Treng sårt råd..

Mollymus

Mollymus

Forelsket i forumet
Augustmødrene 2014
...men he ingen å spør sånnt om.

Eg og samboere min har 2 barn i lag. Eg har hatt 2 tøffe graviditeter med masse oppkast og bekkenløsning.

Etter å ha gitt min samboer 2 nydelige barn (og ikkje minst etter alt eg har måtta gått igjennom), så føler eg at eg treng noke tilbake, og eg meiner ikkje fysisk/ting som ring eller smykke eller slike ting (sjølv om eg ønsket meg det med han) men mentalt.
Det virker ut som han trur svangerskap og barnefødsler er barnemat!
Ikkje så masse som et smil har eg fått! Etter første fødsel så grein eg for han hadde aldri (verken graviditet eller fødsel) sagt at eg hadde vør flink. Aldri sagt eg er ei god mor, aldri gitt meg følelsen av å vere ei god mor, eller at eg er flink, eller at eg har gjort en fin "jobb" med å sette våre barn til verden.

Han viser aldri noke form for følelser lenger, sei aldri at han elsker meg, viser aldri noke tegn til at han elsker meg/vil ha meg.


Eg føler han "ødelegg" med på en mental måte der eg føler eg ikkje er bra nok/fin nok/god nok. Som igjen gjer at e tenker at eg aldri kjem til å få meg ny mann om de skulle bli slutt, for eg er berre stygg og dom :-(

Følelsane mine for han forsvinn litt etter litt, og eg kjempa for forholde, men desverre aleine... Han vil ver i lag, men verken viser eller kjemper for de.

Meen... til hausten skal eg begynne og studere, og lure på å flytte vekk, for å komme meg vekk fra de forgifta forholde eg er i no.

Tenker først på ungene og føler eg er slem så flytta vekk fra alt dei har. ... er det slemt? Kva hadde du gjort?

Vart langt og negativt ditte her, han er ein god far, og er snill og kjekk.
 
Mange mannfolk tenker nok ikke på slike ting tror jeg. De fungerer på en helt annen måte enn oss kvinner.

Jeg ville sagt akkurat det du skriver her, direkte til ham. Om det er noe jeg er misfornøyd med i mitt forhold sier jeg akkurat hvordan jeg føler det, hvis ikke er det umulig for ham å forstå.

Håper dere finner ut av det sammen :)
 
Dere MÅ snakke sammen.. Du må være ærlig med han så han får en real sjanse til å forbedre seg :)
 
Jeg tror desverre også at mange menn ikke tenker over at vi ønsker å få bekreftelser i hverdagen eller skryte av dey vi kan og gjør. I første omgang ville jeg ihvertfall vært helt ærlig med han. Kanskje han forstår. Hvis det ikke er håp for dere så er det ikke stygt gjort mot barna uansett. Ingen barn har godt av å vokse opp med foreldre som ikke er glad i hverandre.
 
Uff, så vondt å føle det sånn.... Jeg kjenner igjen følelsen du beskriver fra tidligere i mitt forhold, og kan i alle fall fortelle at det ble bedre her! Men mannen trengte en oppvekker, og jeg måtte være helt ærlig om tankene mine. Hvis det ikke hadde blitt bedring tror jeg at jeg hadde måtte gått, for det var så utrolig tungt å leve sånn. Jeg ble liksom tømt for energi da han kom inn i rommet. Hadde nok blitt kraftig deprimert hvis jeg skulle leve sånn, og det ville jo også gått ut over barnet vårt. Men gi det en sjanse, og gjør det nå, før du mister alle følelsene!
 
Jeg anbefaler familievernkontoret jeg, det kan være greit å få snakket med en nøytral part.

Jeg er av de som aldri ville flyttet barna langt bort fra pappaen så lenge pappaen fungerer bra
 
For det første så tror jeg ikke du er ei slem el stygg jente som du selv beskriver deg som.. Jeg tror du er ei vakker jente som har gitt han 2barn.. Husk: det var deg han ble forelska i.. Deg han ville ha barn med:) syns du skal ta deg en Skikkelig prat med han..
 
Snella86 skrev:
For det første så tror jeg ikke du er ei slem el stygg jente som du selv beskriver deg som.. Jeg tror du er ei vakker jente som har gitt han 2barn.. Husk: det var deg han ble forelska i.. Deg han ville ha barn med:) syns du skal ta deg en Skikkelig prat med han..
Klikk for å utvide …

Enig! Fortell han akkurat hvordan du føler det og tenker om dette. Da gir du han sjansen til å kanskje forbedre seg litt når det gjelder å gi deg en bekreftelse, og til å vise litt følelser. Hvis han da fortsetter som før, kan du jo heller vurdere om du ønsker å fortsette forholdet...
 
LittleBiii skrev:
Enig! Fortell han akkurat hvordan du føler det og tenker om dette. Da gir du han sjansen til å kanskje forbedre seg litt når det gjelder å gi deg en bekreftelse, og til å vise litt følelser. Hvis han da fortsetter som før, kan du jo heller vurdere om du ønsker å fortsette forholdet...
Klikk for å utvide …
Forklare han også at du gjerne vil føle deg elsket..
 
2014frø skrev:
Jeg tror desverre også at mange menn ikke tenker over at vi ønsker å få bekreftelser i hverdagen eller skryte av dey vi kan og gjør. I første omgang ville jeg ihvertfall vært helt ærlig med han. Kanskje han forstår. Hvis det ikke er håp for dere så er det ikke stygt gjort mot barna uansett. Ingen barn har godt av å vokse opp med foreldre som ikke er glad i hverandre.
Klikk for å utvide …

Enig med deg. Sambo er lik her. Ingen skryt å få. Graviditeten, husarbeidet, matlaging - alt er en selvfølge. Skjønner henne desverre godt i mye hun skriver
 
Hos oss er det motsatt. Sambo er veldig flink til å gi meg komplimenter, både som i at jeg er en flink mamma og at jeg er vakker o.l. Jeg er dessverre ikke flink til å returnere dem. Jeg sier at jeg er glad i ham og at jeg elsker ham, men ellers faller det ikke naturlig for meg å rose ham hele tiden.
Jeg leste en artikkel om kjærlighetsspråket, forfatteren hevder at det er 5 språk.
http://www.familieverden.no/Samliv/Parforhold/Hvilket-kjarlighetssprak-snakker-du/

For min del er det gaver og tjenester som er måten jeg uttrykker meg på.


Uansett. Du er nødt til å snakke med ham, og fortelle ham hvordan dette tærer på selvfølelsen din. Han kommer ikke til å forstå det av seg selv, menn er ikke tankelesere.

Hvordan er det andre veien, gir du ham ros og komplimenter? Hvordan viser du ham at du elsker ham? (hvis du fortsatt gjør det).
 
Prøvd og snakka med han fleire ganga, da blir han kjempegod kjærest i 2 veke også går det tilbake til det "normale" ..
Men eg skal ta de opp 1 siste gang, og de blir den aller siste sjansen han får!

Eg har alltid før flink og gjer ting, sei ting og kjøpe ting, og prøve å vere en kjærest, men no når eg er så langt nede og han tapper meg sånn for energi, så orker eg berre ikkje å kjempe aleine lenger, så i de siste er de ingen av oss som har prøvd å pleie forholdet, berre vøre som 2 venner som bur under samme tak
 
Hadde lignende problemer med samboer her for et par år siden. Jeg sa til ham flere ganger, men han skjønte det ikke før jeg sa jeg kom til å flytte ut, og faktisk hadde pakket bagen og var på vei ut. Har vært mye bedre etter dette. Nå var det ingen barn i bildet for vår del da..
 
Fortell han hva du føler og hva det gjør med deg.
Foreslå, eller krev at dere skal ta en tur på familievernkontoret eller annen parterapi :)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp