BflyW
Elsker forumet
Vet ikke om jeg skal være fornøyd eller missfornøyd.
Vi var hos svigermor i går, og hun har jo en tendens til å si ting på en måte som jeg antagelig missforstår - og dermed blir lei meg for. Så i går bestemte jeg meg for å legge godviljen til, og synes det gikk rimelig bra (ergo: fornøyd?)
MEN - EN kommentar kom som jeg virkelig ikke liker! (Ergo: missførnøyd?)
Først av alt kom jo de sedvanlige kommentarene om magen min - hun har jo hele tiden sagt at jeg ikke ser gravid ut... men i går var kommentaren "Nå ser du gravid ut ja... og du har jo mange uker igjen! Du kommer til å bli diger!". (Hun får bestemt seg ja....). Denne lot jeg passere... Og når hun 2 timer senere sa at "Du ser fin gravid ut da, siden det (les:vekten) legger seg jevnt", så må jeg jo gi henne det i alle fall... tror det var første komplimentet jeg har hørt fra henne.
MEN - det jeg ikke likte var da det ble snakk om keisersnitt. Hun er veldig til å påpeke at datteren til venninnen hennes har migrene og det er ikke noe problem (i ulike vendinger), så det er tydelig at hun ikke helt ser hvor stort problem migrenen er for meg (Det er vel individulet tenker jeg).
Så når jeg sa at jeg skulle ha keisersnitt (trodde gubben hadde sagt det til henne jeg, men neida...) så spurte hun jo hvorfor.
Jeg tok kortversjonen og sa at "fordi om jeg får anfall under fødselen er sjansen stor for haste-snitt (sant: dette var et av alternativene de gav meg på embla-samtalen), og jeg føler det da tryggere med et planlagt keisersnitt".
(Jeg sa ingen ting om at de på samtalen sa at i så fall var det de som skulle ta avgjørelsen om snitt, så jeg skulle slippe å ha ansvaret for å måtte avgjøre situasjonen - noe som gjorde meg enda mer utrygg, for jeg stoler på ingen måte på at de klarer å 'lese' min migrene... Derfor var det ingen god løsning for meg. Dette følte jeg der og da hadde blitt for mye informasjon, som jeg ikke var interresert i å diskutere.)
Svigermors kommentar til det var "Jøss!" og "Maste du deg til keisersitt eller?".
Jeg sa "nei" (jeg bad jo om det selv - men både jordmor og legen min på migreneklinikken var 100% enig at det var beste løsning, og de anbefalte det...) og at "selvsagt var det jeg som ville det og søkte om det, men jeg måtte innom en samtale på sykehuset (embla-samtale) der de gjorde alt for å prate meg vekk fra det og komme med alternativer, men de kunne ikke komme opp med noen løsninger som bedret problemet, så vi ble da enige om at keisersnitt var beste løsning for meg."
Hun fortsatte med at "det er ikke bare det at du er redd da? Du kan jo få epidural under fødsel også?"
Hva har det med saken å gjøre? Jeg er ikke redd for fødselsmertene! Jeg er veldig klar over at jeg under selve snittet vil ha d et 'lettere' fordi jeg er bedøvet og ikke kjenner noen ting og ikke må jobbe gjennom det - men jeg får da smertene etterpå og antagelig mer komplikasjoner. Jeg tror da ikke at keisersnitt er en lett løsning!
Jeg svarte at det ville ikke hjelpe - at det ikke var det som var problemet.
Men hun måtte jo si setningen jeg hater!!! "Du har så vondt under en fødsel alikevel at litt hodepine vil du ikke merke uansett!"
Igjen - FEIL! Alle med migrene vet at "litt hodepine merkes", og dessuten smertene kan jeg gjøre noe med! Men det at jeg er helt borte (les: jeg klarer ikke å utrykke hva jeg tenker, og jeg klarer ikke å skjønne hva folk sier til meg. Bilde og lyd faller ikke sammen, jeg skjønner rett og slett ikke hva som foregår...) det klarer ikke medisinene å gjøre noe med (for jeg fikk og tilbud om at jeg kunne ta medisiner under fødselen - de rekker ikke å gå over til barnet alikevel... De vil forresten ikke rekke å virke heller... for jeg må sove for det - og prøv å sov gjennom en fødsel da!!!)
Jeg blir bare generelt irritert over at folk skal lære meg at jeg opplever migrenen min feil! Det gjelder ikke bare svangerskapet og fødsel - det gjelder generelt! ALLE vet jo hvordan det er å ha migrene! (Det er jo bare litt hodepine). Hvorfor kan jeg ikke FOR EN GANG SKYLD bli respektert for faktisk å kjenne min EGEN kropp og MIN EGEN sykdom, og ha tatt en avgjørelse basert på de erfaringene????
Hvorfor må jeg alltid FORSVARE alt jeg gjør???
Og hvorfor er keisersnitt så utrolig tabu og 'feigt'? Må vi alle være ur-kvinner da som føder 5 barn på 30 min uten smertestillende?
Ja, så dette er jeg ikke fornøyd med - ellers gikk det bra!
Hun hadde til og med gått amokk i butikken og kom med en hel bærepose med klær strl 50/56. (nå har vi i alle fall nok... håper de vil passe...)
Huff - jeg føler jeg kommer med så mange sånne frustrerte hjertesukk - men dere er jo så snille mot meg her!
Vi var hos svigermor i går, og hun har jo en tendens til å si ting på en måte som jeg antagelig missforstår - og dermed blir lei meg for. Så i går bestemte jeg meg for å legge godviljen til, og synes det gikk rimelig bra (ergo: fornøyd?)
MEN - EN kommentar kom som jeg virkelig ikke liker! (Ergo: missførnøyd?)
Først av alt kom jo de sedvanlige kommentarene om magen min - hun har jo hele tiden sagt at jeg ikke ser gravid ut... men i går var kommentaren "Nå ser du gravid ut ja... og du har jo mange uker igjen! Du kommer til å bli diger!". (Hun får bestemt seg ja....). Denne lot jeg passere... Og når hun 2 timer senere sa at "Du ser fin gravid ut da, siden det (les:vekten) legger seg jevnt", så må jeg jo gi henne det i alle fall... tror det var første komplimentet jeg har hørt fra henne.
MEN - det jeg ikke likte var da det ble snakk om keisersnitt. Hun er veldig til å påpeke at datteren til venninnen hennes har migrene og det er ikke noe problem (i ulike vendinger), så det er tydelig at hun ikke helt ser hvor stort problem migrenen er for meg (Det er vel individulet tenker jeg).
Så når jeg sa at jeg skulle ha keisersnitt (trodde gubben hadde sagt det til henne jeg, men neida...) så spurte hun jo hvorfor.
Jeg tok kortversjonen og sa at "fordi om jeg får anfall under fødselen er sjansen stor for haste-snitt (sant: dette var et av alternativene de gav meg på embla-samtalen), og jeg føler det da tryggere med et planlagt keisersnitt".
(Jeg sa ingen ting om at de på samtalen sa at i så fall var det de som skulle ta avgjørelsen om snitt, så jeg skulle slippe å ha ansvaret for å måtte avgjøre situasjonen - noe som gjorde meg enda mer utrygg, for jeg stoler på ingen måte på at de klarer å 'lese' min migrene... Derfor var det ingen god løsning for meg. Dette følte jeg der og da hadde blitt for mye informasjon, som jeg ikke var interresert i å diskutere.)
Svigermors kommentar til det var "Jøss!" og "Maste du deg til keisersitt eller?".
Jeg sa "nei" (jeg bad jo om det selv - men både jordmor og legen min på migreneklinikken var 100% enig at det var beste løsning, og de anbefalte det...) og at "selvsagt var det jeg som ville det og søkte om det, men jeg måtte innom en samtale på sykehuset (embla-samtale) der de gjorde alt for å prate meg vekk fra det og komme med alternativer, men de kunne ikke komme opp med noen løsninger som bedret problemet, så vi ble da enige om at keisersnitt var beste løsning for meg."
Hun fortsatte med at "det er ikke bare det at du er redd da? Du kan jo få epidural under fødsel også?"
Hva har det med saken å gjøre? Jeg er ikke redd for fødselsmertene! Jeg er veldig klar over at jeg under selve snittet vil ha d et 'lettere' fordi jeg er bedøvet og ikke kjenner noen ting og ikke må jobbe gjennom det - men jeg får da smertene etterpå og antagelig mer komplikasjoner. Jeg tror da ikke at keisersnitt er en lett løsning!
Jeg svarte at det ville ikke hjelpe - at det ikke var det som var problemet.
Men hun måtte jo si setningen jeg hater!!! "Du har så vondt under en fødsel alikevel at litt hodepine vil du ikke merke uansett!"
Igjen - FEIL! Alle med migrene vet at "litt hodepine merkes", og dessuten smertene kan jeg gjøre noe med! Men det at jeg er helt borte (les: jeg klarer ikke å utrykke hva jeg tenker, og jeg klarer ikke å skjønne hva folk sier til meg. Bilde og lyd faller ikke sammen, jeg skjønner rett og slett ikke hva som foregår...) det klarer ikke medisinene å gjøre noe med (for jeg fikk og tilbud om at jeg kunne ta medisiner under fødselen - de rekker ikke å gå over til barnet alikevel... De vil forresten ikke rekke å virke heller... for jeg må sove for det - og prøv å sov gjennom en fødsel da!!!)
Jeg blir bare generelt irritert over at folk skal lære meg at jeg opplever migrenen min feil! Det gjelder ikke bare svangerskapet og fødsel - det gjelder generelt! ALLE vet jo hvordan det er å ha migrene! (Det er jo bare litt hodepine). Hvorfor kan jeg ikke FOR EN GANG SKYLD bli respektert for faktisk å kjenne min EGEN kropp og MIN EGEN sykdom, og ha tatt en avgjørelse basert på de erfaringene????
Hvorfor må jeg alltid FORSVARE alt jeg gjør???
Og hvorfor er keisersnitt så utrolig tabu og 'feigt'? Må vi alle være ur-kvinner da som føder 5 barn på 30 min uten smertestillende?
Ja, så dette er jeg ikke fornøyd med - ellers gikk det bra!
Hun hadde til og med gått amokk i butikken og kom med en hel bærepose med klær strl 50/56. (nå har vi i alle fall nok... håper de vil passe...)
Huff - jeg føler jeg kommer med så mange sånne frustrerte hjertesukk - men dere er jo så snille mot meg her!