Guest
Hei
Jeg trenger sårt hjelp til å takle følelsene mine rundt spedbarnet mitt. Har ei datter på 11 uker nå. Hun har grått veldig mye den første tida og vi har skjønt lite ift. hva det har vært.Hun hadde ikke lyst til å ligge i vogna å sove på tur, men måtte legges ned i vogna når hun sov. Kunne da også våkne plutselig med et skrik. Så turene har blitt i en sirkel rundt huset!Roet seg egentlig bare i bæresele. Da kunne hun sove opp til 3 timer i strekk, også noen ganger når vi la henne ned Vi brukte mye støvsuger og kjøkkenvifte for å få henne til å stoppe å skrike/sove. I ettertid har jeg begynt å tenke på om hun kan ha reagert på at jeg har drukket kaffe(alltid under 2 kopper i døgnet) og dermed reagert veldig når hun har blitt overtrøtt ved å ikke klare å finne roen. Jeg har imidlertid også prøvde å kutte ut kaffe i perioder, og ser vel egentlig ikke så stor forskjell. Men denne tanken har satt seg fast, at det kanskje var noe verre når jeg drakk kaffe. Og hvordan kunne jeg da fortsette å drikke litt? Fordi jeg egentlig ikke trodde det spilte noe rolle og virkelig følte jeg trengte litt kaffe??Eller en elendig mamma?
Plutselig har det åpnet seg et svart hull inni meg med dårlig samvittighet om hvorfor vi ikke har skjønt henne.... klarte vi ikke å se når hun var trøtt? Fikk hun ikke rapet nok? Hun har gulpet veldig mye og fra ca 3 ukers alder spist veldig fort... ca bare 4 min. Burde jeg skjønt at det kanskje var flere raper/gulp som skulle opp og at hun derfor våknet så brått med et hyl?Var det det som plaget henne? Jeg har så innmari dårlig samvittighet og føler meg som en veldig dårlig mamma som ikke har skjønt mer av hvorfor hun gråt. Burde jeg ha pumpet meg og gitt på flaske hver gang istedet så hun kanskje ikke sluket så mye luft?? Burde jeg ha kommet på denne tanken? Og burde jeg gjøre det nå? Virker bare så utrolig slitsomt når hun tar pupp og legger så fint på seg, og mye hyggeligere å amme enn å pumpe seg hele tiden og koke og styre. Er jeg da egoistisk??
Og at jeg har trodd hun har vært sulten og gitt mat, også viste seg at hun rett og slett hadde bare vondt/mat som skulle opp!?Hvordan kan man misforstå sitt eget barn sånn? Min første gutt skrek også ganske mye, mest fordi han reagerte så veldig på å bli trøtt/overtrøtt. Da skriker de begge krakilsk og er veldig vanskelig å roe ned. Så jeg lurer veldig på hva jeg gjør så innmari galt. Føler liksom det blir så vanskelig å hente gutten min i barnehagen når hun plutselig kan bli krakilsk og det blir vanskelig å få pratet med andre!!Synes liksom alle andre bare setter fra seg vogna og går inn og så sovner kanskje bare barnet utenfor eller bare ligger der og ser i lufta. Det plager meg veldig at jeg ikke klarer å få gjort dette. Det blir jo vanskelig å få vært alene hjemme med de to samtidig også. Hva gjorde de før når de var hjemme sammen med flere barn? De kan jo ikke ha hatt det sånn? Eller var de så mye dårlig?
Begge barna mine er veldig blide når de ikke hylskriker. Det har alltid vært lite sutring og masse, masse smil på barna mine og allerede latter på dattera mi. Så det er ikke akkurat lett å oppdage når de er trøtt før de kanskje er stuptrøtte??De snur liksom plutselig på flisa. Jeg føler at jeg ikke strekker til og har begynt å våkne med vondt i magen og med kvalme. Har tidligere vært deprimert, sannsynlig mye på grunn av perfeksjonisme, og begynner nå å kjenne igjen symptomene. Har alltid vært en person som ikke ønsker å gjøre feil og vil strekke til på alle områder. Vil virkelig ikke at dette skal ødelegge permisjonen min. Hvorfor kan jeg ikke bare ha det bra og være fornøyd med at jeg gjør det jeg kan?
Gutten min er jo en veldig harmonisk gutt med masse kjærlighet å gi til andre. Og begge barna våre får masse kjærlighet, klemmer og suss!Hvorfor klarer jeg ikke å være fornøyd med meg selv?? Føler meg liksom så alene om disse følelsene. Vet du om andre som har hatt problemer med begge babyene sine ift. søvn og ikke helt skjønner hvorfor de gråter til enhver tid? Føler liksom de fleste har hatt en baby kanskje som har vært sånn, men ikke to liksom. Hva kan jeg gjøre galt? Noe jeg kan tenke meg er at jeg kan ha kosa/prata/stimulert babyen for mye. Og så får jeg så innmari dårlig samvittighet for det også... istedet for å kanskje bare tenke at "ja,ja,.... det var ihvertfall bare fordi jeg ville være god mot babyen min og tilgi meg selv for det". Blir noen babyer rett og slett mer krakilske enn andre når de blir overtrøtte??
Hadde virkelig trengt et svar, for dette begynner å gjøre vondt og føler kanskje antidepressiva begynner å bli eneste alternativ. Føler ennå jeg klarer å holde det i sjakk og gir mye kjærlighet til barna mine. Men det svarte hullet og mislykka følelsene for meg selv er der.
Hilsen meg
Jeg trenger sårt hjelp til å takle følelsene mine rundt spedbarnet mitt. Har ei datter på 11 uker nå. Hun har grått veldig mye den første tida og vi har skjønt lite ift. hva det har vært.Hun hadde ikke lyst til å ligge i vogna å sove på tur, men måtte legges ned i vogna når hun sov. Kunne da også våkne plutselig med et skrik. Så turene har blitt i en sirkel rundt huset!Roet seg egentlig bare i bæresele. Da kunne hun sove opp til 3 timer i strekk, også noen ganger når vi la henne ned Vi brukte mye støvsuger og kjøkkenvifte for å få henne til å stoppe å skrike/sove. I ettertid har jeg begynt å tenke på om hun kan ha reagert på at jeg har drukket kaffe(alltid under 2 kopper i døgnet) og dermed reagert veldig når hun har blitt overtrøtt ved å ikke klare å finne roen. Jeg har imidlertid også prøvde å kutte ut kaffe i perioder, og ser vel egentlig ikke så stor forskjell. Men denne tanken har satt seg fast, at det kanskje var noe verre når jeg drakk kaffe. Og hvordan kunne jeg da fortsette å drikke litt? Fordi jeg egentlig ikke trodde det spilte noe rolle og virkelig følte jeg trengte litt kaffe??Eller en elendig mamma?
Plutselig har det åpnet seg et svart hull inni meg med dårlig samvittighet om hvorfor vi ikke har skjønt henne.... klarte vi ikke å se når hun var trøtt? Fikk hun ikke rapet nok? Hun har gulpet veldig mye og fra ca 3 ukers alder spist veldig fort... ca bare 4 min. Burde jeg skjønt at det kanskje var flere raper/gulp som skulle opp og at hun derfor våknet så brått med et hyl?Var det det som plaget henne? Jeg har så innmari dårlig samvittighet og føler meg som en veldig dårlig mamma som ikke har skjønt mer av hvorfor hun gråt. Burde jeg ha pumpet meg og gitt på flaske hver gang istedet så hun kanskje ikke sluket så mye luft?? Burde jeg ha kommet på denne tanken? Og burde jeg gjøre det nå? Virker bare så utrolig slitsomt når hun tar pupp og legger så fint på seg, og mye hyggeligere å amme enn å pumpe seg hele tiden og koke og styre. Er jeg da egoistisk??
Og at jeg har trodd hun har vært sulten og gitt mat, også viste seg at hun rett og slett hadde bare vondt/mat som skulle opp!?Hvordan kan man misforstå sitt eget barn sånn? Min første gutt skrek også ganske mye, mest fordi han reagerte så veldig på å bli trøtt/overtrøtt. Da skriker de begge krakilsk og er veldig vanskelig å roe ned. Så jeg lurer veldig på hva jeg gjør så innmari galt. Føler liksom det blir så vanskelig å hente gutten min i barnehagen når hun plutselig kan bli krakilsk og det blir vanskelig å få pratet med andre!!Synes liksom alle andre bare setter fra seg vogna og går inn og så sovner kanskje bare barnet utenfor eller bare ligger der og ser i lufta. Det plager meg veldig at jeg ikke klarer å få gjort dette. Det blir jo vanskelig å få vært alene hjemme med de to samtidig også. Hva gjorde de før når de var hjemme sammen med flere barn? De kan jo ikke ha hatt det sånn? Eller var de så mye dårlig?
Begge barna mine er veldig blide når de ikke hylskriker. Det har alltid vært lite sutring og masse, masse smil på barna mine og allerede latter på dattera mi. Så det er ikke akkurat lett å oppdage når de er trøtt før de kanskje er stuptrøtte??De snur liksom plutselig på flisa. Jeg føler at jeg ikke strekker til og har begynt å våkne med vondt i magen og med kvalme. Har tidligere vært deprimert, sannsynlig mye på grunn av perfeksjonisme, og begynner nå å kjenne igjen symptomene. Har alltid vært en person som ikke ønsker å gjøre feil og vil strekke til på alle områder. Vil virkelig ikke at dette skal ødelegge permisjonen min. Hvorfor kan jeg ikke bare ha det bra og være fornøyd med at jeg gjør det jeg kan?
Gutten min er jo en veldig harmonisk gutt med masse kjærlighet å gi til andre. Og begge barna våre får masse kjærlighet, klemmer og suss!Hvorfor klarer jeg ikke å være fornøyd med meg selv?? Føler meg liksom så alene om disse følelsene. Vet du om andre som har hatt problemer med begge babyene sine ift. søvn og ikke helt skjønner hvorfor de gråter til enhver tid? Føler liksom de fleste har hatt en baby kanskje som har vært sånn, men ikke to liksom. Hva kan jeg gjøre galt? Noe jeg kan tenke meg er at jeg kan ha kosa/prata/stimulert babyen for mye. Og så får jeg så innmari dårlig samvittighet for det også... istedet for å kanskje bare tenke at "ja,ja,.... det var ihvertfall bare fordi jeg ville være god mot babyen min og tilgi meg selv for det". Blir noen babyer rett og slett mer krakilske enn andre når de blir overtrøtte??
Hadde virkelig trengt et svar, for dette begynner å gjøre vondt og føler kanskje antidepressiva begynner å bli eneste alternativ. Føler ennå jeg klarer å holde det i sjakk og gir mye kjærlighet til barna mine. Men det svarte hullet og mislykka følelsene for meg selv er der.
Hilsen meg
