planlagt. Og fortalt de hvor sent jeg fant det ut selv og hvilket sjokk det var for oss. Likevel sier de det blir stas, koselig osv. Mens jeg føler ikke mye «stas» over det nå, og føler meg bare så alene! Så alene om å ha det slik også... De fleste gleder seg jo og har en partner som også gjøre det og støtter opp osv.
Barna vet det ikke ennå!
Men dette mye fordi dette svangerskapet kom som et sjokk veldig sent! Veldig uplanlagt og ikke ønsket. Samt at mannen/barnas far ikke vil ta det innover seg eller snakke om det i det heletatt!!
Alt føles så usikkert!
Mens jeg MÅ ta det innovermeg.. Jeg må forberede meg. Jeg kjenner babyens spark og må på hyppige kontroller. Samt bekymre meg siden dette er nokk et høyrisikosvangerskap
Ingen vei tilbake, babyen kommer en gang uansett. Håper det er en stund til enda, men livredd for å få prematurt igjen! Alle de andre 3 er premature. Uke 27, 35 og 29+4.
Redd for å føde prematurt mens mannen er bort på jobb. Føde plutselig uten å ha fortalt barna og andre om graviditeten.. Bare besteforeldre (som heller ikke ble glade eller snakket noe mer om det siden de fikk vite det!) og noen venner vi har møtt som har sett det vet det... For det vises jo godt nå! samt at andre på bygda har sikkert sett det og «sladrer» om jeg er gravid igjen tro. Ser jo at folk ser...
Mannen ønsker ikke si det til noen eller ta det innoverseg. Sier han ikke trenger disse gratulasjonene. Forstår ikke hvorfor jeg ønsker det. Tror jeg ønsker gratulasjoner. Jeg sier at det er ikke det jeg ønsker, eller gjøre det «offentlig.»
Men jeg orker ikke å skulle skjule det mer. Det syns jo også. Jobb må jo også informeres nå! Jeg ønsker at barna skal få vite det, så de har litt tid å forberede seg på. Det er jo viktig!! Samt familien, så de plutselig ikke får vite det av noen andre eller ved spm. og sladder!
Han har ikke sagt det til sin søster enda. Jeg hadde ikke sagt det til noen. Utenom besteforeldrene!
Plutselig får jeg gratulasjonmelding ifra en veninne. Jeg latet litt først som jeg var «dum» og sa ikke mye. Lurte på om hun hadde sett det og «fisket» etter bekreftelse.
Men da får jeg plutselig vite at neida, hun hadde fått hørt det fra mannen sin, som hadde fått vite det av mannen her...
Han hadde fortalt det til han, kompisen sin. Samt at de hadde sett det og mistenkt det da vi hadde vært på besøk. En annen som hadde vært på besøk hadde også sett det og spurt mannens kamerat igjen om jeg var gavid. Så ikke noe å skjule lengre.
Men jeg visste ikke at mannen hadde fortalt det til noen. Hadde ikka sagt det til noen selv da han var så bastant på å ikke si noe. Men da fortalte jeg det til min beste venninne... Men jeg vet enda ikke hvor mange han har fortalt det til! Synes det er rart han bare kan si det til en kompis slik. Uten å forhøre med meg først. Men nekte å fortelle det til sin søster og barna våre....
Han sa senest i dag når jeg prøvde å konfrontere han og sa til han «når skal du begynne og bry deg egentlig?» at han ble kvalm av tanken på graviditeten
At han ble irritert på meg for virket jo som jeg nå gledet meg og ville fortelle og ha «gratulasjoner.»
Siden jeg allerede nå hadde kjøpt meg gravidklær og ammeklær. Og flyttet på stellebordet vi har fra før..
Jeg svarte som sant er, at ja jeg måtte vel ha nye klær som passet meg. Jeg har kjøpt 3 gravidbukser og EN ammesinglet. Fordi jeg vet jeg uansett med tiden nå må ha det og ikke orker å kjøpe dobbelt opp!!
Jeg ønsker ikke gratulasjoner eller å gjøre det «offentlig.» men jeg orker ikke å «skjule» det lengre eller å lyve for folk! Samt at jeg ønsker å forberede barna! Livredd for at familien får høre det av andre.
Svarte at ja jeg MÅ faktisk ta det innover meg og innse fakta! Som jeg svarte «skal barnet komme og jeg bare slenge det til siden da?»
Samt «du har vel ikke tenkt å være med på fødsel eller noe du!?» og at da kan han ikke være her med oss om det skal fortsette slik! Jeg takler ikke å skulle ha det slik og være så usikker.. Bare «hei og hade osv.»
Ikke mye svar å få bare «Er ikke så lett å bare plutselug ta noe innoverseg. Sån plutselig når man ikke ønsker det!» Så ble han sur og la på! (Borte på jobb i transportyrke. Er en uke borte og en uke hjemme) ikke snakket med han siden i dag eller hørt mer ifra han..
Så ingen god dag i dag føler meg helt alene om dette!! Er tross alt 24+1 uker på vei nå... Med første ble jeg innlsgt i uke 25! Lå på sykehuset til hun ble født i uke 27. Den gang hadde vi allerede alt klart i leiligheten til henne på denne tiden. Nå får jeg «kjeft» når jeg flytter et stellebord for å se om det fikk plass på badet. Fordi jeg vil planlegge og forberede meg. Slik at det muligens ikke blir de største forandringene med en gang heller til de barna vi har fra før når babyen kommer.
Mannen er så bekymret for at jeg skal føde ekstremprematurt igjen. At han ikke kan ta fri nå fra jobben. Ny jobb som han nylig startet i.. At vi ikke kan takle enda et prematurt barn og at jeg skal være flere mnd. på sykehus. At de vi har hjemme også må tas vare på da, og at det kan han ikke ta seg fri til nå...
Opphengt i at vi ikke har plass til et barn til. Vi har 4 soverom, så våre 3 barn har vært sitt eget rom.
Jeg prøver å si at det er vel ikke det værste?
Har alle her eget rom til hver av sine barn?
Sier at det første året skal babyen uansett sove med oss! Så de store forandringene der kommer ikke med en gang! Mellomste og minste er så tette og gode venner at de uansett godt kunne delt rom! Minstemann maser ofte om å få sove hos mellomste.
Var en gang uansett vi tenkte at største og mellomste skulle få dele rom også. Så det ene rommet kunne bli lekerom/gjesterom eller kontor. Vi hørte med jentene også, og de ønsket gjerne det. Så ikke det, det skal stå på sån sett.. Men ble ikke noe av da største hadde en periode der hun var mye urolig på natten.
Nå er hun så stor at hun er som en mini tennåring og mulig trenger litt privatliv.
Men tenker også at minste på 4 år er så ung enda at han også kan dele rom med en lillebror. Gutta ilag liksom, de bryr seg ikke like mye.. Når de evnt. er så store at de vil være for seg selv, er hun største på nå 9 år så stor at hun vel snart vil flytte ut av redet uansett for å gå videre på skole. Eller at man innen den tid har funnet en løsning uansett?
Må alle barn ha eget rom nå? Har da venner som aldri hadde det som barn selv.
Har da venner med barn som de ikke har egne rom til også, virker da å gå fint for dem...
Men dette ser vist mannen plutselig på som et stort problem!
Eneste jeg vet kan bli litt utfordring der er skapplass.
Han sier også vi ikke har tid til flere eller energi til det. Samt at det blir dyrt med en til.
Jeg forstår hva han mener og er jo enig der.. Alle er som sagt premature og har sine utfordinger.
Største har ADHD og vært mye syk med luftveier på vinteren.
Mellomste skal også muligens utredes for ADHD med tiden. Hun er nå under full utredning gjennom habiliteringsteam. Tatt full gen screening og MR av hodet. Utredet for autisme, men den er de vel ferdige med nå tror jeg og har lagt bort ifra seg. Skal utrede mer på evnenivå nå...
Mens minstemann er en aktiv sta 4 åring med masse vilje her i heimen. Men som er motsatt i barnehagen der krever han seg ikke noe. Går litt alene og skriker ikke høyt når han slår seg. Jeg tror han ikke er trygg i bhg. enda men personalet har nå henvist han også til PPT for å følge opp og utrede dette.
Alle har vært mye syke med luftveisinfeksjoner. Begge jentene har hatt dren/sneller i ørene. Mellomste har fjernet både polypper og mandler. Men er jo mye friskere nå.
Ja vi har en del å henge fingrene i og utfordinger. Men slik er det vel litt uansett med barn? Med små barn og mange barn.. Vært tøft med utfordringene de har og mye utredninger og sykehus. Men vi er ikke de som har det værst heller. De som har værre tilfeller. Samt vi har da klart oss og kommet oss igjennom alt dette også. Vært sammen i 12 år nå, så vi kjenner da hverandre på godt og vondt, og klart mye sammen! Både oppturer og nedturer.
Trodde jeg kjente mannen og at han var til å stole på liksom. At vi kunne støtte hverandre uansett. Men nå...
Nå er største så stor at hun burde klare å hjelpe til en del også, og klarer seg jo for det meste på egenhånd. Mellomste er godheten selv og er kjempeflink med den lillebroren hun allerede har.
Mer «bekymret» for hvordan lille sta minstemann som er vant med å være «sjefen» i huset nå, vil takle et søsken. Men mulig han vil ha godt av det også?..
Dyrt er det med barn. Men babyen kan arve det meste fra minsten. Vi har ikke fått solgt så mye av det vi har lagt ut for salg tidligere heller. Mye er stuket bort og lagret. Stuket bort og ikke orket å lagt ut for salg.
Så det meste av utstyr og klær for å basis klare seg med en baby har vi jo faktisk i hus enda.
Jeg forstår mannen. Hva han mener.. Men synes muligens han ser ekstra svart på det og svartmaler det litt for mye til det umulige? Eller er det jeg som er helt på gjordet her!????
Jeg er livredd for å fø prematurt igjen og få nokk et barn med utfordringer. Redd for alt dette jeg også!
Men føler ikke han gjør så mye for å motvirke det nå! Jeg er en uke av gangen alene med alle 3 barna. Konstant bekymrer meg for hver kynnere m.m. Bekymrer meg for om han nekter å ta det innover seg og at jeg blir å føde alene..
Sitter med alt alene og stresset rundt dette nå. Det hjelper ikke mye på å skulle motvirke en prematur fødsel akkurat Jeg MÅ som sagt forholde meg til dette og forberede meg. Plutselig kommer babyen. Kan jo skje når som helst
Mens han bare «kan» velge å trekke seg helt ut og ikke bry seg eller ta noe ansvar nå. Fordi det er så vanskelig for han. Det «valget» har ikke jeg!!
Men det forstår han vist ikke...
Derfor klarer jeg ikke glede meg noe nå. Vil ikke snakke med noen om det eller svare noen.
Helst holde meg inne, så ikke flere glaner på meg og ser at jeg er gravid og kan «sladdre» mere rundt, så flere får vite det.
Ble langt dette
Men er det virkelig jeg som er helt på trynet her?? fordi jeg faktisk forbereder meg, er med i forum grupper og faktisk av og til stryker på magen når det sparker.
Burde jeg være kald som mannen og enig med han? Og vente og ikke snakke mer om det eller mase mer om det til han? Burde jeg vente og la han «bli klar», se om han blir det?
Eller burde jeg faktisk stille han et ultimatum om å stille opp nå, som jeg prøvde litt på tidligere i dag.. ??
Vet ikke om noen her husker det.. Men presenterte meg tidligere her (ganske sent) med at vi hadde fått oss et realt sjokk! At jeg ikke hadde funnet ut at jeg var gravid før rundt uke 18-19 må det ha vært regnet tilbake..
At jeg hadde vært på UL for å se hvor langt jeg var på vei for å så se hva vi skulle gjøre..
At jeg fikk sjokk da det viste seg at jeg da var hele 21+3 uker på vei og venter en liten frisk gutt!
Veldig uplanlagt og at dette sjokkerende nokk blir vårt 4!!!! barn..
Så en tråd her i kveld om svangerskapsdepresjon, og svarte dette der også.
Har det ikke helt greit nå!! er jeg helt på tryne?
Som jeg svarte der også:
Vil ikke fortelle noen om graviditeten liksom. Eller prate så mye om det. Føler bare det er tøft og føler meg så alene
De få som vet det eller har sett det har gratulert og vært så oppe i det liksom. Selv om jeg har sagt at det langt ifra var ønsket eller planlagt. Og fortalt de hvor sent jeg fant det ut selv og hvilket sjokk det var for oss. Likevel sier de det blir stas, koselig osv. Mens jeg føler ikke mye «stas» over det nå, og føler meg bare så alene! Så alene om å ha det slik også... De fleste gleder seg jo og har en partner som også gjøre det og støtter opp osv.
Barna vet det ikke ennå!
Men dette mye fordi dette svangerskapet kom som et sjokk veldig sent! Veldig uplanlagt og ikke ønsket. Samt at mannen/barnas far ikke vil ta det innover seg eller snakke om det i det heletatt!!
Alt føles så usikkert!
Mens jeg MÅ ta det innovermeg.. Jeg må forberede meg. Jeg kjenner babyens spark og må på hyppige kontroller. Samt bekymre meg siden dette er nokk et høyrisikosvangerskap
Ingen vei tilbake, babyen kommer en gang uansett. Håper det er en stund til enda, men livredd for å få prematurt igjen! Alle de andre 3 er premature. Uke 27, 35 og 29+4.
Redd for å føde prematurt mens mannen er bort på jobb. Føde plutselig uten å ha fortalt barna og andre om graviditeten.. Bare besteforeldre (som heller ikke ble glade eller snakket noe mer om det siden de fikk vite det!) og noen venner vi har møtt som har sett det vet det... For det vises jo godt nå! samt at andre på bygda har sikkert sett det og «sladrer» om jeg er gravid igjen tro. Ser jo at folk ser...
Mannen ønsker ikke si det til noen eller ta det innoverseg. Sier han ikke trenger disse gratulasjonene. Forstår ikke hvorfor jeg ønsker det. Tror jeg ønsker gratulasjoner. Jeg sier at det er ikke det jeg ønsker, eller gjøre det «offentlig.»
Men jeg orker ikke å skulle skjule det mer. Det syns jo også. Jobb må jo også informeres nå! Jeg ønsker at barna skal få vite det, så de har litt tid å forberede seg på. Det er jo viktig!! Samt familien, så de plutselig ikke får vite det av noen andre eller ved spm. og sladder!
Han har ikke sagt det til sin søster enda. Jeg hadde ikke sagt det til noen. Utenom besteforeldrene!
Plutselig får jeg gratulasjonmelding ifra en veninne. Jeg latet litt først som jeg var «dum» og sa ikke mye. Lurte på om hun hadde sett det og «fisket» etter bekreftelse.
Men da får jeg plutselig vite at neida, hun hadde fått hørt det fra mannen sin, som hadde fått vite det av mannen her...
Han hadde fortalt det til han, kompisen sin. Samt at de hadde sett det og mistenkt det da vi hadde vært på besøk. En annen som hadde vært på besøk hadde også sett det og spurt mannens kamerat igjen om jeg var gavid. Så ikke noe å skjule lengre.
Men jeg visste ikke at mannen hadde fortalt det til noen. Hadde ikka sagt det til noen selv da han var så bastant på å ikke si noe. Men da fortalte jeg det til min beste venninne... Men jeg vet enda ikke hvor mange han har fortalt det til! Synes det er rart han bare kan si det til en kompis slik. Uten å forhøre med meg først. Men nekte å fortelle det til sin søster og barna våre....
Han sa senest i dag når jeg prøvde å konfrontere han og sa til han «når skal du begynne og bry deg egentlig?» at han ble kvalm av tanken på graviditeten
At han ble irritert på meg for virket jo som jeg nå gledet meg og ville fortelle og ha «gratulasjoner.»
Siden jeg allerede nå hadde kjøpt meg gravidklær og ammeklær. Og flyttet på stellebordet vi har fra før..
Jeg svarte som sant er, at ja jeg måtte vel ha nye klær som passet meg. Jeg har kjøpt 3 gravidbukser og EN ammesinglet. Fordi jeg vet jeg uansett med tiden nå må ha det og ikke orker å kjøpe dobbelt opp!!
Jeg ønsker ikke gratulasjoner eller å gjøre det «offentlig.» men jeg orker ikke å «skjule» det lengre eller å lyve for folk! Samt at jeg ønsker å forberede barna! Livredd for at familien får høre det av andre.
Svarte at ja jeg MÅ faktisk ta det innover meg og innse fakta! Som jeg svarte «skal barnet komme og jeg bare slenge det til siden da?»
Samt «du har vel ikke tenkt å være med på fødsel eller noe du!?» og at da kan han ikke være her med oss om det skal fortsette slik! Jeg takler ikke å skulle ha det slik og være så usikker.. Bare «hei og hade osv.»
Ikke mye svar å få bare «Er ikke så lett å bare plutselug ta noe innoverseg. Sån plutselig når man ikke ønsker det!» Så ble han sur og la på! (Borte på jobb i transportyrke. Er en uke borte og en uke hjemme) ikke snakket med han siden i dag eller hørt mer ifra han..
Så ingen god dag i dag føler meg helt alene om dette!! Er tross alt 24+1 uker på vei nå... Med første ble jeg innlsgt i uke 25! Lå på sykehuset til hun ble født i uke 27. Den gang hadde vi allerede alt klart i leiligheten til henne på denne tiden. Nå får jeg «kjeft» når jeg flytter et stellebord for å se om det fikk plass på badet. Fordi jeg vil planlegge og forberede meg. Slik at det muligens ikke blir de største forandringene med en gang heller til de barna vi har fra før når babyen kommer.
Mannen er så bekymret for at jeg skal føde ekstremprematurt igjen. At han ikke kan ta fri nå fra jobben. Ny jobb som han nylig startet i.. At vi ikke kan takle enda et prematurt barn og at jeg skal være flere mnd. på sykehus. At de vi har hjemme også må tas vare på da, og at det kan han ikke ta seg fri til nå...
Opphengt i at vi ikke har plass til et barn til. Vi har 4 soverom, så våre 3 barn har vært sitt eget rom.
Jeg prøver å si at det er vel ikke det værste?
Har alle her eget rom til hver av sine barn?
Sier at det første året skal babyen uansett sove med oss! Så de store forandringene der kommer ikke med en gang! Mellomste og minste er så tette og gode venner at de uansett godt kunne delt rom! Minstemann maser ofte om å få sove hos mellomste.
Var en gang uansett vi tenkte at største og mellomste skulle få dele rom også. Så det ene rommet kunne bli lekerom/gjesterom eller kontor. Vi hørte med jentene også, og de ønsket gjerne det. Så ikke det, det skal stå på sån sett.. Men ble ikke noe av da største hadde en periode der hun var mye urolig på natten.
Nå er hun så stor at hun er som en mini tennåring og mulig trenger litt privatliv.
Men tenker også at minste på 4 år er så ung enda at han også kan dele rom med en lillebror. Gutta ilag liksom, de bryr seg ikke like mye.. Når de evnt. er så store at de vil være for seg selv, er hun største på nå 9 år så stor at hun vel snart vil flytte ut av redet uansett for å gå videre på skole. Eller at man innen den tid har funnet en løsning uansett?
Må alle barn ha eget rom nå? Har da venner som aldri hadde det som barn selv.
Har da venner med barn som de ikke har egne rom til også, virker da å gå fint for dem...
Men dette ser vist mannen plutselig på som et stort problem!
Eneste jeg vet kan bli litt utfordring der er skapplass.
Han sier også vi ikke har tid til flere eller energi til det. Samt at det blir dyrt med en til.
Jeg forstår hva han mener og er jo enig der.. Alle er som sagt premature og har sine utfordinger.
Største har ADHD og vært mye syk med luftveier på vinteren.
Mellomste skal også muligens utredes for ADHD med tiden. Hun er nå under full utredning gjennom habiliteringsteam. Tatt full gen screening og MR av hodet. Utredet for autisme, men den er de vel ferdige med nå tror jeg og har lagt bort ifra seg. Skal utrede mer på evnenivå nå...
Mens minstemann er en aktiv sta 4 åring med masse vilje her i heimen. Men som er motsatt i barnehagen der krever han seg ikke noe. Går litt alene og skriker ikke høyt når han slår seg. Jeg tror han ikke er trygg i bhg. enda men personalet har nå henvist han også til PPT for å følge opp og utrede dette.
Alle har vært mye syke med luftveisinfeksjoner. Begge jentene har hatt dren/sneller i ørene. Mellomste har fjernet både polypper og mandler. Men er jo mye friskere nå.
Ja vi har en del å henge fingrene i og utfordinger. Men slik er det vel litt uansett med barn? Med små barn og mange barn.. Vært tøft med utfordringene de har og mye utredninger og sykehus. Men vi er ikke de som har det værst heller. De som har værre tilfeller. Samt vi har da klart oss og kommet oss igjennom alt dette også. Vært sammen i 12 år nå, så vi kjenner da hverandre på godt og vondt, og klart mye sammen! Både oppturer og nedturer.
Trodde jeg kjente mannen og at han var til å stole på liksom. At vi kunne støtte hverandre uansett. Men nå...
Nå er største så stor at hun burde klare å hjelpe til en del også, og klarer seg jo for det meste på egenhånd. Mellomste er godheten selv og er kjempeflink med den lillebroren hun allerede har.
Mer «bekymret» for hvordan lille sta minstemann som er vant med å være «sjefen» i huset nå, vil takle et søsken. Men mulig han vil ha godt av det også?..
Dyrt er det med barn. Men babyen kan arve det meste fra minsten. Vi har ikke fått solgt så mye av det vi har lagt ut for salg tidligere heller. Mye er stuket bort og lagret. Stuket bort og ikke orket å lagt ut for salg.
Så det meste av utstyr og klær for å basis klare seg med en baby har vi jo faktisk i hus enda.
Jeg forstår mannen. Hva han mener.. Men synes muligens han ser ekstra svart på det og svartmaler det litt for mye til det umulige? Eller er det jeg som er helt på gjordet her!????
Jeg er livredd for å fø prematurt igjen og få nokk et barn med utfordringer. Redd for alt dette jeg også!
Men føler ikke han gjør så mye for å motvirke det nå! Jeg er en uke av gangen alene med alle 3 barna. Konstant bekymrer meg for hver kynnere m.m. Bekymrer meg for om han nekter å ta det innover seg og at jeg blir å føde alene..
Sitter med alt alene og stresset rundt dette nå. Det hjelper ikke mye på å skulle motvirke en prematur fødsel akkurat Jeg MÅ som sagt forholde meg til dette og forberede meg. Plutselig kommer babyen. Kan jo skje når som helst
Mens han bare «kan» velge å trekke seg helt ut og ikke bry seg eller ta noe ansvar nå. Fordi det er så vanskelig for han. Det «valget» har ikke jeg!!
Men det forstår han vist ikke...
Derfor klarer jeg ikke glede meg noe nå. Vil ikke snakke med noen om det eller svare noen.
Helst holde meg inne, så ikke flere glaner på meg og ser at jeg er gravid og kan «sladdre» mere rundt, så flere får vite det.
Ble langt dette
Men er det virkelig jeg som er helt på trynet her?? fordi jeg faktisk forbereder meg, er med i forum grupper og faktisk av og til stryker på magen når det sparker.
Burde jeg være kald som mannen og enig med han? Og vente og ikke snakke mer om det eller mase mer om det til han? Burde jeg vente og la han «bli klar», se om han blir det?
Eller burde jeg faktisk stille han et ultimatum om å stille opp nå, som jeg prøvde litt på tidligere i dag.. ??
Last edited:
syns rett å slett synd l deg... synes mannen din behandler deg veldig dårlig akkorat her.. det var jo ,etter som jeg forstår, ett slag i trynet for dere begge... ikke noe du hadde gjort bak hans rygg... han burde støtte deg å løfte deg opp i en sånn situasjon, dere er jo 2 om det enten han vil eller ikke.. å når det ikke er noen vei tilbake, så må man bare gjøre det beste utta det... planlagt eller ikke.. sårt å lese att noen her inne er plassert i ett hjørne
