Trenger råd av dere...

X

x1xhestehov1

Betatt av forumet
Som noen vet er ting litt tøft for tiden. Flere grunner, bl.a. at min søster er gravid og hun vil snakke om det som er vanskelig. Men problemet mitt er at jeg har ikke ord. Å skrive er mye enklere - da kan jeg bruke tid å tenke før jeg skriver. Men min søster skal snakke. Hun er kort og avvisende ovenfor meg. Hun er såra for at jeg ikke kan møte og støtte henne eller at jeg ikke kan glede meg meg henne. Hun sliter pga at hun har diabetes. 
Ringte henne nå for å si unnskyld for at jeg ikke klarer å gjøre det jeg ville gjort hvis ikke jeg hadde vart i denne situasjonen. Sa at det ikke hadde med henne å gjøre, men meg. Sa jeg var glad i henne og håpet det gikk bra. Hun sier først ikke noe, så sier hun at hun ikke kan gå slik uten å snakke sammen. Jeg opplever ikke at noen i familien min respekterer at jeg ikke klarer å snakke om disse tingene. De sier vi skal støtte hverandre og snakke sammen. Ja jeg vil oppleve støtte, men må det være på deres premisser? Dette er ekstra vanskelig fordi min far har kreft og skal opereres. Jeg føler jeg MÅ være sterk, trosse mine egne behov og grenser for at resten av familien skal ha det bedre og være "fornøyd". Hvorfor kan de ikke bare respektere meg og støtte meg med det jeg har behov for?
 
Hvor mye har dere delt med deres familie? Bør jeg ta denne praten og prøve å si hvordan ting er for meg? Har flere søsken og orker ikke tanken på å si dette til alle - enten sammen eller ha flere samtaler.... Det verste er at pappa er syk og vi vet ikke hvor alvorlig det er.
 
Fint om noen si hva de mener, tenker, tror er lurt. Jeg føler denne situasjonen fastlåst. Vet ikke hva jeg skal gjøre, klarer ikke snakke, men må vel....   
 
Uff, skjønner du har det veldig vanskelig nå... Det er tøft når de rundt deg ikke forstår...
Jeg er veldig åpen av meg som person (Mange kan kanskje si FOR åpen), men jeg føler at med åpenheten har jeg møtt forståelse. For det første er det å være åpen og snakke om denne prosessen med familie og venner en slags bearbeidelse for meg samtidig som det også fører oss nærmere hverandre og de forstår hvorfor jeg noen ganger har det tøft. Når man deler, blir også tankene litt mindre tunge føler jeg.
 
Men det er jo opp til hver enkelt, og det er ikke sikkert det er riktig for deg å være så åpen. Men min erfaring er at for meg gjør åpenhet det lettere...
 
Inne på FUB (ønskebarn) sine nettsider finnes det link til et brev tror jeg, som en kan gi til familie osv som forklarer litt hvilken situasjon en er oppe i osv...
Om du ikke vil bruke det brevet, kanskje du kan skrive et brev til de du evt vil fortelle til...?? Om det føles for vanskelig å prate enda...??
 
Som sagt, det er vanskelig å gi noen råd hva som blir riktig for dere... Men skjønner det er ekstra hardt når faren din er dårlig, at du ønsker å være sterk... Men kanskje det er du som føler du må være sterk for din familie, ikke din familie som mener du må være sterk om du skjønner?? Kanskje en skal prøve å være litt mindre sterk, kanskje det bringer dere nærmere??
 
Hm... Ikke lett... Dette er bare mange tanker fra meg...
Vil bare si at jeg skjønner du har det ufattelig tungt for tiden, og vil sende en klem din vei!!
 
Der er ikkje lett alltid[:(]

Eg veit ikkje om eg har så mange råd, men eg har og, som Sola1979, opplevd at åpenhet har hjulpet. Har lest det brevet, og brukt det som står der til å forklare. Det er vanskelig for dei rundt å forstå[&o]

*Sende deg ein stor trøsteklem*
 
Hei.

Leit å høre at du har det så vanskelig..
 
Vi har vært åpen med begges familie. Så nå vet de fleste i familien hva vi forhåpentligvis kommer til å starte opp med snart. Bortsett fra familien er det bare en venninne av meg som vet det, dette fordi de også har prøvd lenge uten noe resultat. Var ikke lett å si det til familien, fordi vi ikke visste hvordan de ville ta det. Men fikk kjempe gode opplevelser, og er veldig glad vi har fortalt det.
 
stor klem til deg!
vi har kun fortalt dette til mødrene våre. jeg har iblant lyst å si det til alle, men så finner jeg mange grunner til å holde stilt om det også... det er ikke lett.
jeg håper dere finner ut av dette, jeg har desverre ingen råd å komme med.


men hvis noen har link til det brevet, vil jeg gjerne lese det...
 
Sender en stor klem din vei.
 
Vi har vært veldig åpne om det. Foreldre, søsken, min jobb, jans jobb og de nærmeste vennene.
Synes det var det beste, så slipper vi unna en del spørsmål.
 
Uff dette var ikke lett da, men etersom det er sli det er nå ville jeg ha tatt en samtale med den gravide, og prøvd å få henne til å forstå, da har du prøvd. Utover det vill jeg ha latt det være i første omgang.
 
Sender over en stor trøste klem til deg, alle har vi ulike problemer enten vi driver med prøverør eller er gravide.
 
Back
Topp