Hei. Beklager på forhånd et langt innlegg. Jeg håper noen orker å lese alt.
Har ei som snart blir 5. Hun har siden hun kom til verden vært ganske sensitiv. Hun var veldig var på lyder og ukjente/mennesker hun ikke så ofte (har vokst fra seg dette), hun har alltid vært og er enda ei jente som kan være ganske sår. Hun gråter lett når hun detter/slår seg og gråter lett når hun er sliten. Da er det som om hele verden raser av minste lille ting.
Hun har alltid hatt mye energi, og når vi får, er på besøk hos noen eller er steder hvor det er masse folk er det som om hun får et ekstra gir. Kan være høyt oppe, gjøre masse greier for oppmerksomhet, det skjer liksom noe hele tiden.
Hun er var og tåler ofte ikke kjeft/tilsnakk med høy/bestemt stemme, da begynner hun ofte å gråte. I en god stund nå har hun vært vanskelig å få til å følge beskjeder. Enten overhører hun det vi sier og gjør det motsatte av det hun får beskjed om eller så gidder hun bare ikke å reagere. Hun kan også svare frekt tilbake.
Hun er veldig lite selvstendig i lek hjemme, må ha med en av oss eller så driver hun ofte bare og surrer rundt, sutrer og maser, gjør ting for å få oppmerksomhet. Vi gjør ting med henne altså, men vil gjerne at hun skal klare å bli selvstendig i lek også. Er en av oss alene med barna blir det ofte bare stress og mas fordi vi ikke kan gi henne 100% oppmerksom hele tiden. Hun klarer fint å kle på seg selv osv, men gidder ofte ikke og sutrer til vi hjelper henne.
Vi har tenkt at hun kan være høysensitiv. Også at det kan være ADHD. Det med ADHD tok vi opp med ped.leder i barnehagen, men de hadde ikke tenkt tanken om det. Mulig vi som foreldre (mest meg som mamma) overtenker ting fordi det er eget barn. Jeg vet at man ikke skal sammenligne med andre barn, men jeg føler at hun er litt annerledes enn vennene sine. Igjen, kan være at jeg som mamma overtenker. Som sagt, har vært innom tanken på høysensitiv, ADHD og faktisk Asperger også. Jeg vet ikke om det er alderen eller ikke, men det er akkurat som hun sliter med å skjønne når ting blir for mye. Hun kan være veldig intens, og selvom man sier ifra på en rolig måte så klarer hun liksom ikke å stoppe.
Det er ikke sånn at hun alltid er vanskelig. Hun kan også være veldig flink til å følge beskjeder, hjelpe til med ting, kle på seg selv osv. Hun er en veldig oppegående og smart jente. Var tidlig ute med språk, både ordforråd og forståelse, flink til å telle og skrive til en 4 åring å være.
I tillegg er hun ei veldig sosial jente. Hun er trygg på å være på besøk hos venner alene, og er generelt veldig utadvendt. Hun er også en veldig omtenksom og god jente. Hun har mye følelser, på godt og vondt som kommer veldig sterkt fram. Hun føler nok energier sterkt og kan føle veldig på hvis noen hun er glad i er lei seg eller sint.
Det ender ofte med mye kjeft og tilsnakk, og sånn ønsker vi ikke å ha det. Legger meg ofte med en klump i magen og dårlig samvittighet. Jeg ønsker bare å være en mamma som klarer å stå i de tøffe situasjonen uten å bli sint.
Det er ikke sånn at vi kjefter og er sinte hver gang, prøver så godt vi kan å være rolige, snakke rolig til henne, møte følelsene hennes. Sier også unnskyld hvis jeg føler at jeg har blitt unødvendig sint osv. Og er det en ting som er viktig for meg så er det å fortelle henne hver dag at jeg er glad i henne, og sier alltid noe fint om henne.
Dette ble et veldig langt innlegg, men jeg håper noen kommer med noen råd eller egne erfaringer. Vi kjenner oss veldig slitne for tiden, og er litt rådville på hvordan vi skal gå fram med henne, og hvordan vi skal takle det at hun ikke følger beskjeder, svarer tilbake osv. Og jeg synes det er enda vanskeligere når hun er så sår som hun er og gråter lett ved bestemt tilsnakk. Det er ikke lett å være pedagogisk og gjøre ting riktig hele tiden når man føler det kommer situasjoner hele tiden og man er sliten selv.
Har ei som snart blir 5. Hun har siden hun kom til verden vært ganske sensitiv. Hun var veldig var på lyder og ukjente/mennesker hun ikke så ofte (har vokst fra seg dette), hun har alltid vært og er enda ei jente som kan være ganske sår. Hun gråter lett når hun detter/slår seg og gråter lett når hun er sliten. Da er det som om hele verden raser av minste lille ting.
Hun har alltid hatt mye energi, og når vi får, er på besøk hos noen eller er steder hvor det er masse folk er det som om hun får et ekstra gir. Kan være høyt oppe, gjøre masse greier for oppmerksomhet, det skjer liksom noe hele tiden.
Hun er var og tåler ofte ikke kjeft/tilsnakk med høy/bestemt stemme, da begynner hun ofte å gråte. I en god stund nå har hun vært vanskelig å få til å følge beskjeder. Enten overhører hun det vi sier og gjør det motsatte av det hun får beskjed om eller så gidder hun bare ikke å reagere. Hun kan også svare frekt tilbake.
Hun er veldig lite selvstendig i lek hjemme, må ha med en av oss eller så driver hun ofte bare og surrer rundt, sutrer og maser, gjør ting for å få oppmerksomhet. Vi gjør ting med henne altså, men vil gjerne at hun skal klare å bli selvstendig i lek også. Er en av oss alene med barna blir det ofte bare stress og mas fordi vi ikke kan gi henne 100% oppmerksom hele tiden. Hun klarer fint å kle på seg selv osv, men gidder ofte ikke og sutrer til vi hjelper henne.
Vi har tenkt at hun kan være høysensitiv. Også at det kan være ADHD. Det med ADHD tok vi opp med ped.leder i barnehagen, men de hadde ikke tenkt tanken om det. Mulig vi som foreldre (mest meg som mamma) overtenker ting fordi det er eget barn. Jeg vet at man ikke skal sammenligne med andre barn, men jeg føler at hun er litt annerledes enn vennene sine. Igjen, kan være at jeg som mamma overtenker. Som sagt, har vært innom tanken på høysensitiv, ADHD og faktisk Asperger også. Jeg vet ikke om det er alderen eller ikke, men det er akkurat som hun sliter med å skjønne når ting blir for mye. Hun kan være veldig intens, og selvom man sier ifra på en rolig måte så klarer hun liksom ikke å stoppe.
Det er ikke sånn at hun alltid er vanskelig. Hun kan også være veldig flink til å følge beskjeder, hjelpe til med ting, kle på seg selv osv. Hun er en veldig oppegående og smart jente. Var tidlig ute med språk, både ordforråd og forståelse, flink til å telle og skrive til en 4 åring å være.
I tillegg er hun ei veldig sosial jente. Hun er trygg på å være på besøk hos venner alene, og er generelt veldig utadvendt. Hun er også en veldig omtenksom og god jente. Hun har mye følelser, på godt og vondt som kommer veldig sterkt fram. Hun føler nok energier sterkt og kan føle veldig på hvis noen hun er glad i er lei seg eller sint.
Det ender ofte med mye kjeft og tilsnakk, og sånn ønsker vi ikke å ha det. Legger meg ofte med en klump i magen og dårlig samvittighet. Jeg ønsker bare å være en mamma som klarer å stå i de tøffe situasjonen uten å bli sint.
Det er ikke sånn at vi kjefter og er sinte hver gang, prøver så godt vi kan å være rolige, snakke rolig til henne, møte følelsene hennes. Sier også unnskyld hvis jeg føler at jeg har blitt unødvendig sint osv. Og er det en ting som er viktig for meg så er det å fortelle henne hver dag at jeg er glad i henne, og sier alltid noe fint om henne.
Dette ble et veldig langt innlegg, men jeg håper noen kommer med noen råd eller egne erfaringer. Vi kjenner oss veldig slitne for tiden, og er litt rådville på hvordan vi skal gå fram med henne, og hvordan vi skal takle det at hun ikke følger beskjeder, svarer tilbake osv. Og jeg synes det er enda vanskeligere når hun er så sår som hun er og gråter lett ved bestemt tilsnakk. Det er ikke lett å være pedagogisk og gjøre ting riktig hele tiden når man føler det kommer situasjoner hele tiden og man er sliten selv.
