Hva synes dere om den nye tredelingen av permisjonen som ble innført i fjor?
Selv synes jeg det er hårreisende å tenke at jeg skulle ha gått tilbake i full jobb når baby er 7 mnd, så her blir det garantert ulønnet permisjon - med de ulemper det medfører, både økonomisk nå og senere, og velferdsmessig i form av at jeg mister mine opparbeidede rettigheter til sykepenger om noe skulle skje. Her i huset er vi heldige og har en veldig tilstedeværelse pappa, og det helt uavhengig av at han hadde bare 10 uker permisjon med forrige barnet. Jeg er 100 % overbevist om at det er hverdagene som teller, ikke hvor mange uker permisjon som tildeles i livets første leveår. Jeg var ikke verken fysisk eller psykisk klar for å gå tilbake i jobb noe tidligere enn jeg gjorde sist (10 mnd) - det ER tross alt en påkjenning å gå gravid og å være barselkvinne.
Og joda, vi kan strekke hjemmetiden litt om vi velger å ikke ta noe felles ferie, samt at jeg evnt kan jobbe helger og drøye permisjonen på det viset. Men hvor blir det av familievelferden oppi dette? Mange småbarnsforeldre ender opp med å skille lag i barnets første par leveår, og jeg er overbevist om at det er mye fordi man ikke lenger får kvalitetstid sammen. Hvordan skal man huske på å være kjæreste med en man bare møter i døra på vei til/fra jobb, og hvor all kommunikasjon handler om hvem som skal hente i bhg, hvem som skal kjøpe bleier og hvem som må ha middagen klar?
For noen familier er det selvfølgelig riktigst at pappa eller medmor tar størstedelen av permisjonen, og det er akkurat like viktig at disse familiene selv får velge *sin* beste løsning. Ja til selvbestemt fordeling av foreldrepermisjonen!
Selv synes jeg det er hårreisende å tenke at jeg skulle ha gått tilbake i full jobb når baby er 7 mnd, så her blir det garantert ulønnet permisjon - med de ulemper det medfører, både økonomisk nå og senere, og velferdsmessig i form av at jeg mister mine opparbeidede rettigheter til sykepenger om noe skulle skje. Her i huset er vi heldige og har en veldig tilstedeværelse pappa, og det helt uavhengig av at han hadde bare 10 uker permisjon med forrige barnet. Jeg er 100 % overbevist om at det er hverdagene som teller, ikke hvor mange uker permisjon som tildeles i livets første leveår. Jeg var ikke verken fysisk eller psykisk klar for å gå tilbake i jobb noe tidligere enn jeg gjorde sist (10 mnd) - det ER tross alt en påkjenning å gå gravid og å være barselkvinne.
Og joda, vi kan strekke hjemmetiden litt om vi velger å ikke ta noe felles ferie, samt at jeg evnt kan jobbe helger og drøye permisjonen på det viset. Men hvor blir det av familievelferden oppi dette? Mange småbarnsforeldre ender opp med å skille lag i barnets første par leveår, og jeg er overbevist om at det er mye fordi man ikke lenger får kvalitetstid sammen. Hvordan skal man huske på å være kjæreste med en man bare møter i døra på vei til/fra jobb, og hvor all kommunikasjon handler om hvem som skal hente i bhg, hvem som skal kjøpe bleier og hvem som må ha middagen klar?
For noen familier er det selvfølgelig riktigst at pappa eller medmor tar størstedelen av permisjonen, og det er akkurat like viktig at disse familiene selv får velge *sin* beste løsning. Ja til selvbestemt fordeling av foreldrepermisjonen!
Så jeg aner ikke hva vi skal gjøre.. jeg tar 80% hvertfall,og hele fellesperioden. Så håper jeg at det finnes en løsning slik at han kan ta ut sin del, men usikker...
er det noen steder man kan finne ut av dette? Beklager avsporingen
Det er jo en vesentlig forskjell! Jeg hadde INGENTING å rutte med sommeren etter permisjon. Det eneste som redda meg (oss) var at vi ikke betale for barnehage i juli liksom. 