Trenger råd ang. skjermfri hverdag
- Trådstarter -.-
- Opprettet
Apekatter
Elsker forumet
Vi har ikke skjermfri hjemme, men kan fint ha skjermfrie dager eller uke hjemme. I min erfaring ser barna på helt forskjellige ting, og de ser noe tv i barnehagen og ganske mye på skolen, så jeg tror ikke de vil gå glipp av noe stort uansett. Min fireåring ser helt ulike programmer hjemme enn det bestevennene gjør, men det er ingen problem for dem å leke sammen 
jeg syns det er fint at dere får til å ikke bruke skjerm hjemme
jeg syns det er fint at dere får til å ikke bruke skjerm hjemme Vi har ikke skjermfri hjemme, men kan fint ha skjermfrie dager eller uke hjemme. I min erfaring ser barna på helt forskjellige ting, og de ser noe tv i barnehagen og ganske mye på skolen, så jeg tror ikke de vil gå glipp av noe stort uansett. Min fireåring ser helt ulike programmer hjemme enn det bestevennene gjør, men det er ingen problem for dem å leke sammen
-
Last edited:
Jeg har hatt et ønske om lite skjerm, men vi har sett litt barnetv ganske lenge nå, i perioder litt for mye (grunnet at jeg har vært en del alene med kolikkbaby og eldste, ikke mulig med annen avlastning pga korona).
Vi bruker nrk nett-tv til barnetv og velger stort sett ut det vi synes er barnetv av god kvalitet. Om du ser etter særlig nrk sine egne produksjoner, så har de laget mye bra. Jeg mener, det finnes MYE som er bedre enn Peppa gris
Men, som du også nevner la jeg etterhvert merke til at han snakket om figurer fra de mest populære barnetvene og at dette er noe vennene hans snakker mye om og leker i rollelek. Jeg kom til at jeg synes det er bedre at han har sett et par episoder av de samme tingene, slik at han har samme referansepunkter. Men det trenger ikke være det han ser hver dag. Jeg synes uansett det er viktig at barnetven har dialog hvor det snakkes med respekt til hverandre. Det finnes utrolig mye barnetv hvor de rett og slett ikke snakker med noen fin Tone til hverandre, og barna plukker det opp i sin lek og hverdag. Det mest populære i bhg til mitt barn i hans alderskategori (han har akkurat blitt 4 år) er definitivt Paw Patrol og Brannmann Sam. Kan vel ikke si annet enn at han også elsker de to programmene selv, skjønt jeg synes det finnes mye annet som er bedre og mindre masete
Jeg tenker som så at i en ideell verden så hadde det ikke vørt iPad i skole i den ekstreme formen man ser i en del skoler, og det hadde generelt vært mindre skjerm i barnas oppvekst. Jeg kan minimere hjemme - men jeg får ikke gjort noe med resten av samfunnet. Derfor tenker jeg at det heller ikke er riktig å ha det helt skjermfritt hjemme. Det kommer til å finnes muligheter for skjerm senere, og når han er 10 år, vel, da har jeg ikke like store muligheter til å styre hva han gjør etter skolen og i alle døgnets timer av en helg. Det jeg derimot kan lære han, er hvordan vi faktisk kan ha tilgang på skjerm og tv i hverdagen, men også begrense det.
Jeg tror det er litt som med barn som aldri får godteri - når det først blir tilgjengelig klarer til hverken p begrense seg eller stoppe. For de har aldri trent på det. Og på samme måte synes jeg det er viktig å lære barna at vi kan se tv, men også skru den av for å gjøre noe annet
De fleste barn er jo bestemte og vil gjøre det som er gøy hele tiden. Vi har definitivt hatt våre konflikter fordi tv-tid er slutt, men vi har funnet løsninger for det også. For eksempel å avtale hvor mye vi ser på forhånd. Nå skal vi se 3 ting. Også påminnelse før det siste begynner om at dette er det siste vi ser. Eller at han kn velge mellom 2 ulike ting. En annen løsning er at han velger om det er jeg eller han som skrur av TV-en med fjernkontrollen.
Til hverdags ser vi ofte 3 ting. To ulike ting som varer 10-15 min hver, og en ting til slutt som varer 2-5 minutter. Da er det lett å huske både før og underveis at det er siste barnetv.
Jeg kan også ta utgangspunkt i ting jeg hører han forteller fra barnehagen og finne barnetv med samme tematikk. Det blir en inngangsport for oss til å ta opp tråden igjen om det han nevnte. For eksempel kan han si til meg at han og et annet barn konsekvent pleier å si til et par andre barn at de ikke får være med i leken. Da finner jeg frem noe som handler om akkurat det. Og det er definitivt lettere for han å forstå begge sider av saken når han ser det utenfra. Jeg referer til det han har sagt og spør om ikke han tror nn også blir lei seg slik som karakteren i programmet når vedkommende blir utestengt i barnehagen.
Det er altså mange ulike måter å bruke skjermtid på, og skjønt jeg ikke mener at tv er beste eller eneste måte å snakke om og bearbeide hendelser fra barnehagen på, så er det likevel en god mulighet.
Videre kan det såklart også bare være underholdning, og jeg tenker det faktisk er greit at han har noen av de samme referansepunktene som vennnene i barnehagen. Jeg synes Paw Patrol er forholdsvis masete og støyende barnetv som definitivt er laget først og fremst med en kapitalistisk grunntanke, det er en pengemaskin. Og det funker - småguttene elsker virkelig det universet, og ikke minst alt av leker og ting du får kjøpt med Paw Patrol på.
Jeg er ikke overstrømmende begeistret for konseptet som sådan, men ser samtidig ikke at en epsiode med det programmet et par tre ganger i måneden er noe problem.
Men som regel setter jeg på ting jeg liker å se på selv og som jeg mener har vettug og noe pedagogisk innhold
Mine favoritter fra nrk nett-tv dersom det er interessant er følgende:
Kan selv
Minibarna
Fantorangens verden
Fantorangen sykebil (eller noe sånn, tror det er sesong 6, hver episode behandler en følelse hos hhv fantorangen eller den lekre kompanjongen hans Pivi)
Lesekorpset
Tellekorpset
Sangfoni
Dyrebo (hver episode handler om typiske ting og konflikter som skjer i en barnehagehverdag)
Karsten og Petra (episoder på 15 min)
Brillebjørn
Brullebjørns detektivbyrå
Brillebjørnshow
Litt av en jobb
Bli med heim
3 venner
Emil i Lønneberget
Pippi
Og når de er litt større synes jeg Sånn er jeg og sånn er det er en fin serie hvor hver episode handler om et unikt barn med en form for utfordring, psykisk eller fysisk utviklingshemming. Jeg begynte å se dette litt med sønnen min fra 3 år fordi han stilte så innmari mange spørsmål når vi så noen i rullestol. Jeg synes programmet er med på å bryte ned fordommer og ikke minst vise barn at det er rom for alle typer mennesker.
Litt lange episoder så vi har sett bruddstykker.
Med andre ord mener jeg at man som forelder kan velge å bruke skjermtid både konstruktivt og pedagogisk hjemme, i tillegg til litt ren underholdning iblant såklart. Og mye av det med pedagogisk innhold er jo først og fremst underholdning for barna. Men jeg ser, i dagens samfunn, ingen grunn til å ha en fullstendig skjermfri oppvekst hjemme. Jeg tror nemlig barna kommer til å ønske seg å ta del i det de andre tar del i når alt kommer til stykket likevel men begrense det kan man såklart gjøre. Vi har foreløpig ikke ipad eller ipadspill hjemme. Sønnen min har såvidt prøvd hos besteforeldre, og han har ingen problemer med å forstå teknikken så overgang til iPad i skole går nok helt fint Men jeg synes for oss at det holder med barnetv enn så lenge. Han kommer sikkert til å ønske å spille noen spille og slik når han blir litt eldre, og da får vi finne en balanse mellom det og andre ting i hverdagen. Jeg husker jo selv at jeg faktisk ikke fikk spille så mye (the sims, hehe) fordi foreldrene mine ønsket at jeg brukte tid på andre ting. Jeg fikk likevel spille litt, og jeg husker det som en ok løsning
Dette ble langt
men jeg har virkelig tenkt mye over hva slags skjermbruk jeg vil ha for barna hjemme når de er små, og ikke minst rundt dette med de mest populære barnetvprogrammene som er utrolig populære blant alle barna, men som ikke nødvendigvis er mitt førstevalg å sette på her hjemme.
Vi bruker nrk nett-tv til barnetv og velger stort sett ut det vi synes er barnetv av god kvalitet. Om du ser etter særlig nrk sine egne produksjoner, så har de laget mye bra. Jeg mener, det finnes MYE som er bedre enn Peppa gris
Men, som du også nevner la jeg etterhvert merke til at han snakket om figurer fra de mest populære barnetvene og at dette er noe vennene hans snakker mye om og leker i rollelek. Jeg kom til at jeg synes det er bedre at han har sett et par episoder av de samme tingene, slik at han har samme referansepunkter. Men det trenger ikke være det han ser hver dag. Jeg synes uansett det er viktig at barnetven har dialog hvor det snakkes med respekt til hverandre. Det finnes utrolig mye barnetv hvor de rett og slett ikke snakker med noen fin Tone til hverandre, og barna plukker det opp i sin lek og hverdag. Det mest populære i bhg til mitt barn i hans alderskategori (han har akkurat blitt 4 år) er definitivt Paw Patrol og Brannmann Sam. Kan vel ikke si annet enn at han også elsker de to programmene selv, skjønt jeg synes det finnes mye annet som er bedre og mindre masete
Jeg tenker som så at i en ideell verden så hadde det ikke vørt iPad i skole i den ekstreme formen man ser i en del skoler, og det hadde generelt vært mindre skjerm i barnas oppvekst. Jeg kan minimere hjemme - men jeg får ikke gjort noe med resten av samfunnet. Derfor tenker jeg at det heller ikke er riktig å ha det helt skjermfritt hjemme. Det kommer til å finnes muligheter for skjerm senere, og når han er 10 år, vel, da har jeg ikke like store muligheter til å styre hva han gjør etter skolen og i alle døgnets timer av en helg. Det jeg derimot kan lære han, er hvordan vi faktisk kan ha tilgang på skjerm og tv i hverdagen, men også begrense det.
Jeg tror det er litt som med barn som aldri får godteri - når det først blir tilgjengelig klarer til hverken p begrense seg eller stoppe. For de har aldri trent på det. Og på samme måte synes jeg det er viktig å lære barna at vi kan se tv, men også skru den av for å gjøre noe annet
De fleste barn er jo bestemte og vil gjøre det som er gøy hele tiden. Vi har definitivt hatt våre konflikter fordi tv-tid er slutt, men vi har funnet løsninger for det også. For eksempel å avtale hvor mye vi ser på forhånd. Nå skal vi se 3 ting. Også påminnelse før det siste begynner om at dette er det siste vi ser. Eller at han kn velge mellom 2 ulike ting. En annen løsning er at han velger om det er jeg eller han som skrur av TV-en med fjernkontrollen.
Til hverdags ser vi ofte 3 ting. To ulike ting som varer 10-15 min hver, og en ting til slutt som varer 2-5 minutter. Da er det lett å huske både før og underveis at det er siste barnetv.
Jeg kan også ta utgangspunkt i ting jeg hører han forteller fra barnehagen og finne barnetv med samme tematikk. Det blir en inngangsport for oss til å ta opp tråden igjen om det han nevnte. For eksempel kan han si til meg at han og et annet barn konsekvent pleier å si til et par andre barn at de ikke får være med i leken. Da finner jeg frem noe som handler om akkurat det. Og det er definitivt lettere for han å forstå begge sider av saken når han ser det utenfra. Jeg referer til det han har sagt og spør om ikke han tror nn også blir lei seg slik som karakteren i programmet når vedkommende blir utestengt i barnehagen.
Det er altså mange ulike måter å bruke skjermtid på, og skjønt jeg ikke mener at tv er beste eller eneste måte å snakke om og bearbeide hendelser fra barnehagen på, så er det likevel en god mulighet.
Videre kan det såklart også bare være underholdning, og jeg tenker det faktisk er greit at han har noen av de samme referansepunktene som vennnene i barnehagen. Jeg synes Paw Patrol er forholdsvis masete og støyende barnetv som definitivt er laget først og fremst med en kapitalistisk grunntanke, det er en pengemaskin. Og det funker - småguttene elsker virkelig det universet, og ikke minst alt av leker og ting du får kjøpt med Paw Patrol på.
Jeg er ikke overstrømmende begeistret for konseptet som sådan, men ser samtidig ikke at en epsiode med det programmet et par tre ganger i måneden er noe problem.
Men som regel setter jeg på ting jeg liker å se på selv og som jeg mener har vettug og noe pedagogisk innhold
Mine favoritter fra nrk nett-tv dersom det er interessant er følgende:
Kan selv
Minibarna
Fantorangens verden
Fantorangen sykebil (eller noe sånn, tror det er sesong 6, hver episode behandler en følelse hos hhv fantorangen eller den lekre kompanjongen hans Pivi)
Lesekorpset
Tellekorpset
Sangfoni
Dyrebo (hver episode handler om typiske ting og konflikter som skjer i en barnehagehverdag)
Karsten og Petra (episoder på 15 min)
Brillebjørn
Brullebjørns detektivbyrå
Brillebjørnshow
Litt av en jobb
Bli med heim
3 venner
Emil i Lønneberget
Pippi
Og når de er litt større synes jeg Sånn er jeg og sånn er det er en fin serie hvor hver episode handler om et unikt barn med en form for utfordring, psykisk eller fysisk utviklingshemming. Jeg begynte å se dette litt med sønnen min fra 3 år fordi han stilte så innmari mange spørsmål når vi så noen i rullestol. Jeg synes programmet er med på å bryte ned fordommer og ikke minst vise barn at det er rom for alle typer mennesker.
Litt lange episoder så vi har sett bruddstykker.
Med andre ord mener jeg at man som forelder kan velge å bruke skjermtid både konstruktivt og pedagogisk hjemme, i tillegg til litt ren underholdning iblant såklart. Og mye av det med pedagogisk innhold er jo først og fremst underholdning for barna. Men jeg ser, i dagens samfunn, ingen grunn til å ha en fullstendig skjermfri oppvekst hjemme. Jeg tror nemlig barna kommer til å ønske seg å ta del i det de andre tar del i når alt kommer til stykket likevel
men begrense det kan man såklart gjøre. Vi har foreløpig ikke ipad eller ipadspill hjemme. Sønnen min har såvidt prøvd hos besteforeldre, og han har ingen problemer med å forstå teknikken så overgang til iPad i skole går nok helt fint Men jeg synes for oss at det holder med barnetv enn så lenge. Han kommer sikkert til å ønske å spille noen spille og slik når han blir litt eldre, og da får vi finne en balanse mellom det og andre ting i hverdagen. Jeg husker jo selv at jeg faktisk ikke fikk spille så mye (the sims, hehe) fordi foreldrene mine ønsket at jeg brukte tid på andre ting. Jeg fikk likevel spille litt, og jeg husker det som en ok løsning Dette ble langt
men jeg har virkelig tenkt mye over hva slags skjermbruk jeg vil ha for barna hjemme når de er små, og ikke minst rundt dette med de mest populære barnetvprogrammene som er utrolig populære blant alle barna, men som ikke nødvendigvis er mitt førstevalg å sette på her hjemme.
Last edited:
Mine på 2 1/2, 4 og 5 år er ikke 100% skjermfrie. De ser på barne-TV, dvs de kan velge 1 episode hver fra små serier på nrk super (vi gir alternativer). Blir ca 30 min til sammen. Minstemann ser kun den hun velger (legger henne mens de andre to ser videre) Men utenom det er det ikke noe skjerm. Når de er syke og bare ligger er vi litt mer romslige på tegnefilm titting. De vet hva en iPad er, men ikke hva den kan brukes til. De vet heller ikke at man kan bruke tlf til noe annet enn meldinger og tale. De spør heller ikke om å se på tv. . Mine eldste leker fint rolle lek med de andre i barnehagen selv om de aldri har sett eks. paw patrol.
jeg tenker at de tar fort igjen de andre barna når de begynner på skolen.
jeg tenker at de tar fort igjen de andre barna når de begynner på skolen.
Last edited:
Det hørtes veldig hektisk ut og skjønner jeg så godt at det kan være fint med litt tv tid når det " står på som verst". Vi er to voksne som begge jobber dagtid og vi har kun et barn, vi er stort sett tilstede begge voksne og vi har derfor mulighet til å "underholde" han, uten at det er andre som krever vår oppmerksomhet. Ikke at vi underholder han hele tiden, men du skjønner sikker hva jeg mener. Det er også veldig mulig at våre tanker rundt dette forandrer seg dersom vi får flere barn.
Det er akkurat det du skriver som skjer her i huset også, han kommer hjem fra barnehagen og snakker gjerne om figurer som de andre i barnehagen snakker om. Paw patrol er et veldig aktuelt eksempel her i huset, vi har kjøpt bøker og leker inne dette slik at han vet hva figurene heter så han klarer jo å "henge" med på et vis. Tenker likevel at han nok ikke er helt med på "sjargongen" uansett. Har ikke hørt noe fra barnehagen at han ikke henger med altså, men det er vel bare en bekymring og noe jeg har tenkt en del på i det siste.
Jeg er så enig i det du skriver om iPad i skole, skulle virkelig ønske at det ikke var et tema, men så er det jo det likevel når de bruker det så aktivt på skolen og til lekser hjemme. Og jeg er enig med det at det er begrenset hvor lenge vi kan holde de borte fra skjerm og ha kontroll på alt de gjør, og at det derfor er viktig å lære de hvordan de skal håndtere det og skape gode vane. Men vi har hatt et ønske om å begrense det så lenge som mulig, tenker at han tids nok skal bruke store deler av dagen sin på skjerm og at det derfor kan ikke er nødvendig helt enda. MEN så er det slik at stort sett alle i barnehagen (som jeg vet om) har tilgang til skjermer hjemme, og bekymringen for at han kan havne utenfor har oppstått.
For vår del starte denne tanken om at han skulle være skjermfri med at det er anbefalt av WHO at barn under to år ser på tv og så har det gått veldig fint frem til nå, derfor fortsatte vi bare med det samme. I tillegg var/er ønsket at han skulle få så mange konkrete inntrykk som mulig, før abstrakt stimuli. Det handler fremdeles om dette, men så er det også det du skriver med konflikter rundt tv-tiden. Jeg har ikke lyst å ha et mas om at han vil se tv hele tiden, jeg orker ikke at det skal være et tema. Jeg vet jo hvor avhengighetsskapende den skjermen kan være og at barn ikke skjønner de negative konsekvensene rundt skjermtid og da er jeg redd for at det blir mye diskutering og at det alt i alt ender om med å "koste mer enn det smaker".
Må bare legge til at han har sett på et tv i løp av livet altså, når han er hos besteforeldrene så får han se litt på tv. Vi har vært restriktive med hva han får se på og har ønsket at det skal være "ekte" altså han kan bli med å se på skiskyting med bestefar, eller dyreprogrammer, men har ikke ønsket at han skal se barnetv. Grunne til dette er rett å slett at jeg syns det virker som det er så mye ræl på barnetv. Men som du skriver så finnes det helt sikker mange fine og pedagogiske programmer også, jeg har ikke akkurat undersøkt dette så veldig godt siden det ikke har vært et tema for oss frem til nå.
Takk for at du tok deg tid til å dele både tips og refleksjoner rundt dette, det er fint å høre hvordan andre tenker
Jeg er enig i de fleste tankene dine faktisk, selv om det har blitt litt mer tv her enn jeg kanskje tenkte før jeg fikk barn og spesielt før jeg fikk barn nummer to.
Du sier også at du ikke ønsker en konflikt rundt tv - du unngår det totalt ved ikke å ha skjerm, men jeg tenker at du også at det er noe dere må forholde dere til i fremtiden. Du kommer ikke utenom det, fordi han på ett eller annet tidspunkt kommer til å forstå at alle andre tar del i noe veldig morsomt på fritida som han er utenfor. Videre tror jeg ikke det trenger å være store konflikter, og jeg ser særlig her at kun en liten mengde tv, samt klare tydelige rammer for når, hva og hvor mye vi ser tar brodden av det meste hos oss
Så er det også litt avhengig av alder. Vi hadde generelt konflikter på mange forskjellige områder, særlig fra 3-3,5 år. Nå som han akkurat har blitt 4 år er han i en ganske rolig fase, og det gjelder alle områder ikke bare tv-konflikt. Men jeg regner med det kommer nye stormfulle perioder etterhvert som han blir eldre. Når det gjelder at han nok ser mer tv enn jeg er komfortabel med her er det nok et resultat av flere ting, men først og fremst ønsker jeg ikke å bruke tv som en barnevakt. Han ser aldri tv for at jeg skal få laget middag, han får velge å være med å lage mat eller leke alene. Det samme gjelder øvrig husarbeid. Vi har heller aldri vist skjerm på buss, i bilen eller på en restaurant. Da får jeg heller gå en runde og underholde, stoppe bilen eller holde ut litt hyl og protester. Det har ført til at barnet vårt er veldig utholdende i bil og mye mer tålmodig på restaurant enn fetteren som har fått en mobil med brannmann sam foran seg mens han spiser for at foreldrene skal få fred. Så jeg mener jeg i utganspunktet er ganske restriktiv selv om jeg ikke tror på total avholdenhet
Den største utfordringen har vært baby nummer 2 og at jeg er mye alene, samt at eldste (og yngste) har vært mye syke i høst hvor jeg har hatt begge alene på dagene. Til nesten 7 måneder sov ikke babyen èn eneste lur alene på dagtid. Hun måtte bæres i søvn i bæresjal og jeg kunne ikke legge henne ned etter hun hadde sovnet, vogn gadd hun hvertfall ikke, hehe. Det løste seg plutselig over natta uten at jeg trengte å gjøre noe, og jeg er mye mer orientert mot å la barnet vise meg når det er klar for mindre nærhet enn å kjøre skrikekur eller opp-ned/ut-inn av soverommet-metoder for å avlære nærhet. Men hva gjør jeg da med storebror? Han kn ikke snakke eller være i nærheten når baby skal sove, for da ender det med at hun ikke sovner, blir overtrøtt og kan skrike sammenhebgende i en time. Jeg vet mange ville si «du må bare vende henne til» «mine barn har bare måttet lære seg så sove alene» oooooooooogså videre. Jeg skulle gjerne invitert dem hjem hit så de kunne skjønt at denne lille babyen kan du ikke vende til noe som helst før hun er klar. Resultatet om jeg har prøvd, er at hun i en alder av 2mnd holdt seg våken 5 hele timer i strekk for deretter å sove 20 minutter og starte på igjen. Eller hun skriker til hun kaster opp.
Hadde det ikke vært pandemi, så ville jeg hatt mer hjelp fra besteforeldre. Og hadde det vært før tv kom, som jo er et argument (det gikk an å ha barn før man hadde tv) så levde det gjerne en bestemor i samme hus eller man hadde relasjoner til andre hjemmeværende mødre hvor man kunne bytte på å passe hverandres barn. Også var jo det å legge en liten baby på et rom, la den skrike seg i søvn og låse igjen døra så den lå beskyttet for søsken mens man selv gikk i fjøset, helt vanlig dersom man ikke hadde folk til å hjelpe. Storebror nekter såklart å være alene, søskensjalusistyle, om hun trenger ro for å legge seg. Og tv føles ut som nest beste løsning, for det beste hadde såklart vært at han satt alene og lekte med duplo mens jeg ga oppmerksomhet til søsteren, men det skjer altså ikke
men til kveldene sitter han utenfor rommet og hører lydbok, så det må ikke være skjerm hver gang heller. Det er mer det at en baby skal sove flere ganger i døgnet og lydbok er ikke spennende nok for alle tilfeller, hehe. Og heldigvis tar det bare 5-15 min å få babyen til å sovne nå som hun er litt eldre, både på dagen og kvelden, og hun sover endelig alene i senga. Mannen min jobber flere kveldsskift og helger. Når vi er to voksne hjemme på ettermiddagene og i helger er det ikke noe utfordring og vi minimerer tv til en liten mengde etter middag.Men, når det kommer til all søppeltven så tror jeg ikke det er avgjørende for lek og samspill i barnehagen at de har sett alt det samme som vennene sine like mye
jeg har også kjøpt noen Paw Patrol leker, og vi bruker det mer enn jeg setter på programmet. Jeg tror nok også fint han kunne lekt marshall og ryder sammen med vennene sine i bhg uten å ha sett programmet - barn har god fantasi men jeg ser også at når alle snakker om det samme, så hadde han blitt litt utenfor om han ikke i det hele tatt visste hva det var. Og jeg vet jo helt ærlig ikke alt som skjer i barnehagen, så jeg kan ikke si hvor mye det gjør fra eller til jeg tenker at du gjør som dere vil selv i forhold til skjerm
det hadde vært verre med fri tilgang på skjerm for å si det sånn.
Last edited:
Jeg er enig i de fleste tankene dine faktisk, selv om det har blitt litt mer tv her enn jeg kanskje tenkte før jeg fikk barn og spesielt før jeg fikk barn nummer to.
Du sier også at du ikke ønsker en konflikt rundt tv - du unngår det totalt ved ikke å ha skjerm, men jeg tenker at du også at det er noe dere må forholde dere til i fremtiden. Du kommer ikke utenom det, fordi han på ett eller annet tidspunkt kommer til å forstå at alle andre tar del i noe veldig morsomt på fritida som han er utenfor. Videre tror jeg ikke det trenger å være store konflikter, og jeg ser særlig her at kun en liten mengde tv, samt klare tydelige rammer for når, hva og hvor mye vi ser tar brodden av det meste hos oss
Når det gjelder at han nok ser mer tv enn jeg er komfortabel med her er det nok et resultat av flere ting, men først og fremst ønsker jeg ikke å bruke tv som en barnevakt. Han ser aldri tv for at jeg skal få laget middag, han får velge å være med å lage mat eller leke alene. Det samme gjelder øvrig husarbeid. Vi har heller aldri vist skjerm på buss, i bilen eller på en restaurant. Da får jeg heller gå en runde og underholde, stoppe bilen eller holde ut litt hyl og protester. Det har ført til at barnet vårt er veldig utholdende i bil og mye mer tålmodig på restaurant enn fetteren som har fått en mobil med brannmann sam foran seg mens han spiser for at foreldrene skal få fred. Så jeg mener jeg i utganspunktet er ganske restriktiv selv om jeg ikke tror på total avholdenhet
Den største utfordringen har vært baby nummer 2 og at jeg er mye alene, samt at eldste (og yngste) har vært mye syke i høst hvor jeg har hatt begge alene på dagene. Til nesten 7 måneder sov ikke babyen èn eneste lur alene på dagtid. Hun måtte bæres i søvn i bæresjal og jeg kunne ikke legge henne ned etter hun hadde sovnet, vogn gadd hun hvertfall ikke, hehe. Det løste seg plutselig over natta uten at jeg trengte å gjøre noe, og jeg er mye mer orientert mot å la barnet vise meg når det er klar for mindre nærhet enn å kjøre skrikekur eller opp-ned/ut-inn av soverommet-metoder for å avlære nærhet. Men hva gjør jeg da med storebror? Han kn ikke snakke eller være i nærheten når baby skal sove, for da ender det med at hun ikke sovner, blir overtrøtt og kan skrike sammenhebgende i en time. Jeg vet mange ville si «du må bare vende henne til» «mine barn har bare måttet lære seg så sove alene» oooooooooogså videre. Jeg skulle gjerne invitert dem hjem hit så de kunne skjønt at denne lille babyen kan du ikke vende til noe som helst før hun er klar. Resultatet om jeg har prøvd, er at hun i en alder av 2mnd holdt seg våken 5 hele timer i strekk for deretter å sove 20 minutter og starte på igjen. Eller hun skriker til hun kaster opp.
Hadde det ikke vært pandemi, så ville jeg hatt mer hjelp fra besteforeldre. Og hadde det vært før tv kom, som jo er et argument (det gikk an å ha barn før man hadde tv) så levde det gjerne en bestemor i samme hus eller man hadde relasjoner til andre hjemmeværende mødre hvor man kunne bytte på å passe hverandres barn. Også var jo det å legge en liten baby på et rom, la den skrike seg i søvn og låse igjen døra så den lå beskyttet for søsken mens man selv gikk i fjøset, helt vanlig dersom man ikke hadde folk til å hjelpe. Storebror nekter såklart å være alene, søskensjalusistyle, om hun trenger ro for å legge seg. Og tv føles ut som nest beste løsning, for det beste hadde såklart vært at han satt alene og lekte med duplo mens jeg ga oppmerksomhet til søsteren, men det skjer altså ikke
Men, når det kommer til all søppeltven så tror jeg ikke det er avgjørende for lek og samspill i barnehagen at de har sett alt det samme som vennene sine like mye
jeg tenker at du gjør som dere vil selv i forhold til skjerm
enig i det du skriver. Nå har ikke vi hatt den samme problemstillingen som deg med barn nr 2 og 3 og derfor vært lettere å holde på rammene med tv titting. Vil bare legge til at mine barn vet ikke hva paw patrol er bortsett fra at de har sett bilder av de ulike hundene (personal i barnehagen hadde printet ut bilder som barna kunne fargelegge) og de leker like godt rollelek som de andre barna. De vet heller ikke hvem kaptein Sabeltann er, men leker like fint for det. De ser på hva de andre gjør og sier og får en forståelse av hva leken går ut på. Ser jo at det ikke vil fungere like godt når de blir eldre, men i barnehagen går det fint.
Ja, egentlig tror jeg vel ikke det har for mye å si på dette tidspunktet. Jeg tror som sagt sønnen min leker karakterer og leker hvor andre barn introduserer karakterer han ikke har hørt om også er de med likevel, de lager vel sin egen versjon av det hele uansett. Og barna snakker jo ikke akkurat om innhold i barnetvseriene heller vil jeg tro
Han leker feks mye skalken (kokken til kaptein sabeltann) og jeg tror ingen trenger å kjenne til skalken sjøl for å være med - leken går ut på å smøre inn HELE regntøyet i gjørme
Jeg er enig i de fleste tankene dine faktisk, selv om det har blitt litt mer tv her enn jeg kanskje tenkte før jeg fikk barn og spesielt før jeg fikk barn nummer to.
Du sier også at du ikke ønsker en konflikt rundt tv - du unngår det totalt ved ikke å ha skjerm, men jeg tenker at du også at det er noe dere må forholde dere til i fremtiden. Du kommer ikke utenom det, fordi han på ett eller annet tidspunkt kommer til å forstå at alle andre tar del i noe veldig morsomt på fritida som han er utenfor. Videre tror jeg ikke det trenger å være store konflikter, og jeg ser særlig her at kun en liten mengde tv, samt klare tydelige rammer for når, hva og hvor mye vi ser tar brodden av det meste hos oss
Når det gjelder at han nok ser mer tv enn jeg er komfortabel med her er det nok et resultat av flere ting, men først og fremst ønsker jeg ikke å bruke tv som en barnevakt. Han ser aldri tv for at jeg skal få laget middag, han får velge å være med å lage mat eller leke alene. Det samme gjelder øvrig husarbeid. Vi har heller aldri vist skjerm på buss, i bilen eller på en restaurant. Da får jeg heller gå en runde og underholde, stoppe bilen eller holde ut litt hyl og protester. Det har ført til at barnet vårt er veldig utholdende i bil og mye mer tålmodig på restaurant enn fetteren som har fått en mobil med brannmann sam foran seg mens han spiser for at foreldrene skal få fred. Så jeg mener jeg i utganspunktet er ganske restriktiv selv om jeg ikke tror på total avholdenhet
Den største utfordringen har vært baby nummer 2 og at jeg er mye alene, samt at eldste (og yngste) har vært mye syke i høst hvor jeg har hatt begge alene på dagene. Til nesten 7 måneder sov ikke babyen èn eneste lur alene på dagtid. Hun måtte bæres i søvn i bæresjal og jeg kunne ikke legge henne ned etter hun hadde sovnet, vogn gadd hun hvertfall ikke, hehe. Det løste seg plutselig over natta uten at jeg trengte å gjøre noe, og jeg er mye mer orientert mot å la barnet vise meg når det er klar for mindre nærhet enn å kjøre skrikekur eller opp-ned/ut-inn av soverommet-metoder for å avlære nærhet. Men hva gjør jeg da med storebror? Han kn ikke snakke eller være i nærheten når baby skal sove, for da ender det med at hun ikke sovner, blir overtrøtt og kan skrike sammenhebgende i en time. Jeg vet mange ville si «du må bare vende henne til» «mine barn har bare måttet lære seg så sove alene» oooooooooogså videre. Jeg skulle gjerne invitert dem hjem hit så de kunne skjønt at denne lille babyen kan du ikke vende til noe som helst før hun er klar. Resultatet om jeg har prøvd, er at hun i en alder av 2mnd holdt seg våken 5 hele timer i strekk for deretter å sove 20 minutter og starte på igjen. Eller hun skriker til hun kaster opp.
Hadde det ikke vært pandemi, så ville jeg hatt mer hjelp fra besteforeldre. Og hadde det vært før tv kom, som jo er et argument (det gikk an å ha barn før man hadde tv) så levde det gjerne en bestemor i samme hus eller man hadde relasjoner til andre hjemmeværende mødre hvor man kunne bytte på å passe hverandres barn. Også var jo det å legge en liten baby på et rom, la den skrike seg i søvn og låse igjen døra så den lå beskyttet for søsken mens man selv gikk i fjøset, helt vanlig dersom man ikke hadde folk til å hjelpe. Storebror nekter såklart å være alene, søskensjalusistyle, om hun trenger ro for å legge seg. Og tv føles ut som nest beste løsning, for det beste hadde såklart vært at han satt alene og lekte med duplo mens jeg ga oppmerksomhet til søsteren, men det skjer altså ikke
Men, når det kommer til all søppeltven så tror jeg ikke det er avgjørende for lek og samspill i barnehagen at de har sett alt det samme som vennene sine like mye
jeg tenker at du gjør som dere vil selv i forhold til skjerm
-
Last edited: