Trenger råd fra noen i samme situasjon

[Mams1987]

Hei. Jeg tilhører en annen termingruppe, men kontakter dere i håp om at det er andre i samme situasjon.

Veldig privat og følsomt spørsmål.
Men er det noen her som har gutt fra før og har sett for seg og drømt om at de skal få en datter også? Men så viser det seg at det er gutt nr 2 i magen? Ønsker gjerne å høre deres tanker og følelser omkring dette. Siden merker selv at jeg faktisk helt ærlig sliter litt, og forsøker å omstille meg. Vet at det hjelper å høre fra andre hva de tenker og føler. Og spesielt andre i samme situasjon. I går følte jeg meg nesten deprimert. Ønsker 3 barn - og har alltid hatt et sterkt ønske om en datter også. Føler også det er slik at alle håper jeg får jente slik at jeg får en av hver. Besteforeldre osv. Alle vet selv innerst inne at jeg vil ha blandede følelser om det blir gutt - noe det også blir. Vi har valgt å vente med å fortelle det til etter OUL slik at jeg får omstilt meg. Ønsker minst i hele verden og ha det slik og føler veldig på dårlig samvittighet. Elsker sønnen jeg har fra før over alt på jord - og når han ble født var jeg hodestups i han. Er så innmari redd jeg ikke skal få samme følelser denne gangen. Helt idiotisk. Men er nok redd jeg har litt svangerskapsdepresjon akkurat nå - men jobber med meg selv. Og det er et skritt å skrive ned hva jeg føler. Føler meg bare så utrulig deppa.

 

[LillyMom]

Tror nok det går seg til helt fint, men det er helt lov å kjenne på de triste følelsene! Dere har jo enda en sjanse da, på tredjemann Min bestemor fikk 5 gutter og fikk etter det ikke flere barn, selv om hun ville ha flere for å få jente og sørget litt over det hele livet. Tror dog de fleste slår seg helt til ro, man blir jo så utrolig glad i de man får når de kommer og ville ikke byttet de for noe! Vi kjenner tre familier med tre gutter hver hvor det har vært varierende reaksjoner, men tårer er helt lov etter ultralyd så elsker de alle guttene såå høyt, så ingen har villet endre noe etter fødsel

 

[MaiMamma2015]

Jeg ble helt ærlig skuffet da vi fikk vite at vi skulle få en gutt til, spesielt siden jeg hele livet har sett for meg at jeg skulle ha en av hver. Men etterhvert som tiden har gått så tenker jeg ikke på det mer, og lillebror i magen er svært velkommen Du kommer til å elske begge to like mye, og så kan det jo hende at nr tre blir en jente

 

[CecilieS]

Nå har ikke jeg barn fra før så dette er mitt første. Men kan veldig godt skjønne følelsen du snakker om. Jeg har som deg alltid ønsket meg jente. Men når jeg ble gravid så hadde jeg en intens følelse på at det var gutt (før vi var på ultralyd) og jeg som deg ble rett og slett lei meg. Var vanskelig for de rundt å forstå ettersom dette er et etterlengtet barn for oss. Men jeg ble skuffet rett og slett. Jeg synes at du skal få lov å være skuffa og synes at det er kjipt. For du kommer uansett til å elske dette barnet like høyt som din første sønn! Ønsker deg masse lykke til!!

 

[Mams1987]

Jeg ble helt ærlig skuffet da vi fikk vite at vi skulle få en gutt til, spesielt siden jeg hele livet har sett for meg at jeg skulle ha en av hver. Men etterhvert som tiden har gått så tenker jeg ikke på det mer, og lillebror i magen er svært velkommen Du kommer til å elske begge to like mye, og så kan det jo hende at nr tre blir en jente

Tusen takk for svar! Og så fint å høre at det går over Siden da har jeg håp om det. Takk igjen

 

[Mams1987]

Tror nok det går seg til helt fint, men det er helt lov å kjenne på de triste følelsene! Dere har jo enda en sjanse da, på tredjemann Min bestemor fikk 5 gutter og fikk etter det ikke flere barn, selv om hun ville ha flere for å få jente og sørget litt over det hele livet. Tror dog de fleste slår seg helt til ro, man blir jo så utrolig glad i de man får når de kommer og ville ikke byttet de for noe! Vi kjenner tre familier med tre gutter hver hvor det har vært varierende reaksjoner, men tårer er helt lov etter ultralyd så elsker de alle guttene såå høyt, så ingen har villet endre noe etter fødsel

Tusen takk for svar og gode råd og historier Det hjelper veldig på! Vet jo hvor inderlig glad jeg er i han jeg har fra før <3

 

[Mams1987]

Nå har ikke jeg barn fra før så dette er mitt første. Men kan veldig godt skjønne følelsen du snakker om. Jeg har som deg alltid ønsket meg jente. Men når jeg ble gravid så hadde jeg en intens følelse på at det var gutt (før vi var på ultralyd) og jeg som deg ble rett og slett lei meg. Var vanskelig for de rundt å forstå ettersom dette er et etterlengtet barn for oss. Men jeg ble skuffet rett og slett. Jeg synes at du skal få lov å være skuffa og synes at det er kjipt. For du kommer uansett til å elske dette barnet like høyt som din første sønn! Ønsker deg masse lykke til!!

Tusen takk for svar og for din ærlighet. Hjelper at vi er flere som har følt det samme. Hvordan følelser har du nå når det har gått en stund? Jeg er inderlig glad i skatten jeg har fra før

 

[CecilieS]

Tusen takk for svar og for din ærlighet. Hjelper at vi er flere som har følt det samme. Hvordan følelser har du nå når det har gått en stund? Jeg er inderlig glad i skatten jeg har fra før

Jeg hadde som sagt ikke vært på ultralyd når jeg hadde disse følelsene og magefølelsen sa at det var en gutt i magen. Men ultralyd sa noe annet. Men jeg tror at jeg med tiden ville ha blitt glad i det barnet som kommer.

 

[Rybia]

Litt omvendt her. Mitt første barn, men mannens tredje. Han har to jenter fra før, og jeg ønsket meg så en gutt. Ble lei meg da der var ei jente i magen. Men nå, 4,5 mnd etter fødsel, kunne jeg ikke byttet henne bort. Hun er helt fantastisk og jeg er så forelsket.

 

[annafk]

Jeg har jente fra før. Alle forventet at det skulle komme en gutt nå, både far, besteforeldre og oldemor.
Jeg har hele tiden hatt følelsen av jente igjen, jeg syns det er praktisk med en jente til ifht klær og utstyr, og jeg har egentlig aldri sett for meg selv som guttemamma.
Så jeg tror helt ærlig, hadde nok kjent på følelse av skuffelse om det kom en gutt nå,
Barnefar kjente på skuffelsen av at det kommer en jente til, han ønsket seg en gutt.

Men, storesøster er verdens kuleste og søteste, så alle vil nok bli like sjarmert av lillesøster også.
Og det blir nok du og
Men det er helt greit å anerkjenne de følelsene man faktisk har!!

 

[Mams1987]

Jeg hadde som sagt ikke vært på ultralyd når jeg hadde disse følelsene og magefølelsen sa at det var en gutt i magen. Men ultralyd sa noe annet. Men jeg tror at jeg med tiden ville ha blitt glad i det barnet som kommer.

Men tenkte bare på om den skuffede følelsen gikk over en uke feks etter ultralyden eller mnd etterpå?

 

[smiley :)]

Er fra en annen termingruppe selv, men ville bare dele at det kan være mange følelser rundt ankomsten av et nytt familiemedlem og mange forventninger. Likevel har jeg aldri sett noen som ikke har blitt dødsforelsket i barnet sitt etter dets ankomst, bare fordi det ønsket et annet kjønn.

Samtidig må det være rom der for å kunne føle på det man føler, ingen skam i det, det er jo så mange hormoner og mye annet som foregår i kroppene og livene våres!

Tenk, egentlig er vi så heldige, vi som har vært på ultralyd og fått beskjed om at alt står vel til med hjerteknuserne våre i magene våres <3 Det er jo ingen garanti å få et sånt svar!

Klem

 

[vntrl]

Men tenkte bare på om den skuffede følelsen gikk over en uke feks etter ultralyden eller mnd etterpå?

Sniksvarer. Det ser jeg for meg varierer litt fra person til person.

Selv ville jeg først ha gutt for jeg forelsket meg i navnet Johan (etter pappa). Så diskuterte jeg og mannen navn (før vi begynte å prøve) og fant jentenavn vi likte også. Og da jeg ble gravid, var jeg overbevist om at det var en jente. 90% av de førstefødte på begge sider av familien har vært jenter, og jeg hadde så lyst på jente. Så da oul kom og det viste seg å være en gutt i magen, så ble jeg faktisk skuffet. Det føles helt forferdelig, men jeg ble det. Jeg vet ikke hvor lang tid det tok meg å bli vant til tanken, for det skjedde så gradvis. Én måned? Kanskje? Det hjalp at jeg begynte å kalle han lillegutt (siden vi ikke har bestemt oss 100% for navn ennå), og at vi begynte å kjøpe klær. Det hender fremdeles at jeg kjenner litt på den skuffelsen, men jeg vet også at jeg er kjempeglad i han allerede og kommer til å elske han over alt på jord når han blir født, uansett. Han er uansett vårt lille barn

 

[CecilieS]

Men tenkte bare på om den skuffede følelsen gikk over en uke feks etter ultralyden eller mnd etterpå?

Skuffelsen gikk over før ultralyden. Kjøpte litt baby tøy til gutt og begynte å se etter ting til gutt. Fant ut at jeg måtte gjøre noe hyggelig ut av det og at det viktigste av alt var at vi var gravide og ventet barn. Så snakket jeg med mannen, hvor han la planer for alt de skulle gjøre sammen osv. Så da begynte det å snu, så ble mer vant til tanken på gutt. Så overraskelsen var stor på ultralyd når jordmor sa at det er ei lita jente. Var nok mannen som et kort sekund kjente på skuffelsen da.

 

[Mams1987]

Er fra en annen termingruppe selv, men ville bare dele at det kan være mange følelser rundt ankomsten av et nytt familiemedlem og mange forventninger. Likevel har jeg aldri sett noen som ikke har blitt dødsforelsket i barnet sitt etter dets ankomst, bare fordi det ønsket et annet kjønn.

Samtidig må det være rom der for å kunne føle på det man føler, ingen skam i det, det er jo så mange hormoner og mye annet som foregår i kroppene og livene våres!

Tenk, egentlig er vi så heldige, vi som har vært på ultralyd og fått beskjed om at alt står vel til med hjerteknuserne våre i magene våres <3 Det er jo ingen garanti å få et sånt svar!

Klem

Tusen takk for et fint svar fra deg <3 Og gode ord og råd. Tror selvsagt selv at jeg trenger litt tid på å omstille meg bare. I tillegg ved jeg hvor utrulig glad man blir i de små når de kommer. Takk igjen!

 

[Mams1987]

Sniksvarer. Det ser jeg for meg varierer litt fra person til person.

Selv ville jeg først ha gutt for jeg forelsket meg i navnet Johan (etter pappa). Så diskuterte jeg og mannen navn (før vi begynte å prøve) og fant jentenavn vi likte også. Og da jeg ble gravid, var jeg overbevist om at det var en jente. 90% av de førstefødte på begge sider av familien har vært jenter, og jeg hadde så lyst på jente. Så da oul kom og det viste seg å være en gutt i magen, så ble jeg faktisk skuffet. Det føles helt forferdelig, men jeg ble det. Jeg vet ikke hvor lang tid det tok meg å bli vant til tanken, for det skjedde så gradvis. Én måned? Kanskje? Det hjalp at jeg begynte å kalle han lillegutt (siden vi ikke har bestemt oss 100% for navn ennå), og at vi begynte å kjøpe klær. Det hender fremdeles at jeg kjenner litt på den skuffelsen, men jeg vet også at jeg er kjempeglad i han allerede og kommer til å elske han over alt på jord når han blir født, uansett. Han er uansett vårt lille barn

Tusen takk for svar og ærlighet rundt dine følelser. Trengte å høre dette Regner med selv at det går seg til når jeg bare får omstilt meg litt. Men har fortsatt et ønske om en datter en dag <3 Vet fra første at jeg elsket han fra jeg så han, og kjærligheten var altoppslukende. Tenker nok det blir samme denne gangen også. Vi har alle klærne etter storebror så blir ikke så mye innkjøp her. Har tenkt litt på navn også. Regner med storebror og han får et fantastisk forhold

 

[Minipie]

Vi venter jente nr. 3 og alle rundt oss var 100% sikker på at denne gangen ble det gutt. Mannen ble litt skuffet og stille når jordmoren sa at det var ei lillesøster i magen. Hele den dagen synes jeg var utrulig rar og merkelig. Etter å ha vært på 3 ultralyder hvor alle sa jente, så innså mannen at det kommer ei jente til og nå idag så gleder han seg. Innerst inne vil han sårt ha en gutt men sånn er det bare og dette blir den siste prinsessa

 

[Totti]

Tror det er en helt naturlig følelse mange kan få når man har ønsket noe så sterkt
Her venter vi vår første, så jeg brydde meg ikke om hva det ble, men var utrolig nysgjerrig på hva det var. Mannen og min mor derimot hadde veldig sterke ønsker om kjønn, min mann jente og min mor gutt siden hun aldri fikk gutt selv. Noen kom til å bli skuffet uansett. Det ble gutt, så den kommende mormora er helt i hundre og strikker så mye at strikkepinnene må jo ta fyr snart mannen ble naturlig nok skuffet, og måtte omstille seg litt. Etter en stund gikk det heldigvis over etter å snakket en del sammen om det og etter å ha handlet inn en del klær og diverse, nå gleder han seg veldig til å få en sønn Tenker det skal være lov å føle det sånn, man kan jo ikke noe for det, blir jo ikke mindre glad i barnet når det kommer av den grunn

 

[Mams1987]

Vi venter jente nr. 3 og alle rundt oss var 100% sikker på at denne gangen ble det gutt. Mannen ble litt skuffet og stille når jordmoren sa at det var ei lillesøster i magen. Hele den dagen synes jeg var utrulig rar og merkelig. Etter å ha vært på 3 ultralyder hvor alle sa jente, så innså mannen at det kommer ei jente til og nå idag så gleder han seg. Innerst inne vil han sårt ha en gutt men sånn er det bare og dette blir den siste prinsessa

Tusen takk for ditt ærlige svar <3

 

[Mams1987]

Tror det er en helt naturlig følelse mange kan få når man har ønsket noe så sterkt
Her venter vi vår første, så jeg brydde meg ikke om hva det ble, men var utrolig nysgjerrig på hva det var. Mannen og min mor derimot hadde veldig sterke ønsker om kjønn, min mann jente og min mor gutt siden hun aldri fikk gutt selv. Noen kom til å bli skuffet uansett. Det ble gutt, så den kommende mormora er helt i hundre og strikker så mye at strikkepinnene må jo ta fyr snart mannen ble naturlig nok skuffet, og måtte omstille seg litt. Etter en stund gikk det heldigvis over etter å snakket en del sammen om det og etter å ha handlet inn en del klær og diverse, nå gleder han seg veldig til å få en sønn Tenker det skal være lov å føle det sånn, man kan jo ikke noe for det, blir jo ikke mindre glad i barnet når det kommer av den grunn

Tusen takk for ditt svar <3 Jeg er også helt sikker på at jeg vil bli inderlig glad i han når han kommer. Har allerede begynt å omstille meg. Og tankene føles lettere i dag Gutten jeg har fra før kunne jeg aldri byttet bort mot noe og er alt for meg<3