Jeg trenger noen råd. Har jo skrevet at jeg mistet barnefaren i en ulykke for et å halvt år siden no. Vi var ilag da han døde. Etter han døde blei det så klart så mange rykter. Det er sånn plass at alle kjenner alle. Var rykte om at jeg hadde et forhold med han gutten som var lamme barnefaren i båten. At jeg lo i begravelsen, at jeg ikke brydde meg, at jeg hadde vært utro. At det var noen som meinte at jeg hadde noe med dødsfallet å gjøre.
Men der å da så orka jeg ikke å tenke så mye over det å fløtta så å sei på andre siden av norge. Jeg føler faktisk at jeg smågrue meg hver eneste gang jeg skal hjem til hjembygda, selv om hele familien min bor der.
Har no kommet meg vidre å truffet en hærlig man som er faktisk fantastisk og som dattra mi elsker. Han har tatt over papparollen å ser faktisk emilie som sin egen datter allerede.
Så klart er det noen rykter om det og. Men jeg tar det ikke så alvårlig. Må bare tenke at hvis noen andre hadde vært i min situasjon, hva ville jeg ha tenkt.
Men no er det noen som jeg kjenner veldig godt, ei jeg trudde var en god venn som går rundt å sier at jeg å han som var i båten drepte barnefaren for penger. At det var plannlagt. Det sårer meg så mye.For jeg har gjort så mye for ho der jenta!
Og de ryktene er helt latterlige, jeg var jo ikke der når det skjedde. Jeg har virkelig løst å ta opp med alle at jeg syns dem er virkelig ondskapfulle som sier noe sånt. Men er ikke helt sikker på hvordan jeg skal gjøre det. Ho såkaldte goe vennen min veit ikke at jeg veit det. Så jeg antar at når jeg fær til hjembygda å vi treffes så blir ho leke venn igjen.
Har mista så mange venner etter ulykken. Jeg såg hvem som var en virkelig god venn og dem som var ikke noe å ta vare på. Til å med de gode har jeg mistet siden jeg fløtta så langt av gåre. Men heldevis har jeg virkelig noen gode igjen:)
No er sorgen ikke sterk lengre, men kjenner den til tider. Av å til ser jeg veldi bakover istede for framover. Tenker hvordan det ville ha blitt hvis han hadde levd enda, vi hadde jo så mange planner. Føler liksom at noen tok ifra meg en framtid. Men samtidelig kan jeg ikke tenke sånn lengre, siden det sårer kjæresten som jeg er lamme no. Han føler veldig at han er liksom andre valget, at hvis ikke barnfaren døde så hadde vi ikke møtes. Han er redd for at andre trur at han utnyttet meg når jeg var langt nede. Men jeg føler at det finnes ikke noen andre plass eller første plass. Så klart vill jeg tenke på barnefaren ofte, men er jo ikke kjærlighet lengre. Mer savn. I begynnelsen når jeg traff kjæresten så følte jeg skam, at jeg gikk vidre. Jeg følte at jeg måtte ta å skjule det. Men det er jo mitt å emilie sitt liv no å jeg har slutta å tenkt hva andre syns selv om av å til dukke tanken opp. Har kommet langt syns jeg. Begynnt å kjøre opp, skal få meg jobb igjen. Emilie begynner i barnehagen denne torsdagen, ho skal få oppføling i ppt siden ho henger veldig etter med å prate.
Så egentli i alt så føler jeg meg sterkere å bedre mamma. Selv om jeg er ung så er Emilie første privoteten i livet mitt, ho er livet mitt!:)
Håper alle har det bra!
No blei bare innlegget rotete.hehe måtte bare få alt ut..
Men der å da så orka jeg ikke å tenke så mye over det å fløtta så å sei på andre siden av norge. Jeg føler faktisk at jeg smågrue meg hver eneste gang jeg skal hjem til hjembygda, selv om hele familien min bor der.
Har no kommet meg vidre å truffet en hærlig man som er faktisk fantastisk og som dattra mi elsker. Han har tatt over papparollen å ser faktisk emilie som sin egen datter allerede.
Så klart er det noen rykter om det og. Men jeg tar det ikke så alvårlig. Må bare tenke at hvis noen andre hadde vært i min situasjon, hva ville jeg ha tenkt.
Men no er det noen som jeg kjenner veldig godt, ei jeg trudde var en god venn som går rundt å sier at jeg å han som var i båten drepte barnefaren for penger. At det var plannlagt. Det sårer meg så mye.For jeg har gjort så mye for ho der jenta!
Og de ryktene er helt latterlige, jeg var jo ikke der når det skjedde. Jeg har virkelig løst å ta opp med alle at jeg syns dem er virkelig ondskapfulle som sier noe sånt. Men er ikke helt sikker på hvordan jeg skal gjøre det. Ho såkaldte goe vennen min veit ikke at jeg veit det. Så jeg antar at når jeg fær til hjembygda å vi treffes så blir ho leke venn igjen.
Har mista så mange venner etter ulykken. Jeg såg hvem som var en virkelig god venn og dem som var ikke noe å ta vare på. Til å med de gode har jeg mistet siden jeg fløtta så langt av gåre. Men heldevis har jeg virkelig noen gode igjen:)
No er sorgen ikke sterk lengre, men kjenner den til tider. Av å til ser jeg veldi bakover istede for framover. Tenker hvordan det ville ha blitt hvis han hadde levd enda, vi hadde jo så mange planner. Føler liksom at noen tok ifra meg en framtid. Men samtidelig kan jeg ikke tenke sånn lengre, siden det sårer kjæresten som jeg er lamme no. Han føler veldig at han er liksom andre valget, at hvis ikke barnfaren døde så hadde vi ikke møtes. Han er redd for at andre trur at han utnyttet meg når jeg var langt nede. Men jeg føler at det finnes ikke noen andre plass eller første plass. Så klart vill jeg tenke på barnefaren ofte, men er jo ikke kjærlighet lengre. Mer savn. I begynnelsen når jeg traff kjæresten så følte jeg skam, at jeg gikk vidre. Jeg følte at jeg måtte ta å skjule det. Men det er jo mitt å emilie sitt liv no å jeg har slutta å tenkt hva andre syns selv om av å til dukke tanken opp. Har kommet langt syns jeg. Begynnt å kjøre opp, skal få meg jobb igjen. Emilie begynner i barnehagen denne torsdagen, ho skal få oppføling i ppt siden ho henger veldig etter med å prate.
Så egentli i alt så føler jeg meg sterkere å bedre mamma. Selv om jeg er ung så er Emilie første privoteten i livet mitt, ho er livet mitt!:)
Håper alle har det bra!
No blei bare innlegget rotete.hehe måtte bare få alt ut..
