Bøllefrøet
Blir kjent med forumet
Hei! Litt usikker på hvor jeg skal starte.
Stikkord er ønske om tredjemann, og kanskje en liten TW; kastastrofetanker/dødsangst og pks.
Under forrige fødsel fikk jeg en del komplikasjoner, jeg var aldri i noe livsfare, men de var utrolig smertefulle og det ble mye styr. Det gikk heller ikke utover barnet, men etter det jeg har lest i ettertid er det bare flaks. Sitter derfor ikke igjen med noen klare traumer, som jeg er klar over selv i hvert fall.
Komplikasjonene har ført til at hvis vi ønsker et barn til, er pks sterkt anbefalt. I starten avfeide jeg det, fordi jeg i kampens hete var totalt ferdig med barn, men suprisesuprise, så har ønsket allikevel kommet.
Så, over til problemet. Jeg har rett og slett så sterk angst for ks, at jeg ikke vet om jeg er i stand til å gjennomføre det. Jeg er livredd for at det skal skje meg noe, slik at barna mine skal vokse opp uten mammaen sin - fordi jeg ønsket "bare en til". Hvis barnet overlever, og jeg dør, hvordan kommer forholdet mellom søsknene, far og det barnet til å bli? I tillegg så kan jeg ikke i min villeste fantasi skjønne hvordan jeg skal klare å ligge på et bord, vell viten om at de er i full gang med å skjære meg opp.
Jeg er fullstendig klar over at dette er til tider litt over the top katastrofetanker, og at det burde tas tak i. Men jeg aner ikke hvor jeg skal begynne.
Er det noen som har hatt lignende angst som har gjennomført ks?
Kan man få samtaler med jordmor/gyn. før man i det hele tatt er gravid?
Takk for at du leste
Stikkord er ønske om tredjemann, og kanskje en liten TW; kastastrofetanker/dødsangst og pks.
Under forrige fødsel fikk jeg en del komplikasjoner, jeg var aldri i noe livsfare, men de var utrolig smertefulle og det ble mye styr. Det gikk heller ikke utover barnet, men etter det jeg har lest i ettertid er det bare flaks. Sitter derfor ikke igjen med noen klare traumer, som jeg er klar over selv i hvert fall.
Komplikasjonene har ført til at hvis vi ønsker et barn til, er pks sterkt anbefalt. I starten avfeide jeg det, fordi jeg i kampens hete var totalt ferdig med barn, men suprisesuprise, så har ønsket allikevel kommet.
Så, over til problemet. Jeg har rett og slett så sterk angst for ks, at jeg ikke vet om jeg er i stand til å gjennomføre det. Jeg er livredd for at det skal skje meg noe, slik at barna mine skal vokse opp uten mammaen sin - fordi jeg ønsket "bare en til". Hvis barnet overlever, og jeg dør, hvordan kommer forholdet mellom søsknene, far og det barnet til å bli? I tillegg så kan jeg ikke i min villeste fantasi skjønne hvordan jeg skal klare å ligge på et bord, vell viten om at de er i full gang med å skjære meg opp.
Jeg er fullstendig klar over at dette er til tider litt over the top katastrofetanker, og at det burde tas tak i. Men jeg aner ikke hvor jeg skal begynne.
Er det noen som har hatt lignende angst som har gjennomført ks?
Kan man få samtaler med jordmor/gyn. før man i det hele tatt er gravid?
Takk for at du leste