Trenger en dag for med selv, men klarer det ikke.

[Lillemy98]

Hei, jeg har en gutt på 3 og en på 9 mndr. Når jeg gikk gravid med førstemann, så holdt ikke folk rundt meg skjul på at de syntes jeg var for ung. Jeg fikk mange kommentarer som «du kommer vell til å gi han til mammaen din tenker jeg», «ja… nå får mor di en ny unge» eller «ikke gi han til meg bare, husk at han er ditt ansvar. Du kan ikke gi han bort når du blir lei av å leke voksen».

Og det har gitt meg ganske stor separasjonsangst når det kommer til barna. Jeg klarer ikke å dra fra de. På 3 år så har jeg vært borte fra barna 2 døgn, og det var når jeg var på sykehuset med minstemann når han ble født. Til og med da så fikk jeg så mye panikk på dag to at de måtte la meg dra hjem og komme på sjekk dagen etter. Jeg har heller ikke dratt fra barna i det heletatt på for eks. kino

samme er det med legging, kveldsstell, nattevåk osv. jeg gjør alt, pappa vil gjerne hjelpe til, men jeg klarer ikke gi det fra meg. Jeg vet da at det ikke er rett!

nå kjenner jeg ag jeg holder på å gå på veggene, jeg er utslitt. Noen som har noen tips eller motivasjonsord til å klare å overlate noe til pappaen og å kanskje la 3 åringen overnatte borte med bestemor?

 

[Miss_30]

Så dårlig gjort av folk å si sånn Har ikke noe tips sånn egentlig, men det er såååå godt med barnefri Likte heller ikke å gi bort kontrollen da vi bare hadde eldste, men det endret seg med yngste. Han er veldig krevende, så jeg har mye større behov for litt fri innimellom.

 

[Veivalsa]

Beste tips er bare å hoppe i det Jeg har det også likt med at jeg sliter eld å overlate ansvaret til noen andre, men mår jeg først får meg til det, så merker jeg at jeg er mer tilstede når jeg kommer tilbake til barna
Vi har noen i familien som sender bort en eller begge unger på overnatting HVER helg og skal ha masse barnevakt hele tiden, det synes jeg er litt rart. En natt her og der hos bestemor gjør vel ikke noe - og har ikke bestemor også lyst på litt tid med barnebarnet alene?
Jeg har ikke noe annet råd enn bare å bestemme seg for en ute alene også kjøre på. Trenger ikke være mer enn et par timer alene på kafé og det gjør deg garantert ikke til en dårligere mor med litt tid alene. Stol på deg selv og på at de rundt deg har sett at du er en god mor disse 3 årene

 

[B]

Hei, jeg har en gutt på 3 og en på 9 mndr. Når jeg gikk gravid med førstemann, så holdt ikke folk rundt meg skjul på at de syntes jeg var for ung. Jeg fikk mange kommentarer som «du kommer vell til å gi han til mammaen din tenker jeg», «ja… nå får mor di en ny unge» eller «ikke gi han til meg bare, husk at han er ditt ansvar. Du kan ikke gi han bort når du blir lei av å leke voksen».

Og det har gitt meg ganske stor separasjonsangst når det kommer til barna. Jeg klarer ikke å dra fra de. På 3 år så har jeg vært borte fra barna 2 døgn, og det var når jeg var på sykehuset med minstemann når han ble født. Til og med da så fikk jeg så mye panikk på dag to at de måtte la meg dra hjem og komme på sjekk dagen etter. Jeg har heller ikke dratt fra barna i det heletatt på for eks. kino

samme er det med legging, kveldsstell, nattevåk osv. jeg gjør alt, pappa vil gjerne hjelpe til, men jeg klarer ikke gi det fra meg. Jeg vet da at det ikke er rett!

nå kjenner jeg ag jeg holder på å gå på veggene, jeg er utslitt. Noen som har noen tips eller motivasjonsord til å klare å overlate noe til pappaen og å kanskje la 3 åringen overnatte borte med bestemor?

Så trist å lese at du har det slik. Da du var yngre har dessverre andre klart å ødelegge ditt bilde av deg selv som mor, der det virker som du føler du må bevise for andre rundt deg at du duger og ikke "blir lei av å leke voksen". Jeg har to barn og eldste er 4, jeg har ikke vært borte fra mine utenom da yngste ble født. Det er også greit for meg, og jeg ser at jeg er mer klar for at andre kan ta med ungene mer uten meg. For deg er det annerledes, du føler at du trenger fri og tid for deg selv.

Du må ta et oppgjør med det som andre sa til deg før, og bestemme deg for at deres mening ikke betyr noe. Du vet selv at du er en god mor og at det ikke er noe feil å la andre ta med ungene mm. Du må bare virkelig tro det og velge å slippe taket litt. Begynn med å la mannen din få mer plass med ungene. Du vet at de er glade i ungene og tar like godt vare på ungene som du, og du må velge å gi litt slipp for din og alle sin del. Jeg tror rett og slett at det de andre sa før har satt så dype spor i deg at det stopper deg fra å tørre å la andre ta ansvar med ungene.

 

[Marrylou]

Hei, jeg har en gutt på 3 og en på 9 mndr. Når jeg gikk gravid med førstemann, så holdt ikke folk rundt meg skjul på at de syntes jeg var for ung. Jeg fikk mange kommentarer som «du kommer vell til å gi han til mammaen din tenker jeg», «ja… nå får mor di en ny unge» eller «ikke gi han til meg bare, husk at han er ditt ansvar. Du kan ikke gi han bort når du blir lei av å leke voksen».

Og det har gitt meg ganske stor separasjonsangst når det kommer til barna. Jeg klarer ikke å dra fra de. På 3 år så har jeg vært borte fra barna 2 døgn, og det var når jeg var på sykehuset med minstemann når han ble født. Til og med da så fikk jeg så mye panikk på dag to at de måtte la meg dra hjem og komme på sjekk dagen etter. Jeg har heller ikke dratt fra barna i det heletatt på for eks. kino

samme er det med legging, kveldsstell, nattevåk osv. jeg gjør alt, pappa vil gjerne hjelpe til, men jeg klarer ikke gi det fra meg. Jeg vet da at det ikke er rett!

nå kjenner jeg ag jeg holder på å gå på veggene, jeg er utslitt. Noen som har noen tips eller motivasjonsord til å klare å overlate noe til pappaen og å kanskje la 3 åringen overnatte borte med bestemor?

så utrolig dømmende folk er! Ut fra nicket ditt antar jeg at du fikk første i starten av 20-årene, og det er strengt talt ikke ungt, det er bare tidligere enn andre.

start med å ha barnevakt over noen timer, kjenn på hvor deilig det faktisk er! Barna dine har sååååå godt av å knytte seg til andre og lære seg å forholde seg til andre enn deg! Det høres ut som det er lirt å utvide nettverket for barna, for brått blir du syk og trenger at barna er ivaretatt av andre. Da er det jo fint at de har besteforeldre de er vant til å være hos hvor de er trygge for det er faktisk todelt det med barnevakt, du trenger det, men det gjør faktisk barnet ditt også så kjør på med besøk og overnatting! Spør bestemor om ho er villig til å ha en bestemordag en gang annenhver uke feks, så lar du baby være hos mannen, så gjør du noe fint for deg selv! Noe du veit at gir deg energi og overskudd til å fortsette som mamma! Dersom du skal være en god mor, så må du ha det bra med deg selv <3

 

[Apekatter]

Så fælt av folk å komme med sånne kommentarer! Prøv med noe lite, vil jeg anbefale. Gå en liten tur, se at pappaen klarer det fint, evt gå ut med pappen mens bestemor har barna en time eller to, så har du støtte mens barna har god barnevakt. Begynn med en liten tur ut, og jobb deg oppover. Det viktigste for meg de første gangene var at jeg var tilgjengelig hvis det skulle skje noe, men det gikk alltid fint. Lykke til

 

[Minibo]

Eg hadde ei runde med stress i vår. Og då var det skikkelig vanskelig å gjere gode ting for meg sjølv. Eg syntes det var skikkelig vanskelig å bruke tid vekke frå ungane og familien, eg satte alle andre sine behov før mine eigne.

Det einaste som gjorde meg betre (i tillegg til sjukemelding frå jobb som var årsaken til stresset) var å faktisk bruke tid på meg sjølv. Det høyres ut som om du har det litt likt som eg hadde det, sjølv om mykje er ulikt.

Eg anbefaler at du går og får deg ein massasje, eller går på kafe med ei veninne eller noko anna som setter deg og dine behov først! Tillat deg sjølv å nyte noko som er godt for deg!