Trenger litt hjelp med min seksåring (fjernet og oppdatert)

Hysj...

Glad i forumet
Jeg vil bare si tusen takk til alle som har hjulpet meg/oss her... Jeg har slengt meg rundt og vi står nå i startgropen på utredning, men siden slikt tar tid skal vi i mellomtiden kontakte kommunepsykolog (kort ventetid) for oss foreldre, fastlege for å få en grundig fysisk sjekk av gutten vår (og snakke om søvnproblemene), og guttens lærer (som i dag fremstår som en engel i menneskeskikkelse) har allerede kontaktet spespedteamet og satt i gang der, saken blir overlevert til PPT på torsdag. Og så skal hun i morgen kontakte helsesøster på skolen og be henne om å lese grundig gjennom det jeg har skrevet og så ta en prat med oss.

Jeg har fjernet innleggene mine her, da jeg ikke er komfortabel med å ha så mye informasjon om gutten vår liggende ute på et åpent forum, selv om det er anonymt. Hvis noen skulle lure på noe mer så rop ut her, så kan vi ta det på pm.

Igjen, tusen takk for all hjelp. Det er en enorm lettelse å ha fortalt "alt" til noen og fått en billedlig klapp på skulderen for god jobb, og beskjed om at nå er det på tide at noen andre overtar "ansvaret".
 
Det første jeg tenker er at dere skal få en utredning på gutten deres. Jeg tenkte litt på diagnosen asbergers, uten at jeg egentlig kan nok om det til å uttale meg.
Men jeg tror det er viktig for dere, og for gutten deres og finne ut av denne oppførselen. Tror også det har gått så lang tid at om det ikke blir noe utfall av en evt utredning, det vil være vanskelig å snu om på dette mønsteret alene.

Ønsker dere masse lykke til, må være vanskelig og slitsomt for hele familien.
Klem fra meg
 
Fjernet.
 
Jeg tenkte også en form for autisme eller adhd, grensen her kan være veldig liten. Syns dere budre satse på å få en utredning på ha, syns faktisk det er rart hvis bhg ikke har prøvd å oppmuntre til det...
 
Jeg også tenker litt som de andre aspergers, adhd eller autisme
Jeg hadde nok forlangt en utredning mellom PPT og BUP, for gutten og derres del, slik at han kan få den hjelpen han trenger. Må bare si det at jeg synnes det er rart at ikke barnehagen eller skolen evt har reagert og henvist for utredning hvis de har sett disse sidene på gutten
Lykke til
 


Cutie Funny Bubbles skrev:
Her må det en utdredning til.

Men hvordan leker han alene?

Jeg skal være ærlig å si jeg tenker en form for autisme. Men kan ikke si eventuelt hvem type og slik. For jeg er ingen lege. Men er så mye som virker som det.



Han har så å si alltid lekt veldig fint alene. Trives i eget selskap (men liker også å ha besøk/gå på besøk til kamerater - for han har venner!), kan gjerne sitte på gulvet og bygge lego og spille rollespill med figurene i timesvis om han får fred til det. Favorittene hans er brettspill fra Lego, han bygger brettet, bygger om, spiller etter reglene, lager egne regler, dropper alle regler og spiller rollespill.

I tillegg elsker han å spille data/ds, noe han også får lov til daglig (kanskje mer enn gjennomsnittsbarnet) fordi slik spilling m/lapp er den aller beste treningen øyet kan få og vi begynner å slippe opp for tid å korrige synsfeilen på.

Som et eksempel måtte gutten være med faren på jobb en dag i høstferien. Det var superlang dag, fra 7.30 til 19(!), men gutten var strålende fornøyd hele dagen. Han fikk sitte bak disken i butikken og spille data og ds, bare avbrutt av matpauser og litt vandring rundt i butikken. Ikke en sur mine hele dagen. Hvis han står opp før oss andre en morgen sitter han og ser film til han får beskjed om å slutte. Tror neppe han på eget initiativ har skrudd av tv-en noen gang (med mindre det var for å bytte til DS).

Egentlig kan det vel beskrives slik at så lenge han får holde på med det han selv velger har han det helt supert og er verdens herligste gutt. Men så snart han blir styrt på noe vis begynner problemene. Ikke alltid, men ofte.
 
Oi...her var det mange som "deler ut" tanker om diagnoser...

Selvfølgelig kan ting sjekkes ut om dere ønsker det, men det kan også være faser han går gjennom. Har han venner på skolen/hjemme? Kanskje han trenger litt alene-tid med en av foreldrene, gjøre noe sammen som han synes er moro? Har dere kommet inn i en negativ bane...der han "kun" får oppmerksomhet på negativ atferd?
Kan hende han er redd når lillesøster er/var på sykehuset?

Jeg har også en 7-åring her hjemme som er veldig medgjørlig så lenge alt går hans vei...men som trasser veldig når han må yte/gjøre ting. Nå har han ikke de problemene på skolen, som jeg ser på som spesielt hos dere, men jeg føler at 7-års trassen tar litt overhånd her enkelte ganger!

Du kan jo ta det opp med helsesøster på skolen. Kan hende hun har noen gode råd.
Uansett, ønsker dere lykke til framover :)
 


bondekone skrev:
Jeg også tenker litt som de andre aspergers, adhd eller autisme
Jeg hadde nok forlangt en utredning mellom PPT og BUP, for gutten og derres del, slik at han kan få den hjelpen han trenger. Må bare si det at jeg synnes det er rart at ikke barnehagen eller skolen evt har reagert og henvist for utredning hvis de har sett disse sidene på gutten
Lykke til


Gutten vår har ikke gått mer enn 60% i barnehage (hadde 80% plass siste året, men var som regel hjemme en ekstra dag). Barnehagen har sett problemene ved levering noen ganger. Pedagogisk leder har virket ganske fraværende i mange situasjoner, også mye sykemeldt. Nå har hun sluttet i den stillingen, men fortsetter uten ansvaret. På foreldresamtaler har hun virket noe uforstående til sinneproblematikken vi sliter med, men hun sier jo også at "Det er ikke vanskelig å se når han ikke er fornøyd med noe."

Da han begynte i barnehagen brukte han lang tid på å finne seg til rette, gikk mye etter de voksne det første halve året. Det bedret seg da han fikk større plass (byttet fra 40 til 60%), og da han skjønte at han ikke måtte leke med barna på sin avdeling men kunne gå inn på andre avdelinger og leke der.

På skolen gikk det, som nevnt over, greit til å begynne med, eneste problemet var leksene (og det foregikk jo ikke på skolen). Først den siste uken før høstferien begynte problemene. Hadde foreldresamtale med kontaktlæreren like før ferien. Snakket en del om problemene hans med å føye seg etter de regler som er på skolen, og jeg nevnte også at vi tidvis har store problemer med sinnet hans. I tillegg lever gutten seg veldig inn i sin egen verden av og til. Etter å ha sett på Cartoon Network (som det nå er slutt på pga stadig voldelige program) ER han Ben10, og kan forvandle seg til alle mulige slags romvesen.

Vi har sett på det som en slags forsvarsmekanisme, en måte å takle vanskelige ting på.. Hvis han f.eks. trenger å komme seg fort vekk fra noe(n), forvandler han seg bare til romvesenet XLR-8 (accelerate), som kan løpe superfort! Læreren hans hadde også en episode med ham der han ville fortelle noe som var galt, men da måtte han forvandle seg til et annet romvesen og så måtte dette romvesenet gjøre ferdig noe arbeid ved å surre spindelvev rundt stolene i rommet. Ikke en eller to, alle. Da han var ferdig med dette sa hun at hele han så roligere ut, ansiktet var avslappet. Han fortalte ikke hva som hadde vært galt, det var ingen ting i veien nå.

Jeg spurte læreren om dette er normal oppførsel. Jeg kjenner ingen andre 6-åringer spesielt godt og har dermed begrenset sammenligningsgrunnlag. Hun sa at "Det er jo vanlig at de lever seg litt inn i sin egen verden av og til. Men **** er jo veldig inne i det til tider"

Siden dette bare var noen dager før ferien ble vi enige om å vente til etter ferien for å se om oppførselen endrer seg noe. Slik det var før ferien forstyrret han jo tidvis hele klassen ved å sitte under pulten og nekte å komme frem, ved å rømme fra klasserommet (andre følger da naturligvis etter for å finne ham...), og han tar ressurser fra de andre når en av de to-tre voksne som skal være til stede i alle timer (1-2 lærere + en assistent pga et barn med et lite handicap) må bruke tid på å lete etter ham, eller sitte på grupperommet og vente på at han skal bli ferdig med spindelvevet sitt.

Hvis adferden fortsetter slik som før ferien når vi begynner igjen på mandag er planen å ta enda et møte med læreren og gjerne da også sammen med gutten. Snakke om det han er flink til, osv.

Er læreren hans den jeg bør snakke med hvis jeg skal begynne å pushe på utredning? Eller helsesøster eller fastlegen?
 


Jegogde2guttamine skrev:
Oi...her var det mange som "deler ut" tanker om diagnoser...

Selvfølgelig kan ting sjekkes ut om dere ønsker det, men det kan også være faser han går gjennom. Har han venner på skolen/hjemme? Kanskje han trenger litt alene-tid med en av foreldrene, gjøre noe sammen som han synes er moro? Har dere kommet inn i en negativ bane...der han "kun" får oppmerksomhet på negativ atferd?
Kan hende han er redd når lillesøster er/var på sykehuset?

Jeg har også en 7-åring her hjemme som er veldig medgjørlig så lenge alt går hans vei...men som trasser veldig når han må yte/gjøre ting. Nå har han ikke de problemene på skolen, som jeg ser på som spesielt hos dere, men jeg føler at 7-års trassen tar litt overhånd her enkelte ganger!

Du kan jo ta det opp med helsesøster på skolen. Kan hende hun har noen gode råd.
Uansett, ønsker dere lykke til framover :)


Takk for svar "fra andre enden av skalaen".

Han har noen venner fra barnehagen (som vi fremdeles har noe kontakt med til tross for at de ikke går på samme skole), og han begynner å få venner på skolen også. Nesten hver dag har han "fått en ny bestevenn", men det er stadig nye navn, og det er ofte snakk om at disse bestevennene kanskje ikke alltid er så snille mot ham. Hva han er mot dem kan jeg heller ikke si sikkert.

Han har nok ikke vært redd for søsteren sin, men jeg tror nok at han tidvis har følt at hun har fått mye oppmerksomhet. F.eks. fordi hun ofte våkner om natten og gråter og da gjerne kommer opp til oss. Og jeg hører at han er litt sår når han spør om hun har sovet med mamma i natt. For å kompensere får han sove hos meg innimellom (kanskje en gang hver eller annenhver uke), noe han er veldig glad for.

Han får også en del alenetid, i løpet av den siste uken har han, jeg og min søster vært på kosetur på kino og McDonald's, en hel dag med bare oss tre. Og så har han, jeg og min bestemor vært på handling der han fikk gå på kafé, og så i lekebutikken for å kjøpe noe for pengene han fikk til bursdagen. Kinoturen gikk fint så lenge vi fulgte planen slavisk, det ble protester da vi måtte innom en matbutikk for å kjøpe en flaske vann. Og han ble sint da vi måtte komme oss hjemover etter å ha lekt i parken etter maten, selv om han ble forberedt på dette.

På handling med oldemor var alt greit inntil vi måtte gjøre et par ærend utenom det som han ville. Han ville bare hjem og fortalte det høylydt gjennom hele resten av handleturen. Vi hadde på forhånd avtalt at vi skulle gjøre hans to ting (kafé og lekebutikk), men at vi også måtte gjøre oldemor sine to ting (gå på apoteket og på matbutikken). Og det var helt i orden inntil vi faktisk skulle gjøre de tingene som ikke var "hans".

Hvis dette hadde vært problemer som hadde oppstått i den senere tid kunne jeg godt ha forklart det med f.eks. skolestart og omveltningene i den forbindelse. Men dette har pågått hele livet. I større grad heller enn i mindre. Det har alltid blitt unnskyldt med ett eller annet (Babyer er bare urolige av og til, ikke alle babyer sover så mye. Reaksjon på det å bli storebror. Frustrasjonen ved å se utrolig dårlig og overgangen til tilnærmet normalt syn ved hjelp av briller. Lappetrening. Barnehagestart. Jernmangel.), men jeg begynner å gå tom for unnskyldninger...

Så langt har vi klart å holde oss unna en ond spiral av negativitet fra alle parter. Mange ganger hver eneste dag får han ros for de tingene vi ser på som positive (enten det er å rydde bort kopp og fat etter måltid, komme når vi roper på ham, eller at han og søsteren leker sammen en stund uten å krangle. Han er en kosete gutt som gjerne sitter på fanget eller kommer og gir oss en klem. Han får høre at vi er glade i ham daglig og vi prøver å holde oss så positive som over hodet mulig. Men det brister noen ganger.
 


Hysj... skrev:


Hvis adferden fortsetter slik som før ferien når vi begynner igjen på mandag er planen å ta enda et møte med læreren og gjerne da også sammen med gutten. Snakke om det han er flink til, osv.

Er læreren hans den jeg bør snakke med hvis jeg skal begynne å pushe på utredning? Eller helsesøster eller fastlegen?


Ja da prater du med læreren. Hør med læreren om de kan følge litt ekstra med for å evt se hvordan han er. Og læreren kan henvise videre. Tror det kan være litt greit å prøve å komme til buns i hva det er som gjør at gutten er slik.
kan jo være mange årsaker til det og hvis derre kan få hjelp til å løse problemmene er det det beste for alle. For er sikert slitsomt for gutten også når det er slik
Lykke til

HS kan også ha noen ideer å gi til tider som kan hjelpe
 
Hva om det er søvnproblemene som er skylden? Kanskje gutten din rett og slett får alt for lite søvn og er trøtt og sliten?

Vet ikke hvordan du skal få han til å sove mer, men 8-9 timer høres lite ut for en seksåring. Tror jeg ville jobbet med søvnen først og sett om det ble bedre med mer søvn. (Finnes det ikke noe som heter søvnterapaut?)
 
Nå skal jeg fortelle deg vår historie, ikke for at deres svar nødvendigvis finnes samme sted, men fordi at av og til må man tenke litt anderledes enn hva man har gjort tidligere. Kanskje finnes ikke svarene der dere leter?
Jeg har en 6 år gammel jente som vi også har "slitt" med siden hun var liten. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Hun har også en sånn negativ grunnstemning. Veldig berg og dalbane og vi har tidvis(ihvertfall jeg) gått på nåler her hjemme for ikke å vekke "udyret" Jeg har grått mine blodige tårer og i mine dypeste daler måtte erkjenne at jeg ikke vet om jeg liker mitt eget barn engang. Selvfølgelig elsker jeg henne over alt på jord, hun er det kjæreste jeg har, men jeg har bare vært sliten av konflikter. Hun var også en krevende baby som omtrent ikke sov, og selv da hun var 1 år kunne jeg kjenne på angeren over at vi hadde valgt å få barn. Og igjen, selvfølgelig angret jeg ikke egentlig,jeg ville gått i døden for henne - hun er mitt alt. Men nå er jeg bare veldig åpen og ærlig om følesene jeg har hatt rundt min egen datter.
Hos oss går det bedre, hun er mer harmonisk nå. Vendepunktet kom for et år siden, da var det litt sånn endten knekker hun meg psykisk eller jeg henne. Vi fikk hjelp, og det hjalp meg til å se et par ting.
-Jeg har selv hatt en tøff oppvekst og har mye sinne i meg - det har gått utover mannen min og dattera mi (ikke sånn hyl og skrik - mer sånn innbitte kommentarer og sur stemning skapt av meg - noe jeg ikke klarte å se på det tidspunktet)
-Dattera mi er veldig lik meg i skinn og i sinn, og det er egenskaper og væremåter ved henne som trigger noe i meg, hun er lik meg på ting som jeg ikke aksepterer og liker ved meg selv.
Så jeg tok grep og jobbet med meg selv. F.eks er det ikke så rart at hun er sutrete og grinete når det også er min måte å reagere på ved motgang (bare på en litt mer sivilisert måte selfølgelig - jeg legger meg ikke på gulvet i butikken om jeg ikke får tyggis ;)) Også har jeg skjønt at jeg må akseptere henne for den hun er, ikke forsøke å endre henne til den jeg skulle ønske jeg var - om du forstår hva jeg vil frem til...
 Dette er en prosess som har pågått 1 år, og pågår enda. Bla Psykologtimer - ikke til dattera men til meg.(men jeg har en del ubearbeidet grums fra fortiden). Mannen merker enorm forbedring i forholdet mellom meg og jenta vår. Endelig er det de gode øyeblikkene som dominerer her hjemme! Hun har fremdeles de samme egenskapene, sånn negativ og krevende, men de dominerer ikke så mye lengre. Så måtte jeg le litt for meg selv når du skrev det med melkekartongen, akkurat sånn - omtrent ordrett- svarer dattera mi meg også når jeg ber om hjelp. Jeg aner virkelig ikke hvordan folk får  6 åtinger til å hjelpe til hjemme, vi er ikke der enda for å si det sånn. Men en kamp av gangen :) Lykke til!
Ps, vi fikk hjelp igjennom familiekontor knyttet til helsestasjonen,
 


Cassiopeia skrev:
Hva om det er søvnproblemene som er skylden? Kanskje gutten din rett og slett får alt for lite søvn og er trøtt og sliten?

Vet ikke hvordan du skal få han til å sove mer, men 8-9 timer høres lite ut for en seksåring. Tror jeg ville jobbet med søvnen først og sett om det ble bedre med mer søvn. (Finnes det ikke noe som heter søvnterapaut?)


Takk for synspunkt. Jo, det ER lite søvn. Men han virker ikke uopplagt eller sliten på noe tidspunkt heller. Han våkner som regel av seg selv rundt vanlig "stå-opp-tid" selv om det er helg (men kan gjerne sove litt frempå hvis han av en eller annen grunn har vært veldig lenge oppe kvelden før). Han legger seg klokken 20, men sovner så å si aldri før 22.

Vi må søke hjelp, begynner nok hos helsesøster på skolen og så får vi se hvor vi ender opp. Skal ha dette i tankene!
 


MammaCogLilleE skrev:
Nå skal jeg fortelle deg vår historie, ikke for at deres svar nødvendigvis finnes samme sted, men fordi at av og til må man tenke litt anderledes enn hva man har gjort tidligere. Kanskje finnes ikke svarene der dere leter?
Jeg har en 6 år gammel jente som vi også har "slitt" med siden hun var liten. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Hun har også en sånn negativ grunnstemning. Veldig berg og dalbane og vi har tidvis(ihvertfall jeg) gått på nåler her hjemme for ikke å vekke "udyret" Jeg har grått mine blodige tårer og i mine dypeste daler måtte erkjenne at jeg ikke vet om jeg liker mitt eget barn engang. Selvfølgelig elsker jeg henne over alt på jord, hun er det kjæreste jeg har, men jeg har bare vært sliten av konflikter. Hun var også en krevende baby som omtrent ikke sov, og selv da hun var 1 år kunne jeg kjenne på angeren over at vi hadde valgt å få barn. Og igjen, selvfølgelig angret jeg ikke egentlig,jeg ville gått i døden for henne - hun er mitt alt. Men nå er jeg bare veldig åpen og ærlig om følesene jeg har hatt rundt min egen datter.
Hos oss går det bedre, hun er mer harmonisk nå. Vendepunktet kom for et år siden, da var det litt sånn endten knekker hun meg psykisk eller jeg henne. Vi fikk hjelp, og det hjalp meg til å se et par ting.
-Jeg har selv hatt en tøff oppvekst og har mye sinne i meg - det har gått utover mannen min og dattera mi (ikke sånn hyl og skrik - mer sånn innbitte kommentarer og sur stemning skapt av meg - noe jeg ikke klarte å se på det tidspunktet)
-Dattera mi er veldig lik meg i skinn og i sinn, og det er egenskaper og væremåter ved henne som trigger noe i meg, hun er lik meg på ting som jeg ikke aksepterer og liker ved meg selv.
Så jeg tok grep og jobbet med meg selv. F.eks er det ikke så rart at hun er sutrete og grinete når det også er min måte å reagere på ved motgang (bare på en litt mer sivilisert måte selfølgelig - jeg legger meg ikke på gulvet i butikken om jeg ikke får tyggis ;)) Også har jeg skjønt at jeg må akseptere henne for den hun er, ikke forsøke å endre henne til den jeg skulle ønske jeg var - om du forstår hva jeg vil frem til...
 Dette er en prosess som har pågått 1 år, og pågår enda. Bla Psykologtimer - ikke til dattera men til meg.(men jeg har en del ubearbeidet grums fra fortiden). Mannen merker enorm forbedring i forholdet mellom meg og jenta vår. Endelig er det de gode øyeblikkene som dominerer her hjemme! Hun har fremdeles de samme egenskapene, sånn negativ og krevende, men de dominerer ikke så mye lengre. Så måtte jeg le litt for meg selv når du skrev det med melkekartongen, akkurat sånn - omtrent ordrett- svarer dattera mi meg også når jeg ber om hjelp. Jeg aner virkelig ikke hvordan folk får  6 åtinger til å hjelpe til hjemme, vi er ikke der enda for å si det sånn. Men en kamp av gangen :) Lykke til!
Ps, vi fikk hjelp igjennom familiekontor knyttet til helsestasjonen,


Tusen takk for at du ville dele dette med meg! Jeg har en harmonisk og fredelig oppvekst bak meg, så det er definitivt ikke der problemet ligger. Men jeg har temperament og blir relativt raskt irritert eller sint. Jeg blir imidlertid glad igjen like fort, "langsint" eksisterer ikke for meg.

Jen har ofte ganger tenkt at "hvis jeg traff meg selv hadde vi aldri blitt venner", så det kan jo godt hende at det er mye av meg i min sønn, og at det er egenskaper i ham som jeg misliker hos meg selv og derfor har vanskelig for å takle. Interessant tanke. Det forklarer dog ikke den første tiden, men det kan jo forklares med "normal babyvariant".

Veldig godt å høre at dere har fått snudd trenden, jeg satser på at det er håp for oss også, uansett hva som ligger bak. Det er så utrolig slitsomt å holde på slik.

Jeg har diskutert problemet med flere familiemedlemmer de siste dagene, og vi har vel kommet frem til at vi bør søke hjelp. Regner med at vi kommer til å gå via læreren og helsesøster på skolen og se hvor det fører oss.

Har jenten din noen gang vært gjennom noen utredning (fysisk og/eller mentalt)? Har dere eventuelt vurdert det?
 
Først må jeg sende over en klem til deg:) Blir trist på dine veigne når du forteller om gutten din.
Jeg ville snakket med læreren og hørt hva hun tenker rundet dette. Evt fått han henvist til PPT.

 


oslojente1980 skrev:
Først må jeg sende over en klem til deg:) Blir trist på dine veigne når du forteller om gutten din.
Jeg ville snakket med læreren og hørt hva hun tenker rundet dette. Evt fått han henvist til PPT.



Takk for det. Vi har hatt et par veldig bra dager nå, det er ofte slik... Når jeg/vi føler at bunnen er nådd, snur det seg på nesten magisk vis og blir noe bedre en stund. Så får vi bare vente og se når det går nedover igjen.

Kommer til å ta en prat med læreren ja, vil bare gi gutten litt mer tid for å se hvordan ting utvikler seg nå etter ferien.
 
Hei!
Har jobbet (er spes.ped) med aspergerbarn i mange år og var ikke så mange setninger jeg trengte å lese.
Er sant at mange hiver ut diagnoser hit og dit men tror du bare kan gå rett til læreren (og jeg må si det er snodig at lærer ikke har kontaktet ppt før) Skjer det ikke noe med en gang så gå til din fastlege. Legen er pliktig til å følge saken til det kommer et resultat ut av det.

Det er ikke meningen å slenge ut diagnose altså men jeg har ikke tvil i  min sjel.

Send meg gjerne en pm så skal jeg forklare deg punktvis hvorfor.
 


Gulda skrev:
Hei!
Har jobbet (er spes.ped) med aspergerbarn i mange år og var ikke så mange setninger jeg trengte å lese.
Er sant at mange hiver ut diagnoser hit og dit men tror du bare kan gå rett til læreren (og jeg må si det er snodig at lærer ikke har kontaktet ppt før) Skjer det ikke noe med en gang så gå til din fastlege. Legen er pliktig til å følge saken til det kommer et resultat ut av det.

Det er ikke meningen å slenge ut diagnose altså men jeg har ikke tvil i  min sjel.

Send meg gjerne en pm så skal jeg forklare deg punktvis hvorfor.


Synes du virkelig det er rart at læreren ikke har kontaktet ppt enda? De har jo bare gått på skolen i to måneder, og som hovedregel så gir de alle elever tid frem til høstferien til "å falle på plass". Det er jo mange som har litt problemer i forbindelse med overgangen fra barnehage til skole.

Nå har jeg nettopp fått noe informasjon om et foreldreveiledningsprogram som heter COS - Circle of Security (som spes.ped. har du kanskje hørt om det). Håper på å få plass i en kursgruppe, da jeg føler det kan være veldig nyttig for å få litt bedre foreståelse av forholdet mellom meg og min sønn (og mellom meg og min datter og mellom meg og andre barn jeg omgås). Hvis jeg får plass på kurs ganske umiddelbart vurderer jeg å vente med å pushe utredning, for å se om dette hjelper. Jeg innser jo at vi er litt låst fast i et mønster her, og kanskje et slikt kurs kan hjelpe på hvordan jeg takler utfordringene.

Kommer nok til å sende deg en PM så du kan fortelle meg litt mer om hvorfor du mener vi bør be om utredning.

Takk for at du svarer!
 


Hysj... skrev:


Gulda skrev:
Hei!
Har jobbet (er spes.ped) med aspergerbarn i mange år og var ikke så mange setninger jeg trengte å lese.
Er sant at mange hiver ut diagnoser hit og dit men tror du bare kan gå rett til læreren (og jeg må si det er snodig at lærer ikke har kontaktet ppt før) Skjer det ikke noe med en gang så gå til din fastlege. Legen er pliktig til å følge saken til det kommer et resultat ut av det.

Det er ikke meningen å slenge ut diagnose altså men jeg har ikke tvil i  min sjel.

Send meg gjerne en pm så skal jeg forklare deg punktvis hvorfor.


Synes du virkelig det er rart at læreren ikke har kontaktet ppt enda? De har jo bare gått på skolen i to måneder, og som hovedregel så gir de alle elever tid frem til høstferien til "å falle på plass". Det er jo mange som har litt problemer i forbindelse med overgangen fra barnehage til skole.

Nå har jeg nettopp fått noe informasjon om et foreldreveiledningsprogram som heter COS - Circle of Security (som spes.ped. har du kanskje hørt om det). Håper på å få plass i en kursgruppe, da jeg føler det kan være veldig nyttig for å få litt bedre foreståelse av forholdet mellom meg og min sønn (og mellom meg og min datter og mellom meg og andre barn jeg omgås). Hvis jeg får plass på kurs ganske umiddelbart vurderer jeg å vente med å pushe utredning, for å se om dette hjelper. Jeg innser jo at vi er litt låst fast i et mønster her, og kanskje et slikt kurs kan hjelpe på hvordan jeg takler utfordringene.

Kommer nok til å sende deg en PM så du kan fortelle meg litt mer om hvorfor du mener vi bør be om utredning.

Takk for at du svarer!

Egentlig syns jeg det er merkelig at ikke barnehagen  har kontaktet ppt også. Er så mye "vente og se" holdning ute og går. Men når det er sagt så kan ofte asperger på små barn virke som umodenhet og at man tror det er noe man vokser av seg. Men dere ser jo gutten hver dag, ikke bare noen timer i èn situasjon som læreren Jeg synes du har beskrevet situasjonen meget bra, både hjem, skole, venner osv. Kanskje vise den til læreren??
Men det er også mange grep du som mor (og resten av familien) kan gjøre som du helt sikkert lærer på det kurset. Jeg har vært på det kurset selv (heter noe annet her, men mener det er ca det samme) som "ledsager" til foreldre. Det er også mange kurs man kan delta på som går på diagnoseforståelse. De er svært gode og opplysende. Det er hjelpemidler du kan få som struktuerer hverdagen osv.

Litt av min forvilelse er jo at det er mange barn som strevet med nettopp dette, asperger. og foreldre fortviler. Fortviler fordi folk ikke forstår, de selv ikke forstår og lurer ofte på hva de har gjort galt. Jeg har brukt mye av min arbeidstid, fritid og ferier, for å observere og hjelpe fortvilte familier. Hjelper de med å legge til rette hverdagen og hvordan de skal få hjelp videre. Asperger kan også ofte være vanskelig å se. Aspergere er mer ulike enn de uten aperger er. Noen har bare få trekk, andre er svært preget.
Vel..er sååå mye jeg skulle sagt :) bare å spørre:)


 
Back
Topp