Tja, hva skal man si...

[Bkno3516082]

Familieforøkelse står ingen steder i våre planer, hverken for i år eller de neste par årene, men her er jeg altså...
Har 2 barn fra før. Mannen ønsker under ingen omstendigheter flere barn, mens jeg kunne tenke meg en til på sikt. Så derfor går jeg da på prevensjon, som nå tydeligvis har feilet...
Tanken om graviditet streifet meg først for et par dager siden på grunn av at jeg har blitt kronisk sår i nesa (har vært det med de 2 andre også). Har prøvd å slå tanken fra meg, men tok i dag en test som unektelig er positiv...


Ut i fra når vi sist hadde samleie og de magesmertene jeg hadde, som jeg i ettertid har lurt på om kan ha vært EL-smerter, så er jeg mellom 15-17 dpo.
Mannen kommer unektelig til å ville ta abort, jeg vil egentlig beholde, samtidig som jeg ikke helt vet hvordan vi skal klare 3 barn slik som ting er akkurat nå. Dessverre frykter jeg at dette ikke er noe jeg vil trenge å bekymre meg så mye for, da jeg syns at streken er så svak at dette tvilsomt kan gå veien.

Vet ikke helt hvor jeg vil med alt dette, men kjenner at jeg har behov for å snakke med noen om det og jeg gruer meg så veldig til å fortelle mannen det...

 

[tittenmeg]

Familieforøkelse står ingen steder i våre planer, hverken for i år eller de neste par årene, men her er jeg altså...
Har 2 barn fra før. Mannen ønsker under ingen omstendigheter flere barn, mens jeg kunne tenke meg en til på sikt. Så derfor går jeg da på prevensjon, som nå tydeligvis har feilet...
Tanken om graviditet streifet meg først for et par dager siden på grunn av at jeg har blitt kronisk sår i nesa (har vært det med de 2 andre også). Har prøvd å slå tanken fra meg, men tok i dag en test som unektelig er positiv...

Vis vedlegget 347068
Ut i fra når vi sist hadde samleie og de magesmertene jeg hadde, som jeg i ettertid har lurt på om kan ha vært EL-smerter, så er jeg mellom 15-17 dpo.
Mannen kommer unektelig til å ville ta abort, jeg vil egentlig beholde, samtidig som jeg ikke helt vet hvordan vi skal klare 3 barn slik som ting er akkurat nå. Dessverre frykter jeg at dette ikke er noe jeg vil trenge å bekymre meg så mye for, da jeg syns at streken er så svak at dette tvilsomt kan gå veien.

Vet ikke helt hvor jeg vil med alt dette, men kjenner at jeg har behov for å snakke med noen om det og jeg gruer meg så veldig til å fortelle mannen det...

Hei!
Jeg har ikke et godt svar til deg, men synes det høres ut som en veldig vond situasjon å være i. Jeg synes det høres vondt ut å ikke kunne fortelle mannen om en graviditet fordi du er redd for reaksjonen. Det høres ikke helt bra ut. Når det er sagt, kan han ikke tvinge deg til å ta abort. Uansett hva du velger å gjøre ønsker jeg deg alt vel . Det er godt å kunne prate litt her når man ikke kan prate med de som er nær.

 

[Lillafrosk]

Først; det er ikke styrken på streken som har så mye å si, men stigningen.

Ellers.. det høres ikke godt ut å gå med de følelsene du sitter med nå.. :/ ta en test til om et par dager for å være sikker på at testen øker og ikke synker i styrke ? Tenker, dersom du tror det går feil vei.. Og prat med mannen. Om du tror han blir sint/irritert eller noe slikt, så kan du skrive det på melding, f.eks "Jeg er gravid, vi prater om det når du kommer hjem", så han får tid til å fordøye det bittelitt før dere snakker sammen. Alt i alt; han kan ikke tvinge deg til å ta abort, men er nok greit å ta en god diskusjon om graviditeten, så begge parter blir hørt.

Håper det ordner seg for deg

 

[LinnSukkerspinn]

Familieforøkelse står ingen steder i våre planer, hverken for i år eller de neste par årene, men her er jeg altså...
Har 2 barn fra før. Mannen ønsker under ingen omstendigheter flere barn, mens jeg kunne tenke meg en til på sikt. Så derfor går jeg da på prevensjon, som nå tydeligvis har feilet...
Tanken om graviditet streifet meg først for et par dager siden på grunn av at jeg har blitt kronisk sår i nesa (har vært det med de 2 andre også). Har prøvd å slå tanken fra meg, men tok i dag en test som unektelig er positiv...

Vis vedlegget 347068
Ut i fra når vi sist hadde samleie og de magesmertene jeg hadde, som jeg i ettertid har lurt på om kan ha vært EL-smerter, så er jeg mellom 15-17 dpo.
Mannen kommer unektelig til å ville ta abort, jeg vil egentlig beholde, samtidig som jeg ikke helt vet hvordan vi skal klare 3 barn slik som ting er akkurat nå. Dessverre frykter jeg at dette ikke er noe jeg vil trenge å bekymre meg så mye for, da jeg syns at streken er så svak at dette tvilsomt kan gå veien.

Vet ikke helt hvor jeg vil med alt dette, men kjenner at jeg har behov for å snakke med noen om det og jeg gruer meg så veldig til å fortelle mannen det...

Jeg er egentlig ikke helt her inne ennå, men håper veldig sterkt jeg snart havner her.. så sniker litt.
Følte likevel for å svare deg på denne.

Jeg kjenner meg igjen da vi gikk fra to barn til å plutselig , uventet, vente nr 3. Tenker dele min historie og mine erfaringer i håp om at der kanskje kan være noe til hjelp i en sårbar og utfordrende tid.

Jeg gikk på prevensjon. Lite sex hadde vi også
Likevel var jeg plutselig gravid. Det passet veldig dårlig akkurat der og da. Både av praktiske/ materialistiske årsaker og forholdsmessig.

Vi hadde nettopp kjøpt en bil der det ikke ville være plss til tre barn baki.
Nytt hus vi opplevde som for lite.
Jeg hadde begynt å jobbe for meg selv og hadde nettopp signert leiekontrakt på kontorlokaler og forholdet var på toppen av dette litt på halv tolv.

Han ønsket ikke fler barn - ønsket abort.
Jeg var ikke klar for nr tre men ønsket en til på sikt.

Det ble en utfordrende tid. Masse gråt.
Jeg kjørte mange bilturer alene for å tenke på kveldene. Husker jeg hadde god nytte av å snakke med amathea.

Se nettside : https://www.amathea.no/

De har egen telefontid når man kan ringe og snakke anonymt.

Jeg hadde også etterhvert samtaler med jordmor lokalt.

Det endte etter noen runder med at vi i fellesskap valgte å beholde. Og lille nr.3 endte med bli pappas lille pike fra hun ble født.

Og nå, noen år etterpå så prøver vi faktisk på nr. 4 og begge er enige.

Nygifte med er godt forhold.
Og bilen er byttet ut med en syvseter

Det jeg vil fram til med dette er :

Finn noen å snakke med og snakk også sammen.
Få satt der i perspektiv.
Ikke gå på akkord med egne følelser.
Det er kun du / dere som eier fasiten på hva som er riktig å gjøre her.

Denne usikkerheten er utrolig vond å stå i ♡ men så viktig å jobbe seg ut av.

Sende meg gjerne innboks om du skulle ønske en å snakke med. Jeg kan lytte. ♡

Mange klemmer din vei

 

[Skravlan]

Sender deg mange gode tanker! Vet godt hvordan du føler det. For 2 år siden tok jeg en abort fordi jeg ble uplanlagt gravid og mannen fikk helt hetta(har to barn fra før). Fikk helt panikk selv, og klarte ikke å tenke klart i situasjonen. Har angret hver eneste dag siden. Tilslutt spiste det meg helt opp på innsiden og jeg måtte ta en prat med mannen om hvordan jeg hadde hatt det på innsiden og at tiden etter aborten hadde fått meg til å innse at jeg ikke var helt ferdig med barn likevel.. Nå er jeg gravid igjen med et (forhåpentligvis) hjerteplaster. Planlagt denne gang. Med andre ord; Aldri la deg presse direkte eller indirekte inn i en avgjørelse som ikke er din egen, for det gjør så innmari vondt i ettertid. Ser du har fått mange gode råd over her også. Masse lykke til! Klem