Tredje sa/ma på 1 år

[DreamsComeTrue]

Hei jenter,

Ja, desverre, men også fint at vi kan dele opplevelser her.
Sitter nå og leser rapportene fra mine to siste svangerskap.

Første sa skjedde naturlig og fint, begynnte å spotte i uke 6, dro til legen så en dott på ul men ikke hjertelyd, dro hjem og blødde det ut de neste 5 dagene.

Andre MA, var tøffere, trodde jo ikke det samme kunne skje igjen, var på tul i uke 6/7, igjen ikke funnet hjertelyd. Igjen tul i uke 9 fostersekk pg embryo viser 6/7 uker uten hjertelyd. Ble anbefalt piller for å avslutte, men nektet å tro det og dro hjem. Leste om flere suksesshistorier hvor man plutselig fant et bankende hjerte. Rundt uke 10 begynte jeg å blø, etter ca 5 dager tok det seg opp, så regnet med det var ferdig. På kvelden når jeg trodde jeg var ferdig begynnte jeg å fossblø, det stoppet ikke og jeg begynnte å bli svimmel og uvel. Vi kjørte rett på akutten og fikk haste utskrapning med narkose, og måtte bli over natta for overvåkning.

Nå 1 år etter, fikk jeg positiv test igjen, følte at var annerledes, mye sterkere tester, høyere hcg. Var på tidlig ul og igjen i uke 6 en fostersekk men ikke noe mer. Svakt stige de hcg. Skal på ny ul om noen dager. Skal spørre om jeg kan få utskrapning så fort som mulig, jeg orker ikke gå igjenom det samme igjen. Og jeg forstår ikke hvorfor jeg ka. Bli gravid men fosteret aldri vokser mer en max 6 uker og slutter å utvikler seg. Har jeg så dårlige egg, er det noe med meg...... denne gangen har jeg gått på blodfortynnende og progeston. Men til ingen nytte.

Jeg vet det er flere av dere som har opplevd verre og opplevd mindre. Men vi alle sørger og ønsker å finne ut hvorfor.

 

[Hirka89]

Så trist å lese at du har opplevd og vært igjennom så mye

Jeg har vært gjennom mindre, men står oppi det nå. Var på TUL i uke 9+2, der ble det oppdaget at det ikke lenger var liv. Fosteret ble målt til et sted mellom 8+1 og 8+3, med unormal knekk i nakken. Utførte medisinsk abort hjemme på søndagen som var. Blør bittelitt nå, og er i fysisk grei form. Men på grunn av det mentale er jeg sykemeldt ut uka.

Jeg har heldigvis en fin gutt fra før, og det hjelper veldig. Vi ønsker å prøve og bli gravide igjen så snart kroppen er klar, men kjenner jeg er redd det samme skal skje igjen, og kommer vel til å være superengstelig hele svangerskapet. Hvordan kan man slappe av ved en ny graviditet etter å ha opplevd MA?

Håper det går bra med deg, og at du har bedre hell snart

 

[DreamsComeTrue]

Huff, så utrolig leit.
Man greier ikke helt å glede seg over neste graviditet etter MA. Jeg trodde at det skulle gå litt lettere nå siden det er ett år siden forrige MA. Men allikevel er frykten der, og med all rett denne gangen også.

Ønsker deg masse lykke til, og håper det går fint for dere neste forsøk. Og ekstra oppfølging ved neste graviditet, så du kan føle deg roligere.

 

[Hirka89]

Ja det er hardt akkurat nå som man står oppe i det. Men føler meg bedre nå enn for noen dager siden, og føler meg motivert til å prøve igjen så fort som mulig. Men redselen setter nok i med en gang jeg får positiv test igjen, må bare prøve å ta det som det kommer.

Både de på sykehuset og fastlegen min har sagt at det er stor sannsynlighet for at det går bra neste gang. Vi har jo tross alt et friskt barn fra før, så vi hadde nok uflaks denne gangen, og vi vil med størst sannsynlighet ikke oppleve dette igjen. Men likevel, så vet man jo at det kan skje både en og flere ganger til.

Det må være helt forferdelig for deg som har mistet så mange ganger. Du har ikke barn fra før? Håper du har fått utredning, det skal man vel få om man har mistet flere ganger på rad.

 

[Babykrøll]

Hei jenter,

Ja, desverre, men også fint at vi kan dele opplevelser her.
Sitter nå og leser rapportene fra mine to siste svangerskap.

Første sa skjedde naturlig og fint, begynnte å spotte i uke 6, dro til legen så en dott på ul men ikke hjertelyd, dro hjem og blødde det ut de neste 5 dagene.

Andre MA, var tøffere, trodde jo ikke det samme kunne skje igjen, var på tul i uke 6/7, igjen ikke funnet hjertelyd. Igjen tul i uke 9 fostersekk pg embryo viser 6/7 uker uten hjertelyd. Ble anbefalt piller for å avslutte, men nektet å tro det og dro hjem. Leste om flere suksesshistorier hvor man plutselig fant et bankende hjerte. Rundt uke 10 begynte jeg å blø, etter ca 5 dager tok det seg opp, så regnet med det var ferdig. På kvelden når jeg trodde jeg var ferdig begynnte jeg å fossblø, det stoppet ikke og jeg begynnte å bli svimmel og uvel. Vi kjørte rett på akutten og fikk haste utskrapning med narkose, og måtte bli over natta for overvåkning.

Nå 1 år etter, fikk jeg positiv test igjen, følte at var annerledes, mye sterkere tester, høyere hcg. Var på tidlig ul og igjen i uke 6 en fostersekk men ikke noe mer. Svakt stige de hcg. Skal på ny ul om noen dager. Skal spørre om jeg kan få utskrapning så fort som mulig, jeg orker ikke gå igjenom det samme igjen. Og jeg forstår ikke hvorfor jeg ka. Bli gravid men fosteret aldri vokser mer en max 6 uker og slutter å utvikler seg. Har jeg så dårlige egg, er det noe med meg...... denne gangen har jeg gått på blodfortynnende og progeston. Men til ingen nytte.

Jeg vet det er flere av dere som har opplevd verre og opplevd mindre. Men vi alle sørger og ønsker å finne ut hvorfor.

Så trist å lese Jeg har en kjemisk, en SA og en MA bak meg. MA endte med medisinsk abort på sykehuset. Det er skikkelig tøft å stå i. Når du har mistet 3 ganger skal du ha krav på utredning. Ta vare på deg selv

 

[DreamsComeTrue]

Så trist å lese Jeg har en kjemisk, en SA og en MA bak meg. MA endte med medisinsk abort på sykehuset. Det er skikkelig tøft å stå i. Når du har mistet 3 ganger skal du ha krav på utredning. Ta vare på deg selv

Jeg skal få utredning nå, så håper det vil gi noen svar. Er redd jeg har dårlige egg siden jeg allerede er 37 år. Men jeg er utrolig heldig, fordi vi har en vakkerskatt på 5 år, så vi har fått det til før. Er bare så utrolig kjipt å glede seg for noe som ikke blir til, og ikke vite grunnen. Kroppene våres går igjenom så mye, og for ikke snakke om mentalt. Det er jo helt umulig å ikke knytte bånd fra dagen du har en positiv test, hormoner og hjernen fokuserer nesten bare på den voksende magen som ikke vokser

 

[DreamsComeTrue]

Så trist å lese Jeg har en kjemisk, en SA og en MA bak meg. MA endte med medisinsk abort på sykehuset. Det er skikkelig tøft å stå i. Når du har mistet 3 ganger skal du ha krav på utredning. Ta vare på deg selv

Har du fått noe svar på hvorfor?

 

[DreamsComeTrue]

Ja det er hardt akkurat nå som man står oppe i det. Men føler meg bedre nå enn for noen dager siden, og føler meg motivert til å prøve igjen så fort som mulig. Men redselen setter nok i med en gang jeg får positiv test igjen, må bare prøve å ta det som det kommer.

Både de på sykehuset og fastlegen min har sagt at det er stor sannsynlighet for at det går bra neste gang. Vi har jo tross alt et friskt barn fra før, så vi hadde nok uflaks denne gangen, og vi vil med størst sannsynlighet ikke oppleve dette igjen. Men likevel, så vet man jo at det kan skje både en og flere ganger til.

Det må være helt forferdelig for deg som har mistet så mange ganger. Du har ikke barn fra før? Håper du har fått utredning, det skal man vel få om man har mistet flere ganger på rad.

Så fint at du føler deg bedre, for de aller fleste så er det jo rett og slett uflaks, og neste graviditet går bare godt.
Vi har et barn på 5 år fra før, så vi har fått det til. Er bare redd vi ventet for lenge med å prøve igjen. Men jeg vil ikke gi opp enda

 

[Hirka89]

Så fint at du føler deg bedre, for de aller fleste så er det jo rett og slett uflaks, og neste graviditet går bare godt.
Vi har et barn på 5 år fra før, så vi har fått det til. Er bare redd vi ventet for lenge med å prøve igjen. Men jeg vil ikke gi opp enda

Så bra dere har ett barn fra før Det hjelper vel litt på. Dere vet dere kan få barn, og at du kan bli gravid. Men det er jo bare så utrolig trist når det ikke går veien. Håper du får utredning snart og at det kanskje kan gi noen svar eller råd. Du må ikke gi opp enda det er fortsatt håp! Jeg er veldig motivert for å prøve igjen. Blør nesten ikke lenger nå, bare litt spotting. Håper vi kan starte prøvingen igjen i mai.

 

[DreamsComeTrue]

Hjelper veldig å allerede ha et barn å vite at man har fått det til før.
Jeg mener å ha hørt at man blir mye lettere gravid, rett etter en abort. Og de aller fleste med veldig bra utfall. Masse lykketil og babystøv

 

[Hirka89]

Hjelper veldig å allerede ha et barn å vite at man har fått det til før.
Jeg mener å ha hørt at man blir mye lettere gravid, rett etter en abort. Og de aller fleste med veldig bra utfall. Masse lykketil og babystøv

Masse lykke til til oss begge Vi fortjener begge bedre flaks neste gang. Håper vi snart har gravidmager begge to. Hold meg gjerne oppdatert på hvordan det går

 

[Babykrøll]

Har du fått noe svar på hvorfor?

Jeg har fått time for vannscanning i april. I tillegg skal jeg ta noen blodprøver i mai. Så blir spennende å se om de finner noe årsak. Mulig det bare er alder for min del. Glad for å få utredning. Det gjør meg litt tryggere før neste forsøk.

 

[Hifly]

Hei jenter,

Ja, desverre, men også fint at vi kan dele opplevelser her.
Sitter nå og leser rapportene fra mine to siste svangerskap.

Første sa skjedde naturlig og fint, begynnte å spotte i uke 6, dro til legen så en dott på ul men ikke hjertelyd, dro hjem og blødde det ut de neste 5 dagene.

Andre MA, var tøffere, trodde jo ikke det samme kunne skje igjen, var på tul i uke 6/7, igjen ikke funnet hjertelyd. Igjen tul i uke 9 fostersekk pg embryo viser 6/7 uker uten hjertelyd. Ble anbefalt piller for å avslutte, men nektet å tro det og dro hjem. Leste om flere suksesshistorier hvor man plutselig fant et bankende hjerte. Rundt uke 10 begynte jeg å blø, etter ca 5 dager tok det seg opp, så regnet med det var ferdig. På kvelden når jeg trodde jeg var ferdig begynnte jeg å fossblø, det stoppet ikke og jeg begynnte å bli svimmel og uvel. Vi kjørte rett på akutten og fikk haste utskrapning med narkose, og måtte bli over natta for overvåkning.

Nå 1 år etter, fikk jeg positiv test igjen, følte at var annerledes, mye sterkere tester, høyere hcg. Var på tidlig ul og igjen i uke 6 en fostersekk men ikke noe mer. Svakt stige de hcg. Skal på ny ul om noen dager. Skal spørre om jeg kan få utskrapning så fort som mulig, jeg orker ikke gå igjenom det samme igjen. Og jeg forstår ikke hvorfor jeg ka. Bli gravid men fosteret aldri vokser mer en max 6 uker og slutter å utvikler seg. Har jeg så dårlige egg, er det noe med meg...... denne gangen har jeg gått på blodfortynnende og progeston. Men til ingen nytte.

Jeg vet det er flere av dere som har opplevd verre og opplevd mindre. Men vi alle sørger og ønsker å finne ut hvorfor.

Hei. Kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg har hatt en SA og en MA i uke 6 og 7, og i dag er jeg ganske sikker på at den tredje aborten på 9 mnd dessverre er et faktum. Skulle vært i uke 7 nå, men fikk blødning og smerter i dag. Jeg sitter her med tårer i øynene og så uendelig mange spørsmål. Hvorfor skjer dette meg, og hvorfor kommer jeg aldri lengre enn uke 7?

Dette var er fryseforsøk (da jeg er enslig) og jeg har gått på progesteronstøtte siden før innsett.

Jeg har time for tidlig ultralyd på tirsdag, men nå blir det bare for å bekrefte aborten og se om alt som skal ut har kommet ut av seg selv eller ikke. Skal be om utredning, for jeg vil ha svar. Kan ikke bare være at jeg er oppe i åra som er grunnen når det skjer til samme tid hver gang....eller?

Man blir fryktelig lei seg og tom. Håper du får noen svar etter din utredning og lykke til videre.

 

[FruHåpefull82]

Hei,
så trist å lese dette, og veldig gjenkjennelig. Har en lang historie bak meg også, og både mann og jeg ble sjekket uten at de fant noen årsak til at vi mistet så mange ganger. Det var aldri hjertelyd, og jeg mistet tidlig alle gangene foruten første. Der ble MA oppdaget i uke 10. Det var ingen trøst i å sitte på et legekontor å høre at "dere har nok bare vært svært uheldige". For årene gikk, og jeg begynte å tro at nå var eggene mine blitt betydelig reduserte også. Men så fort går det nok ikke. Så møtte vi en gynekolog som sa at: Det positive er at dere blir gravide, da kan vi gjøre noe for å hjelpe. De fleste som kommer til meg sliter med å bli gravide i det hele tatt. Vi fikk en plan om å prøve noen måneder på egen hånd med støttemedisiner. Gikk det ikke, ville vi bli henvist til ivf. Så ble jeg gravid da mens jeg gikk på progesteron og blodfortynnende, men mistet etter 5 uker. Det endte med henvisning til ivf og time for oppstart etter at alt var godkjent. Men så ble jeg gravid IGJEN, og denne gangen gikk det. Er nå snart 24 uker på vei.

Vi har snakket med MANGE i helsesystemet. Og noen ganger mister man mange uten at de nødvendigvis klarer å finne ut hvorfor. Noen ganger tar det bare tid før gullegget slipper. En dame sa til oss at for noen kunne det ta 2-3 år å få et vellykket svangerskap. Det var umulig å si årsaken til det. Jeg tror at for min del kan eggene ha spilt inn, selv om alle prøver vi tok var fine, jeg hadde mange egg osv.

Det er lett å gå i kjelleren å klandre seg selv, jeg har vært der ... Men det er ikke din feil at det ikke går. Noen ganger er det problemer med forbindelsen (i genene) mellom far og mor. Jeg begynte å mistenke noe sånt hos oss. Eller at jeg gikk med en uoppdaget BV, eller ... Jeg var innom ALT i tankene. Også endometriose pga smerter når egget skal feste seg, og kramper før mensen. Men så gikk det plutselig av seg selv.

Får håpe at din utredning gir deg svar. Masse lykke til videre

 

[DreamsComeTrue]

Hei,
så trist å lese dette, og veldig gjenkjennelig. Har en lang historie bak meg også, og både mann og jeg ble sjekket uten at de fant noen årsak til at vi mistet så mange ganger. Det var aldri hjertelyd, og jeg mistet tidlig alle gangene foruten første. Der ble MA oppdaget i uke 10. Det var ingen trøst i å sitte på et legekontor å høre at "dere har nok bare vært svært uheldige". For årene gikk, og jeg begynte å tro at nå var eggene mine blitt betydelig reduserte også. Men så fort går det nok ikke. Så møtte vi en gynekolog som sa at: Det positive er at dere blir gravide, da kan vi gjøre noe for å hjelpe. De fleste som kommer til meg sliter med å bli gravide i det hele tatt. Vi fikk en plan om å prøve noen måneder på egen hånd med støttemedisiner. Gikk det ikke, ville vi bli henvist til ivf. Så ble jeg gravid da mens jeg gikk på progesteron og blodfortynnende, men mistet etter 5 uker. Det endte med henvisning til ivf og time for oppstart etter at alt var godkjent. Men så ble jeg gravid IGJEN, og denne gangen gikk det. Er nå snart 24 uker på vei.

Vi har snakket med MANGE i helsesystemet. Og noen ganger mister man mange uten at de nødvendigvis klarer å finne ut hvorfor. Noen ganger tar det bare tid før gullegget slipper. En dame sa til oss at for noen kunne det ta 2-3 år å få et vellykket svangerskap. Det var umulig å si årsaken til det. Jeg tror at for min del kan eggene ha spilt inn, selv om alle prøver vi tok var fine, jeg hadde mange egg osv.

Det er lett å gå i kjelleren å klandre seg selv, jeg har vært der ... Men det er ikke din feil at det ikke går. Noen ganger er det problemer med forbindelsen (i genene) mellom far og mor. Jeg begynte å mistenke noe sånt hos oss. Eller at jeg gikk med en uoppdaget BV, eller ... Jeg var innom ALT i tankene. Også endometriose pga smerter når egget skal feste seg, og kramper før mensen. Men så gikk det plutselig av seg selv.

Får håpe at din utredning gir deg svar. Masse lykke til videre

Høres veldig kjent ut, jeg har tatt blodprøver som viste at alt var fint, men vet ikke helt hva de tok av. Jeg tror nok nå så blir det en full utredning av både meg og mannen. Vi har jo klart det før og fått en frisk og fin baby, dog for 5 pr siden. Så muligens eggene har blitt mye dårligere enn før.
Jeg kan jo bli gravid, så syns det er så utrolig trist og vanskelig at det ikke fortsetter å vokse etter 6/7uker. Denne gangen var det jo hjertelyd..... så sluttet det å slå etter noen dager.

Hva er det de som regel kam finne ut ved en utredning? Og er det noe annet enn progeston og blodfortynnende som kan hjelpe????
Jeg føler jeg aldri møter på noen leger som kan forklare eller gi meg noe som helst svar.

 

[FruHåpefull82]

Høres veldig kjent ut, jeg har tatt blodprøver som viste at alt var fint, men vet ikke helt hva de tok av. Jeg tror nok nå så blir det en full utredning av både meg og mannen. Vi har jo klart det før og fått en frisk og fin baby, dog for 5 pr siden. Så muligens eggene har blitt mye dårligere enn før.
Jeg kan jo bli gravid, så syns det er så utrolig trist og vanskelig at det ikke fortsetter å vokse etter 6/7uker. Denne gangen var det jo hjertelyd..... så sluttet det å slå etter noen dager.

Hva er det de som regel kam finne ut ved en utredning? Og er det noe annet enn progeston og blodfortynnende som kan hjelpe????
Jeg føler jeg aldri møter på noen leger som kan forklare eller gi meg noe som helst svar.

Det er ikke godt å si altså. Jeg tror de testet for «vanlige» ting på oss. Men tror jo at uforlikhet mellom gener til far og mor kan spille inn. At det er dårlig match, og det kan de teste, men vet ikke hva som skal til for at de gjør det. Det kan også være dårlig miljø i livmor og feks uoppdaget bakteriell vaginose. At man har det uten symptomer, men da må man jo sjekkes spesifikt for det. Hadde ikke vi kommet i ivf-systemet på andre kriterier hadde jeg bedt om sjekk for det feks.

På grunn av smerter under menstruasjon etter prevensjonsslutt var jeg inne på tanken om endometriose, men ingen trodde på det fordi det ikke syntes på ultralyd, mens jeg mener at det ikke nødvendigvis synes …

 

[DreamsComeTrue]

Da har jeg nettopp kommet fra sykehus etter en mislykket medisinsk abort, men heldigvis utskrapning tilslutt. Etter tre runder med cytotec uten noe virkning, ble det utskrapning.
Jeg spurte om de kunne teste fosteret for å se om de kunne se om det er mulig å finne ut hva som er galt, men legen mente det ikke var noe vits.
Han sa bare jeg må vente en mensen før vi prøver igjen.
Kjenner ikke at jeg orker dette her igjen... så skal dra til privat gynekolog for å be om skikkelig utredning.
Jeg tenker når vi først skal utredes, så ber jeg om alt.
Blodprøver, stoffskifte, immunsykdommer, sædkvalitet, eggkvalitet, våres dna sammen, noe mer jeg kan be om å få sjekket??? Er så utrolig kjipt å gå dit, ta en blodprøve, så sier de blodprøven er fin, bare prøv igjen.....
Gynekologen tok en bv test av meg nå så det blir jo også sjekket.