trenger å tømme meg litt...

~Heijdii~

Lever livet !
VIP
Jeg er en jente på 22 år, har en sønn på straks 3 år.
sliter veldig som alene, har nettopp fått diagnosen depresjoner igjen å begynte på medisin på fredag.
jeg trenger bare å skrive ned tanke mine her som andre vet hvordan det er [&o]

Jeg har slitt med depresjoner etter fødsel, men har aldri vært tøff nok til å ta dette opp med noen.
i begynnelsen gikk det egentlig bra, var ikke så mye med gutten min fordi han er prematur så han lå 3 uker på sykehuset, når vi kom hjem isolerte jeg meg totalt, var bare ute når jeg visste det nesten ikke var noen ute, snakket aldri med vennene mine eller familien min, gjemte meg på rommet hele dagen mens småen sov(bodde da hjemme hos foreldrene mine), var alltid lei meg og følte ikke at jeg var glad i sønnen min, til tider hadde jeg ønsker om at han skulle dø osv.. [:(] første året gikk å jeg flyttet for meg selv, da gikk ting lettere også fordi da var småen blitt større å klarte seg for det meste selv, å jeg følte meg litt mer som en mor, fikk mer morsfølelse og dette har gått greit helt til etter sommerferien 2010, da sprakk alt.. sønnen min har blitt vanskelig, han slår, biter, er veldig stygg mot meg, han er i besøkshjem 1 helg i mnd for at jeg skal få avlastning å der skryter de over hvor snill han er heletiden. men det er han virkelig ikke hjemme, han ødelegger ting, stå opp midt på natten å roter og ødelegger..

Jeg snakker med helsesøsteren jeg går på skole med, hun kjenner til meg fra tidligere problemer jeg hadde når jeg var 18..
men jeg føler ingenting hjelper, har mistet morsfølelsen, jeg gleder meg til ukedagene for da er han i barnehagen og jeg på skolen, jeg klarer ikke å tenke at jeg er glad i han, jeg klarer ikke å ha han på fanget å kose med han lengre.. er konstant sliten, lager ikke middag, huset ser ut som ett bombet horehus, føler jeg kjæfter heletiden osv. jeg føler jeg er på god vei til å knekke sammen å dette helt ned i kjelleren, livet mitt er jævlig.. eneste gangene jeg har det bra er når jeg er på skolen, da glemmer jeg alt jeg skal hjem til, jeg gruer meg faktisk til å reise hjem igjen.. [:(][:(][:(][:(]

jeg er så redd jeg skal finne på noe dumt, selvom jeg vet jeg har ett barn.. så tenker jeg ikke på han lengre, bare på alt dritet rundt og meg selv [:(] jeg får heldigvis hjelp av både barnevernet og lege/helsesøster og ting blir nok lettere etterhvert.. men samtidig så føler jeg ikke det selv...

takk for at du leste![:)]
 
Ikke for å spøke med det du skrev, men er du sikker på at det ikke er dattra mi du har i hus[:-] Vi har det akkurat likedan her..[&o]
Hvor gammel er din sønn?

Jeg har to barn nå da, ei på 3 år og en på 3 mnd... Er alene med dem og er deprimert atter en gang...[:(][&o] send en PM da om du vil..
 
ORIGINAL: Lillesnille

Ikke for å spøke med det du skrev, men er du sikker på at det ikke er dattra mi du har i hus[:-] Vi har det akkurat likedan her..[&o]
Hvor gammel er din sønn?

Jeg har to barn nå da, ei på 3 år og en på 3 mnd... Er alene med dem og er deprimert atter en gang...[:(][&o] send en PM da om du vil..


Huff, det er slitsomt![&o]
han blir 3 år om 2 mnd...
 
ORIGINAL: ~Heijdii~

ORIGINAL: Lillesnille

Ikke for å spøke med det du skrev, men er du sikker på at det ikke er dattra mi du har i hus[:-] Vi har det akkurat likedan her..[&o]
Hvor gammel er din sønn?

Jeg har to barn nå da, ei på 3 år og en på 3 mnd... Er alene med dem og er deprimert atter en gang...[:(][&o] send en PM da om du vil..


Huff, det er slitsomt![&o]
han blir 3 år om 2 mnd...


Ja, det er slitsomt.. så føles det ikke som barnet liker meg heller.. men det vet jeg jo at hun gjør... Her er hun også litt sjalu for tiden.. gjør ikke ting bedre...
 
huff høres leit ut, har akkurat hatt det slik selv, men min sønn er 16mnd. jeg sleit etter fødselen, ville bare bure meg inne og var dødssliten .ungen sov kanskje 2-3 timer på natta, og sov velid lite på dagen. jeg følte meg utslitt når jeg begynte i jobb igjen ett år etter
nå er jeg hjemme og syk etter og ha pushet meg så hardt på jobben i tillegg til alt som skal ordes hjemme og ta vare på min sønn i tillegg. jeg orker aldri finne på noe med mitt eget barn for jeg har ikke energi. skal samtale med lege til uka og håper jeg får hjelp, for jeg orker ikke føle meg "fyllesyk sliten" hele tiden lengre og henge etter med alt.
der fikk jeg blåst ut litt også..
 
ORIGINAL: Lillesnille

ORIGINAL: ~Heijdii~

ORIGINAL: Lillesnille

Ikke for å spøke med det du skrev, men er du sikker på at det ikke er dattra mi du har i hus[:-] Vi har det akkurat likedan her..[&o]
Hvor gammel er din sønn?

Jeg har to barn nå da, ei på 3 år og en på 3 mnd... Er alene med dem og er deprimert atter en gang...[:(][&o] send en PM da om du vil..


Huff, det er slitsomt![&o]
han blir 3 år om 2 mnd...


Ja, det er slitsomt.. så føles det ikke som barnet liker meg heller.. men det vet jeg jo at hun gjør... Her er hun også litt sjalu for tiden.. gjør ikke ting bedre...


Skjønner..
her er han veldig daltete, skal heletiden sitte oppå meg å det gjør meg sliten.. jeg trenger virkelig 5 min for meg selv[:o]
men jeg tror det er fordi han merker jeg skyver meg unna, så da hopper han på meg så fort han ser jeg sitter meg ned..
 
ORIGINAL: supermamma!!!

huff høres leit ut, har akkurat hatt det slik selv, men min sønn er 16mnd. jeg sleit etter fødselen, ville bare bure meg inne og var dødssliten .ungen sov kanskje 2-3 timer på natta, og sov velid lite på dagen. jeg følte meg utslitt når jeg begynte i jobb igjen ett år etter
nå er jeg hjemme og syk etter og ha pushet meg så hardt på jobben i tillegg til alt som skal ordes hjemme og ta vare på min sønn i tillegg. jeg orker aldri finne på noe med mitt eget barn for jeg har ikke energi. skal samtale med lege til uka og håper jeg får hjelp, for jeg orker ikke føle meg "fyllesyk sliten" hele tiden lengre og henge etter med alt.
der fikk jeg blåst ut litt også..


Huff, håper du får hjelpen du vil ha!
lykke lykke til![:)]
 
Tøff situasjon, spesielt siden du er alene om sønnen din.
Men han har kommet i trassalderen og da skal alle grenser testes. Jenta mi er 4år nå og jeg har slitt med både henne og meg selv. heldigvis har jeg en mann som er verdens beste pappa og har avlastet meg mye når jeg har vært "nede i kjelleren".
Men unger tar til seg alt av omgivelsene, så tror nok sønnen din merker godt når du har det vondt, og vil gjerne da ha oppmerksomhet, på godt og vondt. jenta mi var også veldig trøblete en periode, spesielt da jeg slet som verst. men dess mer jeg prøvde å avvise henne, dess mer skulle hun klatre på meg og være oppi fanget mitt. eller slå på meg og være sint og ikke høre etter noe jeg sa eller ville hun skulle gjøre, f.eks kle på seg og blin med ut når hun skulle i barnehagen. heldigvis har jeg fått god hjelp fra lege og psykolog og klarer nå og kose meg mer med datteren min og har mer tålmodighet. etter at jeg har vært litt hardere på å holde på grensene jeg setter, så har det blitt en mer fornøyd og mer normal unge. før ga jeg etter på alt hun ville for jeg var så sliten og tom av energi. men det er jo ikke bra i lengden.
etter at jeg og faren har blitt mer samstemt i oppdragelsen og jeg har blitt bedre av depresjonen, så har jenta mi blomstret opp. er så herlig nå. men fortsatt har jeg dårlig samvittighet pga jeg føler jeg har vært en dårlig mor tidligere, som ofte ikke hadde tid til jenta mi, unntatt det aller nødvendigste, pga depresjon og lite tålmod og energi.

så jeg føler med deg! håper du fortsetter å få god hjelp og at ting vil forandre seg til det bedre!
lykke til, hilsen mæ
 
Jeg er så enig i mye som blir skrevet her. I mine øyne er det helt sykt at det skal være så tabu å ta opp et slikt tema, for er det noe man trenger så er det å snakke om det! Jeg har nok ikke den samme typen depresjon som det snakkes om her, men har blitt kategorisert som en "alvorlig depresjon", og jeg kjenner meg utrolig godt igjen i det dere skriver om at barna krever mer av meg når jeg er som dårligst (er også under utredning for ME).
Huset mitt ser også ut som et kråkerede, og samvittigheten gnager på meg hele tiden. Kjæresten min, foreldrene mine og vennene mine hjelper gjerne til med å ta i et tak, men det føles helt grusomt at de skal rydde opp i "mitt" rot.
Det som hjelper meg best om dagen er å skrive om det, noe jeg bruker bloggen min til. Jeg har også kommet i kontakt med en psykiatrisk sykepleier, som jeg skal gå til annenhver uke fremover. Alt jeg gjør er for barna mine, for hadde det vært bare meg selv det sto på ville jeg ikke orket å ta meg bryet til å ordne opp i problemene.

Håper det bedrer seg med tiden, både for deg, meg og dere andre som har skrevet her. Vi skal nok klare det alle sammen, selvom det er helt grusomt akkurat nå!

PS: Datteren min er to og ett halvt, og sønnen min 9 måneder.
 
Back
Topp