Trenger litt hjelp

[mammahel]

Hei
Fredag 30 da var jeg 18+5 gikk vannet mitt og ble kjørt med ambulanse til kk. Hadde da veldig lite vann igjen. Ble sendt hjem med time 1nyttårsdag. Men dagen etter begynte riene jeg måtte inn igjen, de tok blodprøver og der viste seg at jeg hadde infeksjon. Ble satt rett på antibiotika intravenøst. Riene fortsatte og det kom til å gå sin gang. Helen veien kjente jeg jenten vår sine spark, hun var så sterk. 1nyttårsdag fødte jeg henne og var med oss i 6minutter før hun sovnet inn. Dette er så tungt. Og vi har en 1åring og 3 åring. Hvordan sier jeg det til 3åringen på en riktig måte? Sånn at han ikke tenker at dette er hans skyld..eller blir redd.

 

[jente 92]

Hei
Fredag 30 da var jeg 18+5 gikk vannet mitt og ble kjørt med ambulanse til kk. Hadde da veldig lite vann igjen. Ble sendt hjem med time 1nyttårsdag. Men dagen etter begynte riene jeg måtte inn igjen, de tok blodprøver og der viste seg at jeg hadde infeksjon. Ble satt rett på antibiotika intravenøst. Riene fortsatte og det kom til å gå sin gang. Helen veien kjente jeg jenten vår sine spark, hun var så sterk. 1nyttårsdag fødte jeg henne og var med oss i 6minutter før hun sovnet inn. Dette er så tungt. Og vi har en 1åring og 3 åring. Hvordan sier jeg det til 3åringen på en riktig måte? Sånn at han ikke tenker at dette er hans skyld..eller blir redd.

Kondolerer så mye fødte i uke 24+6 pga tidlig vannavgang.. det er en helt grusom tid vi går igjennom nå. Sønnen min var bare 1,5 år da så slapp heldigvis den forklaringen, men kommer til å si det til han når han blir eldre at han skulle hatt 2 brødre (tvillinger).. men har ingen tips til hvordan du kan si det, dessverre men sender deg mange klemmer<3

 

[Blomsterpiken30]

Vondt å høre at du har måttet gå gjennom dette mammahel! Jeg mistet i uke 16 i slutten av november da de oppdaget at hjertet til lillegutt hadde sluttet å slå noen dager før. Vet ikke hvorfor og får nok aldri vite det.. Har ingen barn fra før av så har dessverre ingen råd å komme med rundt hvordan du skal si det til dem, vil bare kondolere så mye!!

 

[du ska få en dag i mårå]

Kondolerer så mye.

Jeg tror ikke det er noen fasit for hvordan man skal fortelle barn om døden, de er like forskjellige som oss voksne. Vi mistet lillesøster da våre var 5 og 3 år. Vi fortalte det som det var, at lillesøster var død, at hjertet hadde sluttet å slå, og at hun ikke pustet. Det er noe konkret som de kunne forstå. Jeg var mest redd for at de skulle være sinte på tvillingbroren, som overlevde, at de skulle tro det var hans skyld og være sinte på ham fordi jeg måtte være lenge på sykehuset. Men de tenkte aldri i de baner, de var bare glade for at de fikk lillebroren sin med seg hjem.

Vi har latt dem få stille alle de spørsmål de vil om døden og svart på dem så godt vi kan. Det er mest 5-åringen som har stilt spørsmål og snakket om det, mens 3-åringen har vært mindre opptatt av det. Men begge snakker fortsatt om henne, nesten et år etter at det skjedde. Vi lar dem få gjøre det, uten at vi legger opp til det. Vi lar dem få styre hvor mye eller lite de vil snakke om det.

Jeg tror ikke du skal være redd for at han skal føle skyld. Jeg ville bare ha fortalt ham det på en konkret og enkel måte at babyen dessverre døde i magen og at du er lei deg for det. Da tenker jeg at han vil stille noen spørsmål av seg selv, noen av dem vil du kanskje le av i etterkant, det kom mange rare spørmål fra mine. Vær obs på at dere ikke bør bruke ordet «sove» når det er snakk om døden. Noen barn kan bli redde for å legge seg til å sove om voskne sier at noen sovnet inn eller at det å dø er som å sove og aldri våkne opp igjen.

Mine har ikke blitt redde for å miste noen, selv om de av og til nevner at de håper lillebror vil leve lenge. Men det virker ikke som de er så veldig redde for å miste ham, og vi har snakket om at de aller fleste heldigvis blir gamle før de dør.

Jeg tenker at det kan være greit at gutten deres styrer hvor mye han vil snakke om det, og at dere nevner lillesøster når det faller seg naturlig. Men det er kanskje noe dere må føle dere fram til.

Håper dette kan være noe til hjelp og at dere får fortalt gutten deres om lillesøster på en god måte.

Ta vare på hverandre framover.

 

[Elle]

Huff.. forferdelig å miste!
Her var jenta vår 4 år når vi mistet i uke 24.
Vi bestemte oss for å være helt åpne og si det dom det var.. vi visste jo ikke selv hvorfor babyen døde i magen i begynnelsen.. hun lurte fælt på hvorfor legen ikke bare kunne fikse babyen?!
Også har vi sagt hele tida at hu bare må spørre hvis hu lurer på noe.. og når vi fikk vite hvorfor den døde så forklarte vi det og., og hu spørte hva morkake var osv.. best å være ærlig selv om de kanskje ikke skjønner alt!

 

[Lille Lykke]

Kondolerer så mye [emoji173] Vi mistet en jente uke 20+1 i sommer, og har unger som da var 5, 7 og 11 år.
Vi fortalte til dem at lillesøster hadde et veldig sykt hjerte, og at hun derfor døde. Ungene var triste og vær obs på at de kan reagere ulikt. Mellomste ble sint (veldig lei seg, men tok det ut i sinne og ville ikke snakke om det), minste på 5 år spurte masse og var også lei seg. Begge to hadde mye behov for kroppskontakt og ville sove inne på vårt soverom. Det fikk de lov til.
Vi var heldige og fikk mye hjelp til barnepass av besteforeldre. Det trengte vi sånn at vår egen sorg også skulle få komme ut. Jeg og mannen min snakket og snakket og har nå et halvt år etter kommet oss godt gjennom det hele selv om det preger oss. Bruk tid, kjenn etter på hva dere trenger.
Sender deg en god klem [emoji173]

 

[Bkno4640072]

Så vondt å høre at flere må igjennom dette. Mistet ei jente i svangerskapsuke 21 etter at vannet gikk. Vi var veldig ærlige med gutten vår på 3 og 1/2. Han var veldig klar for å bli storebror. Han ble lei seg, og snakket om lillesøster, men gikk nok og bar på mer enn vi fikk se. Det var viktig for oss å fortelle mye siden vi selv var så langt nede så var det ikke noe å skjule. Vi sa at lillesøster døde i magen da hun ble født så alt for tidlig og var for liten for denne verden. Sender deg mange klemmer. Det er vanskelig å tro, og det kan ta lang tid, men gradvis blir det bedre. For meg tok det to år før jeg var "meg selv": Fortsatt preger det meg og savnet kommer som bølger, men verden går videre, til tross for at man er gjennom noe som er så vondt og vanskelig. For meg hjalp det å snakke mye om det som skjedde oss.

 

[mammahel]

Dette er så vondt.. er så vanskelig å forstå at jeg aldri vil høre latteren hennes eller bruke navnet hennes.. er hardt å se på de andre barna mine.. at guttene aldri vil få møte lillesøsteren sin.. når blir det lettere?

 

[jente 92]

Dette er så vondt.. er så vanskelig å forstå at jeg aldri vil høre latteren hennes eller bruke navnet hennes.. er hardt å se på de andre barna mine.. at guttene aldri vil få møte lillesøsteren sin.. når blir det lettere?

Det er hardt og tøft.. 23 januar er det 3 mnd siden vi mistet tvillingene, merker gradvis at det går bedre, men det kommer nok perioder fremover som er veldig tøffe uansett.
Det er ingenting i veien for at dere prater om henne og bruker navnet hennes, hun er jo barnet deres hun også[emoji173] men dette må dere føle på hva som er naturlig for dere..

 

[Lille Lykke]

Dette er så vondt.. er så vanskelig å forstå at jeg aldri vil høre latteren hennes eller bruke navnet hennes.. er hardt å se på de andre barna mine.. at guttene aldri vil få møte lillesøsteren sin.. når blir det lettere?

Tiden hjelper på. Det opplever jeg i alle fall. Og så har det vært veldig viktig for meg å få lov til å føle på og snakke om ALLE følelsene jeg har hatt etter det som har skjedd. Jeg følte meg hudløs. Enormt sårbar. For meg hjalp det å være åpen. Jeg skrev om hva som hadde skjedd åpent på facebook sånn at folk fikk min versjon og slapp å spekulere. Vi opplevde å få enormt mye støtte, mye pga åpenheten. Det kom flere til meg som hadde opplevd noe lignende - en mann hadde opplevd det for 20 år siden han sa at han aldri hadde fått bearbeidet det. Før nå når han hørte min historie! Det føles godt å hjelpe seg selv og samtidig bidra til åpenhet. Men dette var min måte å gjøre det på. En sterk indre og ytre reise. Den indre var nok absolutt den viktigste.
Jeg dro på en ukes ferie i høst sammen med min beste venninne. Da fikk jeg ut veldig mye og forsto mer av følelsene mine siden jeg hadde tid til å ta tak i dem uten dagliglivets forstyrrelser. Jeg oppdaget at jeg var sint på kroppen min, og fikk bearbeidet det sinnet også. Min erfaring er at det er mange følelser som man ikke helt er klar over en gang. Før man får tid og rom til å kjenne ordentlig etter.

Vi har fått laget to tegninger av vår skatt av en kunstner. Vo får de snart i posten. Fint å ha noe på veggen. Da blir hun husket på av alle.

 

[MammanTilEngelen]

Mistet i uke 40 og hadde ei på to, jeg sa at babyen vår ble syk og ikke kunne bli med hjem, men at babyen ikke lenger hadde vondt fordi h*n er i himmelen. Det er jo ekstremt vanskelig å vite hva man skal si, og de spør jo så mye :/