Trenger råd....

C

Cizza03

Forumet er livet
Sliter litt for tiden...er lite som egentlig gleder meg...synes det er tungt å vente på å bli gravid...d tar på forholdet...[:(][:(][:(]
er det noen som har opplevd det samme?
Jeg kjeder meg på jobb og synes tiden mot å bli gravid er kjedelig og tung...vi skulle hatt barn for flere år siden...men den gang ei....off...jeg blir så lett lei alt...off..[:(][:(][:(][:(]
 
skjønner god hva du mener ja....
føler selv at jeg går rundt å er trist hele tiden...ser bare mer å mer mørkt på ting liksom...
veldig hyggelig for gubben.....
jeg jobba før i en bhg...men nå klarer jeg rett å slett ikke tanken på å jobbe med små barn mer  :S
vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre..og føler jeg er på nippet til å gi opp hele tiden...men samtidig så kan jeg jo liksom ikke det heller...
men jeg har vel et ør lite håp enda da..om at jeg kanskje en dag vil klare det...
 
 
 
 
 
Synes du skal bestille tid hos legen og fortelle han/henne hvordan du har det. Det er ikke unormalt å bli deprimert når man er ufrivillig barnløs. Mulig legen sykmelder deg et par uker og ber deg finne på noe du liker. Gå turer, dra på kafé, dyrke en hobby, reise bort...
 
Sender en god klem og håper du finner ut av det. Ikke gøy å ha det slik, men husk at du er ikke alene. Tror vi alle har vært gjennom det en eller flere ganger.
 
ORIGINAL: mysill

skjønner god hva du mener ja....
føler selv at jeg går rundt å er trist hele tiden...ser bare mer å mer mørkt på ting liksom...
veldig hyggelig for gubben.....
jeg jobba før i en bhg...men nå klarer jeg rett å slett ikke tanken på å jobbe med små barn mer  :S
vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre..og føler jeg er på nippet til å gi opp hele tiden...men samtidig så kan jeg jo liksom ikke det heller...
men jeg har vel et ør lite håp enda da..om at jeg kanskje en dag vil klare det...

 
Har du funnet deg en annen jobb?
Hvordan er ditt forhold til gubben din da?
Prøver å finne på noe,men kan ikke være for mye borte,da vi har masse kattunger her..prøver å trene og gå litt turer..
Hva gjør du for å glemme denne vonde tiden?
Jeg prøver å tenke på at det blir når det blir..prøver å slå meg til ro med tanken på være barnløs,men det virker så kjedelig,vill jo så gjerne få barn men lurer på når...
Off,er så lei alt..alt er bare ikkeno for tiden[:@][:(]



 
ORIGINAL: babyT?

Synes du skal bestille tid hos legen og fortelle han/henne hvordan du har det. Det er ikke unormalt å bli deprimert når man er ufrivillig barnløs. Mulig legen sykmelder deg et par uker og ber deg finne på noe du liker. Gå turer, dra på kafé, dyrke en hobby, reise bort...

Sender en god klem og håper du finner ut av det. Ikke gøy å ha det slik, men husk at du er ikke alene. Tror vi alle har vært gjennom det en eller flere ganger.

 
Takktakk[:D] tror ikke sykmelding nå er så lurt..for rundt 5 mai så skal jeg bynne på med progynova igjen..den fikk jeg migrene av sist..får jeg det denne gangen oxo så går jeg til legen min,klarer ikke en ny runde med konstant migrene på jobb...[:(]
 
Nå skal jeg til dyrlegen å vaksinere katten min,etterpå skal jeg møte ei vænninne i byen å drikke kaffe[;)] senere idag skal jeg prøve nye stepp maskinen min[;)]
 
skjønner godt tankegangen din....er ikke lett det der..
men jeg bare beit tenna sammen, og tenkte at en dag er det vår tur... det holdt motet mitt oppe, og jeg er så heldig at vi lyktes på første forsøk også, veit ikke åssen jeg hadde hatt det nå om ikke. men ventinga er grusom...men en dag er den faktisk over[;)]
 
ORIGINAL: babytutta

skjønner godt tankegangen din....er ikke lett det der..
men jeg bare beit tenna sammen, og tenkte at en dag er det vår tur... det holdt motet mitt oppe, og jeg er så heldig at vi lyktes på første forsøk også, veit ikke åssen jeg hadde hatt det nå om ikke. men ventinga er grusom...men en dag er den faktisk over[;)]

 
Må si meg enig i det meste babytutta sier. Det er overhodet ikke lett, det er STORE berg og dagbaner vi går igjennom og jeg tror vi må tillate oss selv å gråte en skvett når vi trenger det, deppe litt. Samtidig er det viktig å holde hodet over vannet, tenke at det ordner seg til slutt, en må ikke gi opp! Har vært prøver i noen år nå og vet så godt hvordan det følels, men en må prøve å leve livet uansett. Være med venner, finne på hyggelig ting med kjæresten, drive med hobby om man ønsker det.. Ifht jobb cizzyen; generelt sett uansett hva man er igjennom så tenker jeg at jobb på en måte skal være "fri-sted" fra det du gjør hjemme. Man trenger nødvendigvis ikke glede seg til å gå på jobb hver dag, men jeg tenker at det skal være ok. Kjeder man seg i tillegg har man ikke nok utfordringer, og det er kanskje ikke rett jobb? Har du tenkt på å bytte? Ta sjansen på noe helt annet, en drøm du har kanskje?
Ja, dette ble ganske så langt dette, men jeg er jo igjennom det samme, som alle oss andre her, og som normalt er har man utrolig mange tanker om situasjonen..
 
ORIGINAL: smygel 78

Har du prøvd å snakke ned en psykolig,gestalterapaut eller lign?

Dette burde vært opplyst mye mere om når det gjelder mennesker som går til utredning for infertilitet.

Jeg går til gestaltarapaut og er ikke flau for å si det![:D]
Dette har hjulpet meg så utrolig mye og gjør denne prossesen mye lettere for meg enn om jeg ikke hadde gjort det i det heletatt.

Så mitt råd: kontakt en psykolog,gestalterapaut eller lign.
legen din skriver en henvisning[;)]

 
Jeg står faktisk på venteliste til psykolog,men har ikke hørt noe...leeeenge siden hun sendte henvisninga da...[:(]
hva er gestalterapaut for noe?
jeg har ikke noe penger til å bruke på psykolog nå å min kjære sier det er bare tull...så jeg prøver å snakke med han...viss gubben ser at jeg sliter så får han meg til å snakke,så snakker vi sammen...men så klart at det blir ikke det samme da..[:(]
 
ORIGINAL: Sarah

ORIGINAL: babytutta

skjønner godt tankegangen din....er ikke lett det der..
men jeg bare beit tenna sammen, og tenkte at en dag er det vår tur... det holdt motet mitt oppe, og jeg er så heldig at vi lyktes på første forsøk også, veit ikke åssen jeg hadde hatt det nå om ikke. men ventinga er grusom...men en dag er den faktisk over[;)]


Må si meg enig i det meste babytutta sier. Det er overhodet ikke lett, det er STORE berg og dagbaner vi går igjennom og jeg tror vi må tillate oss selv å gråte en skvett når vi trenger det, deppe litt. Samtidig er det viktig å holde hodet over vannet, tenke at det ordner seg til slutt, en må ikke gi opp! Har vært prøver i noen år nå og vet så godt hvordan det følels, men en må prøve å leve livet uansett. Være med venner, finne på hyggelig ting med kjæresten, drive med hobby om man ønsker det.. Ifht jobb cizzyen; generelt sett uansett hva man er igjennom så tenker jeg at jobb på en måte skal være "fri-sted" fra det du gjør hjemme. Man trenger nødvendigvis ikke glede seg til å gå på jobb hver dag, men jeg tenker at det skal være ok. Kjeder man seg i tillegg har man ikke nok utfordringer, og det er kanskje ikke rett jobb? Har du tenkt på å bytte? Ta sjansen på noe helt annet, en drøm du har kanskje?
Ja, dette ble ganske så langt dette, men jeg er jo igjennom det samme, som alle oss andre her, og som normalt er har man utrolig mange tanker om situasjonen..

 
Synes ikke det var langt jeg nei...bare godt å kunne taste med dere...det hjelper så mye[:)][:)][:)]
ja det er veldig store berg og dalbaner....litt for store og maaaange innimella...men jeg fikk pratet med mannen min idag og han skal prøve å være mer sosial med meg[;)] han må det og det vil han oxo[;)][;)] så det var godt[;)]
har hatt en travel fridag,deilig det...så har vi kattunger her som jeg koser meg med før de skal gies bort...hihi[;)][;)] så alle dager og minutter er ikke like heldivis...
 
vart mange smilefjes her nå,for det er så godt å få taste med dere å få maaaaaaaange gode råd[;)] det hjelper meg såååå mye akkurat nå.
jeg trives i jobben,men det er altfor lite action på jobb...stille i butikkene nå på denne tiden av året...men vanskelig å få en større stilling...drømmen er naildesigner...men har ikke penger til kurset så er det vanskelig å få jobb etterpå...så vet ikke når den går i oppfyllelse...hmmm[;)]
 
skal bynne å steppe nå snart...hihi...[;)]
 
Det tar på syns jeg også [&:][&:]. Har ikke kommet så langt i prosessen, men det tar på. Svarte nettopp på en annen link der jeg nevnte dette selv. Ser at det tar på hos de fleste tror jeg. Ikke noe enkel periode av livet nei [:'(][:'(]
Jeg syns dere er tøffe jeg. Ikke gi dere
 
Masse lykke til til deg Cizzyen.
 
Jeg har tro på terapi for det hjelper deg å tenke anderledes og gjerne mer positivt. Øse ut litt "drit" på en du ikke kjenner er helt supert [:D][:D] og det er derfor de er der for oss som har et behov. For en som lytter og fokuserer på ditt ve og vel. Bare for deg. Det er bra. Kanskje greit å ta med typen og i visse sammenhenger.
 
Det var min mening. Du har noe å se fram til. For det er nok masse følelser som kommer fram i terapi som gjør dagen lettere. Ikke sikkert det er det samme for deg som for meg, men jeg har hatt gode opplevelser med mine psykologtimer [:)][:)][:)] Har gått en stund også.
 
Back
Topp