Trenger litt råd

[Fnugg]

Hei! Jeg har møtt veggen litt og trenger råd! Jeg har en vakker liten baby som er veeeldig avhengig av mamma. De første månedene kunne jeg aldri legge henne fra meg noe sted, eller la andre bære henne. Vi samsover på eget rom. Ting har blitt bedre, jeg har gjort så godt jeg kan for at hun skal bli tryggere. Nå kan hun ligge på matta si og kose seg, og til og med være hos faren sin litt.

MEN, noen ganger er hun veldig, veldig sutrete særlig om kvelden. Det er jo forsåvidt normalt. Jeg blir litt gæren inniblant, fordi jeg er den eneste som kan roe henne. Hver gang hun sover er det enten på meg eller ved siden av meg, så jeg får nesten aldri "fri". Vi har ikke annen familie her, så det føles noen ganger overveldende.

Her om dagen sa mannen min at hun er sutrete på grunn av meg, og at jeg konstant bærer på henne. At hun er blitt bortskjemt, og kommer til å bli en skikkelig vanskelig unge om jeg fortsetter sånn.

Inni meg kokte jeg, og hadde så lyst til å brøle at det går da ikke an å skjemme bort en nesten fire måneder gammel baby! Samtidig så blir jeg usikker, ER det meg som er problemet? Jeg bare får meg ikke til å la vesla ligge i senga si og gråte så hun rister (det er det som skjer hvis jeg prøver å legge henne om kvelden i egen seng)

Tanker?

 

[martar80]

Åh, dette høres veldig tungt ut, ja. Man ønsker jo å ta så godt vare på barnet sitt som overhode mulig, og noen ganger innebærer det også muligheten til å være litt "alene". Bærer du henne i sjal eller sele, slik at du i det minste har armene fri?
Jeg har dessverre ikke så mange gode råd å komme med, men jeg tenker at du gjør ting riktig. Kanskje hun er hypersensitiv, og rett og slett trenger at livet ikke går så altfor fort med for store overganger? Og da er tryggheten hos deg det som er det beste. Bortskjemt er hun iallfall ikke! Babyer finner og trygghet i vaner og rutiner, men bortskjemt kan ikke en 4 mnd gammel baby være, nei. Uansett, jeg håper det går seg til, og skulle ønske jeg kunne knipse det bedre, men har bare medfølelse å gi.



Sent from my iPhone using BV Forum

 

[Buebe0708]

Har dessverre ikke noen råd... Har du snakket med hs om dette? De har jo vært bort i mange ulike situasjoner og har sikkert noen tips.

Men jeg er helt enig med martar80: små baby kan ikke bli bortskjemt. De trenger all den tryggheten de kan få for å kunne utvikle seg i sitt eget tempo.

Roer hun seg hos pappan når ikke du er i samme rommet? Her var det slik i begynnelsen at så fort hun hørte/så/luktet meg så var det kun meg som gjaldt. Når jeg ikke var i samme rommet, gikk det greit med pappan og etter hvert med andre som bestemor f.eks

 

[Fnugg]

Takk for tilbakemelding, da kjenner jeg meg mye tryggere på at det jeg gjør er riktig. Jeg ser jo framskritt! Tenker at det kommer sikkert en dag hvor hun er altfor opptatt til å henge med kjedelige mamma, hehe Bruker sele ja, ellers hadde ryggen sagt takk og hei for lenge siden. Hun er nok litt roligere med pappen når jeg er i et annet rom, det er bare det at han er litt brautende noen ganger sånn at hun blir skremt. Har bedt ham ta det litt roligere, og det hjelper. Det er mye arbeid, men så utrolig verd det når jeg ser henne ligge i stolen sin og utforske bamsen sin Godt å se at hun er tryggere altså, selv om noen dager kan være utrolig tunge for oss begge to.

 

[Junibarn84]

Dobbel

 

[Junibarn84]

Mens jeg er stikk motsatt. Jeg mener man gir seg selv en bjørnetjeneste ved å samsove, det er meg da (men så har jeg aldri hat et barn som har hat behov eller ønske om å sove inntil til meg eller å bli bært på).

Jeg synes ofte jeg ser at "barnasbehov", er skapt av foreldrene (jeg sier ikke at dit er det). For mitt barn et ikke noe mer unikt enn alle andre sitt barn.

Her har vi lært (av helsesøster) at barne blir veldig som foreldrene, er du stressa blir barnet stressa, er du rolig, blir barnet rolig og det har stemt veldig bra her.

Jeg er faktisk enig med mannen din og ser synd på han. Det hadde aldri mannen min akseptert her hjemme (at vi feks. skulle sovet på eget rom eller bare jeg som bærte henne.) Jeg leste innlegg for mannen, og han sa at han hadde skyll i det selv også. Han kan ikke komme nå 4mnd etter og si at hun blir bortskjemt, han burde ha grepet inn mye før...

Sent from my iPhone using BV Forum

Sent from my iPhone using BV Forum

 

[Ninajinta]

Jeg synes en av helsesøsterene her hadde et godt svar på dette. Så lenge barn og foreldrene er fornøyd med situasjonen trenger man ikke å gjøre noe som helst. Trives man med å samsove, gjør man det. Trives man med masse nærhet hele tida, gjør man det. Opplever man at man ikke orker dette, ja, da gjør man noe med det for å få en situasjon man kan leve med. Dette er en kort tid av livet og selvfølgelig kommer denne ungen til å slutte å sove sammen med deg en dag. En baby på 4 måneder kan slettes ikke skjemmes bort nei og det er stor forskjell på babyer og hvor mye nærhet de trenger. Her trengte nummer en mye mer nærhet og bæring enn nummer to. Samtidig har jeg erfart at selv små babyer er vanedyr og de fleste venner seg til ting veldig enkelt. Spørsmålet er bare om du ønsker forandring. Om du ønsker at hun skal sovne av seg selv har iallefall jeg god erfaring med å gå inn og ut av rommet. Inn og trøste/ta opp når gråter, legge ned igjen og så inn igjen ved uro. Det kan ta timesvis i starten, men vil gå seg til etterhvert.

 

[M+A=baby]

I starten var jeg livredd for å la henne ligge alene, og jeg tok henne opp ved den minste lyd. Jeg hadde jo hørt at barn kan få store psykiske problemer hvis de lå alene og skrek, så jeg var livredd for å "ødelegge" henne.
Men etterhvert forsto jeg at det var forskjell på gråt, og at det skulle litt mer til for at et barn skal få varige men.
Jeg har latt henne ligge og surve litt, og ofte sovner hun av seg selv. Dette er noe vi har trent opp mer og mer.
Hvis jeg bærer på henne og så legger henne ned i vogna skriker hun alltid, men jeg har lært at det gir seg (etter 30-60 sekunder ca.)
Jeg lar henne også ligge litt ekstra og leke for seg selv selv om hun surver, for at hun lærer seg å ikke bli tatt opp av den minste lyd.
Der skal sies at jeg har en baby som gråter veldig lite, det er sjelden hun kommer opp i noe volum. Det er stort sett surving.
Jeg måtte jobbe litt med meg selv og samvittigheten min, jeg følte meg ofte som en dårlig mor som lot henne ligge.
Men nå er jeg mye tryggere på meg selv, og jeg har en baby som er glad mesteparten av tiden
Hvis jeg får hvile litt innimellom, så får jeg også mer overskudd til å kose meg henne når det trengs

Sent from my GT-I9300 using BV Forum mobile app

 

[Audrey]

Du skjemmer henne ikke bort! Lillemor her er sånn hun også, men gradvis har det blitt bedre. Jeg tenker at tryggheten du gir henne nå gjør at hun 'slipper taket' når hun er klar for det, og jeg tror det er bedre enn at hun blir presset til det ut over surving.

Et tips som har funket fint hos oss i forhold til samsoving: Har du mulighet til å ta av ene langsiden på senga hennes og feste senga til deres seng på noe vis? Vi har gjort det, stripset fast senga hennes til vår sånn at den ikke sklir fra (og bygd oppunder beina sånn at sengene har lik høyde samt rullet sammen et tykt pledd og dyttet ned i sprekken mellom sengene). På den måten kan du legge deg ved siden av henne i hennes seng (for da får du plass til beina dine i deres egen seng), og ligge sånn til hun sovner, og så flytte deg unna til din egen seng. Så får du ligge for deg selv, hun får tryggheten ved å ha deg der når hun sovner, og hun får trent litt på å ligge for seg selv


Sent from my iPhone using BV Forum

 

[lotus84]

Enig med Audrey, jeg tror at trygghet og mye nærhet fra deg nå vil lønne seg på sikt, selv om det er hardt arbeid. Skjønner at du blir gæærn, det føler jeg også på iblant. Jeg tror ikke noe på at en liten baby kan bli bortskjemt. Kanskje få vaner og rutiner etterhvert. Litt slemt at mannen din å skylde på deg. Følg morsinstinktet. Alle babyer trenger nærhet, kanskje din ekstra mye. Relasjonen til mor er så viktig, danner grunnlag for relasjoner for resten av livet. Trygghet i starten av livet viser seg som selvstendighet senere.