Jeg føler meg litt alene med alt for mange tanker i hodet om dagen. Bestemte meg for å skrive et innlegg, så jeg får delt litt av det med noen.
Jeg er i midten av trettiårene. Har ingen barn, og aldri vært gravid. Sluttet på p-piller i juni, og har hatt regelmessig mens etter det, omtrent 25 dager/syklus. Sluttet for å kunne teste fruktbarhet med blodprøver o.l.
Vi har hatt beskyttet sex frem til tidlig i høst. Ikke prøvd aktivt. Sambo er litt yngre enn meg, og har heller ikke barn. Han har heller aldri vært klar for barn, men virker mer åpen for det nå. Vi har vært et par i snart ett tiår.
Sambo er student nå pga. nødvendig omskolering, og har hatt et krevende studieår.
Jeg sjekket nylig hvordan det står til med fruktbarheten min. Der var det visst rimelig dårlig stilt. Ut ifra en sammenlikning av mine tall (AMH og FSH) med gjennomsnitt for kvinner på samme alder. Bortsett fra de to verdiene, skal det øvrige ha sett normalt ut.
Det var et skikkelig slag i magen å få den beskjeden, som jeg ikke helt vet hvordan forholde meg til. Gyn sa at det fortsatt kan være mulig for meg å bli gravid naturlig, men at de ikke ville anbefalt å vente med prøving, og ikke vente mer enn til årsskiftet med å ta insj til IVF hvis vi vil ha barn og ikke har klart det innen da selv. Det føles som skikkelig kort tid til. IVF har jeg knapt hørt om.
Da er det plutselig slik at vi må ta en klar beslutning sammen. Skal vi prøve aktivt å få barn? Gjøre alt vi kan for å prøve å få det til? Til og med IVF om det blir nødvendig?
Jeg venter mens om én uke, og innen den er over igjen, må vi nesten ha tatt en beslutning sammen. Jeg har bestemt meg. Jeg vil ha barn. Men kjenner meg skikkelig redd for at han skal være av motsatt oppfatning.
Jeg synes det er vanskelig å få snakket så mye om dette som jeg føler behov for om dagen. Både det med fruktbarhet, og prøving... Sambo er fantastisk, og vi har god kommunikasjon om det meste, men det er grenser for mye jeg ønsker å pepre ham med funderinger og tanker om det her...
Kjenner meg heller ikke klar for å dele det med de vennene jeg har. - Enten er de på helt andre steder i livet enn meg, ellerså har jeg ikke kjent dem lenge nok.
Det føles veldig sårt å sitte med tankene alene. Kanskje tankene virker uviktige eller som gammelt nytt i andre sine hoder, men de føles heftige for meg.
Så da ble det et innlegg på Babyverden. Andre som har vært i en liknende situasjon? Hvordan løste det seg for deg?
Jeg er i midten av trettiårene. Har ingen barn, og aldri vært gravid. Sluttet på p-piller i juni, og har hatt regelmessig mens etter det, omtrent 25 dager/syklus. Sluttet for å kunne teste fruktbarhet med blodprøver o.l.
Vi har hatt beskyttet sex frem til tidlig i høst. Ikke prøvd aktivt. Sambo er litt yngre enn meg, og har heller ikke barn. Han har heller aldri vært klar for barn, men virker mer åpen for det nå. Vi har vært et par i snart ett tiår.
Sambo er student nå pga. nødvendig omskolering, og har hatt et krevende studieår.
Jeg sjekket nylig hvordan det står til med fruktbarheten min. Der var det visst rimelig dårlig stilt. Ut ifra en sammenlikning av mine tall (AMH og FSH) med gjennomsnitt for kvinner på samme alder. Bortsett fra de to verdiene, skal det øvrige ha sett normalt ut.
Det var et skikkelig slag i magen å få den beskjeden, som jeg ikke helt vet hvordan forholde meg til. Gyn sa at det fortsatt kan være mulig for meg å bli gravid naturlig, men at de ikke ville anbefalt å vente med prøving, og ikke vente mer enn til årsskiftet med å ta insj til IVF hvis vi vil ha barn og ikke har klart det innen da selv. Det føles som skikkelig kort tid til. IVF har jeg knapt hørt om.
Da er det plutselig slik at vi må ta en klar beslutning sammen. Skal vi prøve aktivt å få barn? Gjøre alt vi kan for å prøve å få det til? Til og med IVF om det blir nødvendig?
Jeg venter mens om én uke, og innen den er over igjen, må vi nesten ha tatt en beslutning sammen. Jeg har bestemt meg. Jeg vil ha barn. Men kjenner meg skikkelig redd for at han skal være av motsatt oppfatning.
Jeg synes det er vanskelig å få snakket så mye om dette som jeg føler behov for om dagen. Både det med fruktbarhet, og prøving... Sambo er fantastisk, og vi har god kommunikasjon om det meste, men det er grenser for mye jeg ønsker å pepre ham med funderinger og tanker om det her...
Kjenner meg heller ikke klar for å dele det med de vennene jeg har. - Enten er de på helt andre steder i livet enn meg, ellerså har jeg ikke kjent dem lenge nok.
Det føles veldig sårt å sitte med tankene alene. Kanskje tankene virker uviktige eller som gammelt nytt i andre sine hoder, men de føles heftige for meg.
Så da ble det et innlegg på Babyverden. Andre som har vært i en liknende situasjon? Hvordan løste det seg for deg?