Okei, lat meg begynne med å sei at samboeren min e heilt fantastisk og gjer alt eg ber han om og gir meg viljen min i alt, koser med meg og passer på meg!
MEN, nokre dagar sånn som i dag så får eg eit sånt "sinne" mot han, kjenner berre eg blir meir og meir irritert og hissig på han, sjølv om han ikkje har gjort noken verdens ting gale. I dag f.eks. begynte det med at eg hadde lyst på gule epler, men var tomt på butikken og han ligger med omgangssjuka så orker ikkje køyre rundt over alt å leite etter... Dette var ok, heilt til eg ikkje fekk augekontakt med han 15 min seinare, då blei eg sur. Så spurte han meg om alt går bra og ka som er gale sidan eg ikkje klarer å sjå på han ein gong eg er så deppa, og eg bere knekker sammen i gråt pga dei fordømte epla.
Så fortsetter eg å bli surare og surare, og sjølv om han framleis ikkje har gjort noke gale så finner hodet mitt på unnskyldninger for å vere sur på han, som f.eks. at han ikkje sitter inntil meg eller at i går sa han eit eller anna ein smule feil...
Eg veit alt det her er hormonelt, men lurer på om noken andre har funne tips for å komme seg litt over det verste om ikkje anna? I kveld måtte eg bere gå å legge meg i senga men veit eg vil knekke når han kjem å legg seg..
Det verste med heile greia? Får utruleg dårlig samvittighet for å behandle han sånn sidan eg heilt oppriktig er klar over kor urimelig eg e, og då blir eg enda meir deppa.. Alle tips tas i mot med stor takk <3
MEN, nokre dagar sånn som i dag så får eg eit sånt "sinne" mot han, kjenner berre eg blir meir og meir irritert og hissig på han, sjølv om han ikkje har gjort noken verdens ting gale. I dag f.eks. begynte det med at eg hadde lyst på gule epler, men var tomt på butikken og han ligger med omgangssjuka så orker ikkje køyre rundt over alt å leite etter... Dette var ok, heilt til eg ikkje fekk augekontakt med han 15 min seinare, då blei eg sur. Så spurte han meg om alt går bra og ka som er gale sidan eg ikkje klarer å sjå på han ein gong eg er så deppa, og eg bere knekker sammen i gråt pga dei fordømte epla.
Så fortsetter eg å bli surare og surare, og sjølv om han framleis ikkje har gjort noke gale så finner hodet mitt på unnskyldninger for å vere sur på han, som f.eks. at han ikkje sitter inntil meg eller at i går sa han eit eller anna ein smule feil...
Eg veit alt det her er hormonelt, men lurer på om noken andre har funne tips for å komme seg litt over det verste om ikkje anna? I kveld måtte eg bere gå å legge meg i senga men veit eg vil knekke når han kjem å legg seg..
Det verste med heile greia? Får utruleg dårlig samvittighet for å behandle han sånn sidan eg heilt oppriktig er klar over kor urimelig eg e, og då blir eg enda meir deppa.. Alle tips tas i mot med stor takk <3