Jeg er en jente på 22 år, har en sønn på straks 3 år.
sliter veldig som alene, har nettopp fått diagnosen depresjoner igjen å begynte på medisin på fredag.
jeg trenger bare å skrive ned tanke mine her som andre vet hvordan det er [&o]
Jeg har slitt med depresjoner etter fødsel, men har aldri vært tøff nok til å ta dette opp med noen.
i begynnelsen gikk det egentlig bra, var ikke så mye med gutten min fordi han er prematur så han lå 3 uker på sykehuset, når vi kom hjem isolerte jeg meg totalt, var bare ute når jeg visste det nesten ikke var noen ute, snakket aldri med vennene mine eller familien min, gjemte meg på rommet hele dagen mens småen sov(bodde da hjemme hos foreldrene mine), var alltid lei meg og følte ikke at jeg var glad i sønnen min, til tider hadde jeg ønsker om at han skulle dø osv.. [:(] første året gikk å jeg flyttet for meg selv, da gikk ting lettere også fordi da var småen blitt større å klarte seg for det meste selv, å jeg følte meg litt mer som en mor, fikk mer morsfølelse og dette har gått greit helt til etter sommerferien 2010, da sprakk alt.. sønnen min har blitt vanskelig, han slår, biter, er veldig stygg mot meg, han er i besøkshjem 1 helg i mnd for at jeg skal få avlastning å der skryter de over hvor snill han er heletiden. men det er han virkelig ikke hjemme, han ødelegger ting, stå opp midt på natten å roter og ødelegger..
Jeg snakker med helsesøsteren jeg går på skole med, hun kjenner til meg fra tidligere problemer jeg hadde når jeg var 18..
men jeg føler ingenting hjelper, har mistet morsfølelsen, jeg gleder meg til ukedagene for da er han i barnehagen og jeg på skolen, jeg klarer ikke å tenke at jeg er glad i han, jeg klarer ikke å ha han på fanget å kose med han lengre.. er konstant sliten, lager ikke middag, huset ser ut som ett bombet horehus, føler jeg kjæfter heletiden osv. jeg føler jeg er på god vei til å knekke sammen å dette helt ned i kjelleren, livet mitt er jævlig.. eneste gangene jeg har det bra er når jeg er på skolen, da glemmer jeg alt jeg skal hjem til, jeg gruer meg faktisk til å reise hjem igjen.. [:(][:(][:(][:(]
jeg er så redd jeg skal finne på noe dumt, selvom jeg vet jeg har ett barn.. så tenker jeg ikke på han lengre, bare på alt dritet rundt og meg selv [:(] jeg får heldigvis hjelp av både barnevernet og lege/helsesøster og ting blir nok lettere etterhvert.. men samtidig så føler jeg ikke det selv...
takk for at du leste![:)]
sliter veldig som alene, har nettopp fått diagnosen depresjoner igjen å begynte på medisin på fredag.
jeg trenger bare å skrive ned tanke mine her som andre vet hvordan det er [&o]
Jeg har slitt med depresjoner etter fødsel, men har aldri vært tøff nok til å ta dette opp med noen.
i begynnelsen gikk det egentlig bra, var ikke så mye med gutten min fordi han er prematur så han lå 3 uker på sykehuset, når vi kom hjem isolerte jeg meg totalt, var bare ute når jeg visste det nesten ikke var noen ute, snakket aldri med vennene mine eller familien min, gjemte meg på rommet hele dagen mens småen sov(bodde da hjemme hos foreldrene mine), var alltid lei meg og følte ikke at jeg var glad i sønnen min, til tider hadde jeg ønsker om at han skulle dø osv.. [:(] første året gikk å jeg flyttet for meg selv, da gikk ting lettere også fordi da var småen blitt større å klarte seg for det meste selv, å jeg følte meg litt mer som en mor, fikk mer morsfølelse og dette har gått greit helt til etter sommerferien 2010, da sprakk alt.. sønnen min har blitt vanskelig, han slår, biter, er veldig stygg mot meg, han er i besøkshjem 1 helg i mnd for at jeg skal få avlastning å der skryter de over hvor snill han er heletiden. men det er han virkelig ikke hjemme, han ødelegger ting, stå opp midt på natten å roter og ødelegger..
Jeg snakker med helsesøsteren jeg går på skole med, hun kjenner til meg fra tidligere problemer jeg hadde når jeg var 18..
men jeg føler ingenting hjelper, har mistet morsfølelsen, jeg gleder meg til ukedagene for da er han i barnehagen og jeg på skolen, jeg klarer ikke å tenke at jeg er glad i han, jeg klarer ikke å ha han på fanget å kose med han lengre.. er konstant sliten, lager ikke middag, huset ser ut som ett bombet horehus, føler jeg kjæfter heletiden osv. jeg føler jeg er på god vei til å knekke sammen å dette helt ned i kjelleren, livet mitt er jævlig.. eneste gangene jeg har det bra er når jeg er på skolen, da glemmer jeg alt jeg skal hjem til, jeg gruer meg faktisk til å reise hjem igjen.. [:(][:(][:(][:(]
jeg er så redd jeg skal finne på noe dumt, selvom jeg vet jeg har ett barn.. så tenker jeg ikke på han lengre, bare på alt dritet rundt og meg selv [:(] jeg får heldigvis hjelp av både barnevernet og lege/helsesøster og ting blir nok lettere etterhvert.. men samtidig så føler jeg ikke det selv...
takk for at du leste![:)]