Trøtt i trynet...

[Trøttmamma]

Hei folkens.

Jeg har tenkt på dette i evig tid, men finner ingen svar på det enn så lenge.

Kanskje dere har noen innspill eller kanskje dere opplever/opplevde det samme?

Jeg fødte i desember 2013.. Jeg var ganske klar for barn, siden vi var prøvere i en god stund før det klaffet..
Men når det er sagt så føler ikke jeg at jeg strekker 100% for ungen min, enda jeg er hjemmeværende og alt.
Skjedde mye det året, mistet både jobb og det sosiale. Også ble jeg gravid oppi det hele, ting skjer når man minst venter det...

Selv mener jeg at jeg var klar for barn.. Men jeg vet ikke... Etter fødsel ble jeg sendt på hotell, jeg klarte verken å amme eller noen ting. Jeg ble så stresset av at barnet mitt gråt noe sinnsykt når jeg prøvde å amme (han gråt forsåvidt av at det ikke kom noe melk) vi måtte bli på sykehuset i 5 dager.
Jeg fikk ikke nok søvn og alt som følte med.. Jeg lå også våken om nettene 2-3 mnd før fødsel og sov et par timer på dagen..

Når jeg kom hjem med sønnen min, tok jeg i bruk mme siden jeg ikke klarte å amme og det hele, jeg var hos foreldrene mine i påvente av overtakelse av nye leiligheten min..

Jeg var mye trøtt og alt heletiden. Alt gikk bare nedover for meg, jeg snakket ikke med noen om ting. Enn å få igang ammingen fokuserte jeg heller på at jeg vil ha en fornøyd unge som er god og mett og brukte mme.. Jeg har idag verdens blideste gutt, men mamma strekker ikke til.. Jeg er fremdeles trøtt og lat. Er det noe som kan komme med fødsel har noen andre opplevd det?

Er det eneste jeg sliter med. Sliter med overvekt og ikke helt i form enda. Sliter veldig med korsryggen, har vært til lege med det uten noen form for hjelp.
Jeg tenker idag at det var ganske dumt av meg å ikke søke barnehageplass før idag tidlig.. Virkelig dumt av meg. Hadde jeg søkt tidligere i år, hadde han kanskje vært på barnehagen og fått språkutviklingen igang. Han er jo så sosial, aktiv og blid gutt, som vil holde på med et el annet hele tia.

Spm er om det fins noen form for sykdom med soving? Eller er det noe annet som plager meg? Jeg er rett å slett plaget av meg selv og den sovingen min.

Først får jeg ikke sovet sent ut på natta, ligger å vrir meg i alle vinkler mens mannen ligger å snorker så det suser.

Sønnen vår sover godt han og. Men jeg der imot ligger å ser på taket og sovner ikke før 01-02 tiden.. Og opp igjen 08-09 tiden. Og vil jeg gjerne sove mer men må opp for å gi mat til gullet mitt. Jeg sover heller ikke utover dager så jeg skjønner ikke helt på meg og heller ikke hvor jeg vil med innlegget.

Hva er det som plager meg. Er så lei av den formen min.

 

[Cosacita]

Er fryktelig trøtt selv, men ikke slik som deg, tror jeg.

Har du sjekket jernnivå og b12?

 

[Sofie.]

Først ville e fått sjekket vitamin og minerallageret. Få tatt en blodprøve for å sjekke statusen.
Så ville e ha kontaktet helsestasjon eller legen for å få en samtale for å utelukke depresjon.
Det høres ut som du er deprimert på et vis, og da er det lurt å få hjelp til det.
Kanskje du kunne hatt godt av å reist bort alene, mens mannen var hjemme med ungen? Ta ei overnatting enten på hotell eller hos venner/familie. Lad batteriene. Plei deg selv.

 

[Lykkeliten Nr 3]

Enig med dei over. Sjekk vitamin og jern. Eg har b12 mangel. Var heilt tom for energi. Og konstant trøtt å ufokusert. Men etter eg starta på b12 sprøyter fikk eg ett nytt liv.. Så lite som skulle til er fortsatt trøtt men mer normalt trøtt for ei små barnsmor

 

[Sylvanas]

Om jeg ikke tar tilskudd av D-vitamin blir jeg veldig kraftløs og nedfor.

 

[Trøttmamma]

Er fryktelig trøtt selv, men ikke slik som deg, tror jeg.

Har du sjekket jernnivå og b12?

Nei, det har jeg ikke. Hadde b12 mangel før fødsel og tok sprøyter for det eller hva det enn var nå.

Trodde når man tok blodprøve så var det normalt å skjekke alt men kanskje man skal be om noe spess vis man vil ha det altså. For tok blodprøver for litt siden, ikno jeg fikk beskjed om fra legen at noe var galt.

 

[Trøttmamma]

Først ville e fått sjekket vitamin og minerallageret. Få tatt en blodprøve for å sjekke statusen.
Så ville e ha kontaktet helsestasjon eller legen for å få en samtale for å utelukke depresjon.
Det høres ut som du er deprimert på et vis, og da er det lurt å få hjelp til det.
Kanskje du kunne hatt godt av å reist bort alene, mens mannen var hjemme med ungen? Ta ei overnatting enten på hotell eller hos venner/familie. Lad batteriene. Plei deg selv.

Jeg kan kanskje si meg enig i at jeg er deprimert. Noe jeg ikke har jobbet med... Hva kan legen hjelpe meg med der?
Jeg har ikke jobb. Jeg har ikke venner. Jeg har en kropp jeg ikke trives i. Det er så mye oppi det hele..

Jeg har aldri tenkt til å dra noen sted alene. Jeg vil ikke føle ensomheten da jeg ikke har særlig mange venner.. Vet ikke hvordan jeg skal pleie meg selv.
Håper bare å få svar på barnehage snart. Til nyåret hvertfall...

 

[Sylvanas]

Jeg kan kanskje si meg enig i at jeg er deprimert. Noe jeg ikke har jobbet med... Hva kan legen hjelpe meg med der?
Jeg har ikke jobb. Jeg har ikke venner. Jeg har en kropp jeg ikke trives i. Det er så mye oppi det hele..

Jeg har aldri tenkt til å dra noen sted alene. Jeg vil ikke føle ensomheten da jeg ikke har særlig mange venner.. Vet ikke hvordan jeg skal pleie meg selv.
Håper bare å få svar på barnehage snart. Til nyåret hvertfall...

Om alt er bra rent fysisk så har du helt klart truffet veggen. Legen kan henvise deg til psykolog, eventuelt psykiatrisk sykepleier for samtaler. Kan du prøve å møte nye venner? Er du normalt sett utadvendt, eller er det vanskelig for deg? Jeg sliter med å finne venner. Når jeg får god kontakt med noen så er det vanskelig å holde den, fordi jeg har så dårlig tro på meg selv.

Har du en partner du kan snakke med? Det høres ut på deg som det har skjedd en plutselig endring i livssituasjon, men kanskje jeg tar feil? Uansett er lege den første du bør oppsøke, så bestemmer dere veien videre. Kanskje hadde frisklivssentralen vært noe, om du sliter med kroppen. Spørs om det er fysisk (overvekt, dårlig form) eller psykisk (spiseforstyrrelser, misfornøyd med kroppen uansett hvordan den ser ut).

Lykke til!

 

[Cosacita]

Nei, det har jeg ikke. Hadde b12 mangel før fødsel og tok sprøyter for det eller hva det enn var nå.

Trodde når man tok blodprøve så var det normalt å skjekke alt men kanskje man skal be om noe spess vis man vil ha det altså. For tok blodprøver for litt siden, ikno jeg fikk beskjed om fra legen at noe var galt.

Jeg tror det er hovedsakelig blodprosenten de sjekker etter fødsel. Prøv å få tatt en prøve så kan du utelukke det om prøvene er fine. Det kan godt hende det er psykisk også.
Rart du ikke fikk noen tilbakemelding på forrige blodprøve, men det er godt mulig det er fordi de var normale. Litt greit å vite hva de sjekket, da, så derfor tenker jeg at du får ta en ny.

Håper du blir bedre. Det er ikke godt å gå sånn. Masse god bedring.

 

[Romle]

Nei, det har jeg ikke. Hadde b12 mangel før fødsel og tok sprøyter for det eller hva det enn var nå.

Trodde når man tok blodprøve så var det normalt å skjekke alt men kanskje man skal be om noe spess vis man vil ha det altså. For tok blodprøver for litt siden, ikno jeg fikk beskjed om fra legen at noe var galt.

Som regel er det sånn at har man b12-mangel, så har man det. Jeg har hørt noen si at det var en periode i livet, men legen min sier at selv om blodprøvene er fine betyr ikke det at man er kvitt problemet. Det tar lang tid fra nivåene blir for lave til det vises på prøvene, så man har symptomer lenge før blodprøvene gir svar.

Ser over at noen spør om du er deprimert, og b12-mangel har mange symptomer som minner om depresjon. Gå til legen! Jeg har hatt det på samme måte og har b12-mangel og problemer med stoffskifte. Viktig å finne ut av, det har så mye å si for livskvaliteten!

 

[TheUgg]

Av hva du skriver virker du deprimert eller i hvert fall veldig psykisk langt nede! Tror å snakke med en psykolog hjelper - og jo, du må prøve før du kan si at det ikke fungerer.
Fastlegen kan gi deg rekvisisjon så dekkes en del - privat er dyrt..
Men; snakk med noen, øs ut alt så begynn å jobb med det!
Lykke til!

 

[TeMar]

Snakk med noen om hvordan du føler, det er viktig. Om det så er legen, helsestasjon, en venninne, noen i familien eller hva.
Ta gjerne en tur til legen for en blodprøve også.

 

[Trøttmamma]

Takk for mange gode svar.

Jeg har snakket med lege, tatt blodprøver osv så venter nå svar...

Jeg er nok deprimert ja. Men jeg vet liksom ikke hva jeg er deprimert for.. Er det livssituasjon som plutselig ble endret. Er det depresjon over å ha fått barn også ikke fått ammet. Jeg har også mistet mange venninner/ kusiner som jeg vokste opp under samme tak med.

Vi hadde stor bursdagsselskap for sønnen vår når han fylte 1 ifjor, vi inviterte selvfølgelig nære og kjære men hva jeg ikke var klar over var at disse nære og kjære ikke var det likevel. For det var mange av dem som ikke kom. Det såret meg dypt inn i hjerterota. Mammahjertet gråt så det rant. Jeg måtte selvfølgelig holde maska på bursdagen. Men det knuste meg, for jeg forventet virkelig å se folk på bursdagen. Halvparten av folka kom aldri. Og de ga ikke beskjed heller. Hva hadde dere følt om dere hadde opplevd det??
Hadde det vært min bursdag så hadde jeg bare gitt f, men det var min kjæreste sønn sin bursdag. Jeg tenker ofte nå som bursdagen hans nærmer seg igjen at heldigvis har ikke han forståelse for ting og ikke helt forstår at vi feiret han når halvparten av folka ikke kom.
Jeg måtte sende mat vi hadde bestilt med folka som var tilstede.

Håper virkelig ingen foreldre opplever noe slikt. Det er en grunn til at jeg kuttet ut kontakt med disse folka inkl mine kusiner/ familie og enkelte venner. Jeg har ikke tid til slike folk. Sikkert feil av meg, men det var meget feil av dem også!!!.

Jeg sliter også med uregelmessig mens pga pcos, overvekt og alt. Alt er så slit. Også ønsker vi en søsken til sønnen så han får den gleden.

Jeg får ikke skrevet her ofte. Men takk for alle som leserbrev skriver tilbake.

 

[Aninee]

Takk for mange gode svar.

Jeg har snakket med lege, tatt blodprøver osv så venter nå svar...

Jeg er nok deprimert ja. Men jeg vet liksom ikke hva jeg er deprimert for.. Er det livssituasjon som plutselig ble endret. Er det depresjon over å ha fått barn også ikke fått ammet. Jeg har også mistet mange venninner/ kusiner som jeg vokste opp under samme tak med.

Vi hadde stor bursdagsselskap for sønnen vår når han fylte 1 ifjor, vi inviterte selvfølgelig nære og kjære men hva jeg ikke var klar over var at disse nære og kjære ikke var det likevel. For det var mange av dem som ikke kom. Det såret meg dypt inn i hjerterota. Mammahjertet gråt så det rant. Jeg måtte selvfølgelig holde maska på bursdagen. Men det knuste meg, for jeg forventet virkelig å se folk på bursdagen. Halvparten av folka kom aldri. Og de ga ikke beskjed heller. Hva hadde dere følt om dere hadde opplevd det??
Hadde det vært min bursdag så hadde jeg bare gitt f, men det var min kjæreste sønn sin bursdag. Jeg tenker ofte nå som bursdagen hans nærmer seg igjen at heldigvis har ikke han forståelse for ting og ikke helt forstår at vi feiret han når halvparten av folka ikke kom.
Jeg måtte sende mat vi hadde bestilt med folka som var tilstede.

Håper virkelig ingen foreldre opplever noe slikt. Det er en grunn til at jeg kuttet ut kontakt med disse folka inkl mine kusiner/ familie og enkelte venner. Jeg har ikke tid til slike folk. Sikkert feil av meg, men det var meget feil av dem også!!!.

Jeg sliter også med uregelmessig mens pga pcos, overvekt og alt. Alt er så slit. Også ønsker vi en søsken til sønnen så han får den gleden.

Jeg får ikke skrevet her ofte. Men takk for alle som leserbrev skriver tilbake.

Depresjon kan være så mangt, Men som regel er signalstoffer i hjernen som er i ubalanse noradrenalin og serotonin. Hjernen er ganske kompleks hvorfor ubalansen oppstår kan være både fysiske som psykiske grunner, som hendelser som gjør at du kommer i ubalanse.

så det er vanskelig å si, men det som er viktig er å komme i kontakt med noen som kan hjelpe deg, og som du klarer å forholde deg til

Håper du finner ut av dette

 

[Miss_30]

Takk for mange gode svar.

Jeg har snakket med lege, tatt blodprøver osv så venter nå svar...

Jeg er nok deprimert ja. Men jeg vet liksom ikke hva jeg er deprimert for.. Er det livssituasjon som plutselig ble endret. Er det depresjon over å ha fått barn også ikke fått ammet. Jeg har også mistet mange venninner/ kusiner som jeg vokste opp under samme tak med.

Vi hadde stor bursdagsselskap for sønnen vår når han fylte 1 ifjor, vi inviterte selvfølgelig nære og kjære men hva jeg ikke var klar over var at disse nære og kjære ikke var det likevel. For det var mange av dem som ikke kom. Det såret meg dypt inn i hjerterota. Mammahjertet gråt så det rant. Jeg måtte selvfølgelig holde maska på bursdagen. Men det knuste meg, for jeg forventet virkelig å se folk på bursdagen. Halvparten av folka kom aldri. Og de ga ikke beskjed heller. Hva hadde dere følt om dere hadde opplevd det??
Hadde det vært min bursdag så hadde jeg bare gitt f, men det var min kjæreste sønn sin bursdag. Jeg tenker ofte nå som bursdagen hans nærmer seg igjen at heldigvis har ikke han forståelse for ting og ikke helt forstår at vi feiret han når halvparten av folka ikke kom.
Jeg måtte sende mat vi hadde bestilt med folka som var tilstede.

Håper virkelig ingen foreldre opplever noe slikt. Det er en grunn til at jeg kuttet ut kontakt med disse folka inkl mine kusiner/ familie og enkelte venner. Jeg har ikke tid til slike folk. Sikkert feil av meg, men det var meget feil av dem også!!!.

Jeg sliter også med uregelmessig mens pga pcos, overvekt og alt. Alt er så slit. Også ønsker vi en søsken til sønnen så han får den gleden.

Jeg får ikke skrevet her ofte. Men takk for alle som leserbrev skriver tilbake.

Jeg er livredd for at sønnen min skal oppleve at folk ikke dukker opp på bursdagen hans, men det er først når han blir større. Sønnen din skjønte nok ikke noe av at enda flere skulle møtt opp, men jeg skjønner at du ble skuffet over det. Det er veldig irriterende med folk som sier de skal komme, så gidder de ikke likevel. I tillegg hadde dere bestilt mat. Nei, det er veldig dårlig gjort.

 

[Trøttmamma]

Jeg er livredd for at sønnen min skal oppleve at folk ikke dukker opp på bursdagen hans, men det er først når han blir større. Sønnen din skjønte nok ikke noe av at enda flere skulle møtt opp, men jeg skjønner at du ble skuffet over det. Det er veldig irriterende med folk som sier de skal komme, så gidder de ikke likevel. I tillegg hadde dere bestilt mat. Nei, det er veldig dårlig gjort.

Var det jeg mente å skrive at jeg er sjeleglad for at han ikke forstår enn så lenge om hva som skjedde på bursdagen hans sist. Skal bare ha liten selskap hjemme i år. Med foreldrene mine, søsknene mine (onkler å tanter til sønnen min) familien til mannen bor i utlandet så de kommer nok ikke.

Ja, utrolig dårlig gjort. Uten tvil.