Tre barn? *litt langt*

T

Taggen

Første møte med forumet
Hei!

Dette er første gang jeg skriver her! Har vært innom en del ganger de siste åra, men har ikke skrevet noe før nå :P

Jeg og sambo har to barn sammen, ei jente og en gutt. Vi vurderer nå å prøve på nummer tre. Vi har i utgangspunktet alltid hatt lyst på tre barn, men etter at vi fikk to begynte vi å bli litt usikker. 

Jeg kom tilfeldigvis i prat med ei som hadde to søsken for ei stund siden, og hun skulle i hvertfall ikke ha tre barn! Heller to eller fire. Hun hadde alltid følt seg utenfor, siden de to søsknene hennes gikk så godt overens med hverandre. Hun hadde alltid vært det femte hjulet på vogna, og er det fremdeles.

Våre to barn har hatt et godt søskenforhold til nå, så vi er litt redde for at det skal bli en slik "skjevhet" om dere skjønner? Både jeg og sambo kommer fra en søskenflokk på seks, så vi har ikke hatt den problemstillinga. Alltid noen å gå overens med, og leke med :P

Skjønner selvfølgelig at dette er avhengig av mange forskjellige faktorer som kjønn, alder, personlighet, oppdragelse, miljø osv... Men er det noen av dere som kan komme med noen erfaringer med å være i en søskenflokk på tre, eller har tre barn selv?













 
 
Jeg har to tette, født i 98 og 00, med 17 mnd mellom, og så fem år senere, i 05 fikk jeg lillemor. Hun er bittelitt "alene" på en måte, men de to store er veldig greie med henne og tar henne med innimellom, men hun kjeder seg fryyyktelig når de er med faren sin da, og blir litt lei seg. Det slipper jo du da. Vi kompenserer med gode venner heller, og åpent hus for vennene. 
 
Jeg er selv i midten av 3, og ser ikke på det som et problem :) Kjør på med en til :D Vi skal nok også det når jeg får meg jobb :D
 
Hei!

Jeg tror ofte aldersforskjellen er en vel så viktig faktor :) Jeg er mellomst i en søskenflokk på tre, 1,5 år mellom broren min og 6 år mellom meg og lillesøster. Dette førte til et godt forhold mellom meg og broren min, men lillesøster ble på en måte enebarn. Vi flyttet jo ut når hun var 11-12 år. Men nå som vi er voksne er det bare fantastisk og vi har et utrolig flott forhold :) Så jeg tenker at det blir som det blir, det viktigste er at dere har overskuddet til å ta de kampene som eventuelt kommer :)

 
Jeg hadde forsåvidt ikke planlagt at hun lille skulle bli alene heller, men jeg har desverre ikke totalkontroll på naturen og kan planlegge sånt, har prøvd i syv år på at hun skulle få en bror eller søster tett. Og nå er det toget gått for alltid. 
 
Slike ting handler jo om kjemi og familiedynamikk, mye mer enn slikt som aldersforskjell og antall søsken, tenker jeg.

Jeg har vokst opp i en flokk med 4 tette søsken. 
Jeg var eldst, født i  januar 88. Så kom det tre brødre, født i slutten av 90, slutten av 92 og slutten av 94. Jeg kom egentlig lite overens med noen av dem i oppveksten. Syns bare alle brødrene var slitsomme og irriterende. Kunne leke med dem iblandt, men gikk helst til venner. Det kunne selvsagt ha noe med kjønn å gjøre, men likevel. Hos oss var det mest krangling. De ville være sammen med meg da, det var jeg som var avvisende. 

Den eldste gutten gikk heller ikke så godt sammen med de to yngste, selv ikke før den aller minste kom til kunne den midterste og den eldste av brødrene mine leke godt sammen. Det var bestandig de to yngste, og med den eldste ble det bare krangel hvis kan kom til.

Hos svigers er de også 4 søsken, bare gutter der da, og de har større mellomrom, de er født i 80, 84, 90 og 94. De er alle gode venner, og har kunnet være sammen i oppveksten. Ingen som føler seg noe utenfor på noe vis, men så har alle også hatt de beste vennene utenfor søskenflokken, siden det er så stor aldersforskjell på dem.

Jeg sier at dersom dere ønsker dere et barn til, så får dere la det stå til. 
Hvordan det blir vet man jo aldri. 
 
Hei!
Jeg er minst i en søskenflokk på 3, det er 6 år opp til storesøster og 7 til storebror. De er altså psudotvillinger... Når de var små hadde de alltid hverandre, så kom jeg:)
Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har følt meg utenfor hjemme. Kanskje når de kunne ta de store tingene på tusenfryd og se litt andre filmer på kino, så ble det litt gråt, men sånn i hverdagen og i ferier, har det vært helt topp å være minst. De lekte en del med meg og jeg lekte med venner. På ferie koste vi oss alltid masse sammen, og vi har vært mye bare familien på ferie.
Jeg og søsteren min er omtrent bestevenner i dag, aldersforskjellen er ikke merkbar som da man var 10 og 16 ;) Broren vår har vi også et godt forhold til, men ikke helt det samme. Jeg og søsterne min er veldig sosiale personer, mens han trives godt med bøker og sitt eget...

Så selvom alle 3 hadde stor glede av hverandre gjennom oppveksten, og broren og søsteren min var veldig tett da de var mindre, så er det ikke helt likt når vi er voksne. Nå har jeg og søsteren min et nærere forhold, mens broren min ser vi mer til bursdager, ferier og helger. 
Så dere vet aldri hvordan det blir, men så lenge barnet er ønsket, og gode oppvekstforhold er tilstede, så tror jeg ikke dere skal bekymre dere for akkurat det :)
( Mamma hadde forrestent tenkt å få en til, slik at vi ble 4, fordi hun var redd jeg skulle bli alene, men jeg er egentlig bare glad for å være minst jeg )
 
Sånt kan man jo aldri vite, det er ikke sikkert at det blir sånn..
Men jeg hadde det sånn, jeg er tre år yngre enn broren min og syv år yngre enn søstera mi. Jeg har alltid vært litt utenfor, både søskene mine og familien min. De to er veldig like, mens jeg er helt annerledes. Selv om jeg til tider har vært god venn med søsteren min i oppveksten og vært det de siste årene, vi prater sammen daglig, så er det likevel ikke til å stikke under en stein at jeg er utenfor når vi er alle samlet. De har et heeelt annet enn forhold.
 
Takk for svar :)
Det er jo som dere sier umulig å vite hvordan ting blir uansett hvor mange barn man får!
Man vet aldri... Mye man ikke rår over! Hadde ønsket to tette, men slik ble det ikke. Er nesten fire år mellom de. Og for alt jeg vet så kan det jo bli tvillinger hvis det blir en neste gang :P

Hun jeg snakket med mente at det var størst sannsynlighet for at ett barn kunne føle seg utenfor hvis barnet var i en søskenflokk på tre, og jeg kan jo på en måte skjønne hva hun mente. Jeg hadde ikke tenkt noe over dette tidligere. Er man to søsken, så har man jo ingenting å sammenligne med.

Vi kommer nok til å prøve på ett barn til etterhvert, man vet jo som sagt aldri:)
 
Har ganske stort sprik på mine. De er født i -02, -07 og -10. Alle er like glade i hverandre, og spesielt jentene (de to eldste) er svært nært knyttet til hverandre, uten at det går ut over lillebror som vi kan se. De tar ham med seg på alt, og de har det mye moro sammen alle tre. =)
 
Jeg snakka også med ei her en dag som sa det. Og jeg stilte meg litt uforstående til det, hun mente at det var den i midten som led under at det var 3. Jeg er i midten, en eldre og en yngre enn meg. Gikk veldig fint da vi vokste opp, og går veldig fint nå:) Har en eldre bror og en yngre søster, så selv om det ble en del krangling med meg og søsteren var vi på en måte på "lag" mot eldre bror og hans kompiser.

Som flere andre sier, tror det har mer med personlighet og kjemi å gjøre enn antallet man er og aldersforskjell. Mine erfaringer som 1 av 3 er i hvertfall gode.
 
Jeg er eldst av 5 søsken, har vel best kontakt med søsteren min som er nr4 i flokken, har 3 brødre, så skulle ønske at jeg fikk en søster til...spurte etter det når jeg var yngre...hun er 7 år yngre enn meg...

Har 3 barn selv,og lyst på 1 barn til...så får vi se om vi er så heldige og om mannen vil :)
Alltid sett for meg 4 barn :)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp