Tips for å glede seg?

[Sitronjenta]

Hei!

Da jeg var gravid med den forrige ungen vår gleda jeg meg veldig og syntes det var godt å kjenne på kvalmen og alt det, fordi det kom av at jeg var gravid. Jeg var så positiv og glad, og dagdrømte stadig om framtida. Babytida ble ganske tøff pga udiagnostiserte smerter og mye ubehag hos frøkna, og barseloppholdet ble skikkelig dritt fordi jeg var alene og ikke fikk ha mannen der med meg. Men det har vært så mye glede også, og alt har bare blitt bedre og bedre, og vi har det veldig fint sammen

Denne gangen ble jeg kjempeglad først da jeg fikk positiv graviditetstest, men det tok vel bare et par uker før gleden ble litt borte. Jeg vil virkelig ha denne ungen, det er ikke det. Men det er tungt å være kvalm og sliten hele tida, og jeg gruer meg til både fødsel og den nærmeste tida etterpå. Jeg klarer liksom ikke å få den «glede seg»-følelsen.

Er det noen som kjenner seg igjen? Noen som har tips?

 

[ShitHappens96]

Kjenner meg veldig igjen.
Heldigvis rakk jeg å få jentungen en måneds tid før landet ble stengt ned så tiden på barsel(nyfødt intensiv) var ganske fin.
Tiden etterpå da vi kom hjem ble derimot noe annet. Jentungen bestemte seg allerede ved 3 ukers alder at hun skulle være en «våken-baby» og sånn har det bare fortsatt. Hun har alltid sovet godt om natten, men jeg har vært heldig om hun har tatt én liten dupp på dagtid og sånn er det fortsatt i dag. Med en samboer som er lite hjelpsom, merker jeg at det har blitt mye barn i livet mitt og lite meg. Det har jo vært mye fint også. Jeg ville ikke byttet det for noe i verden, men alt er jo ikke rosenrødt.
Tanken på å skulle dra i gang med enda en unge kan jeg vel ikke si er så superfristende. Jeg er jo egentlig ikke så glad i barn.
Men jeg velger å tro at det er en grunn til at vi mennesker går gravide så lenge som vi gjør. For det gir oss en mulighet til å bli kjent med den kjøttdeigklumpen og tid til å innstille oss på hva som måtte vente. Jeg tror at med tiden så vil den «glede seg»-følelsen komme. Enten så kommer den gradvis ettersom barnet vokser, er litt til og fra eller så kommer den plutselig og intenst når du ser den lille på ultralyd eller kjenner de første sparkene trampe i takt med sangen på radioen i bilen.
Så la deg kjenne på de følelsene og tankene du har gode som dårlige, for de er like viktige, og prøv å huske på at det blir som det blir og du må bare ta tiden til hjelp.

 

[E.L]

Sniker fra April! jeg kjenner meg veldig igjen. Forrige graviditet var jeg i topp form og alt var spennende og stas. Denne gangen er det bare et ork, og jeg er spent på hvordan det blir med to små. Datteren min våkner fortsatt flere ganger i løpet av natten og står opp mellom 4 og 5 hver dag, hun godtar ikke at samboer tar henne på natten, så jeg må ta henne hver natt og morgen. Kjenner at det ikke akkurat hjelper på nå som jeg er så trøtt og sliten grunnet graviditeten
Dette var planlagt, men får iblant en smule panikk og følelse av anger. Men satser på at det blir bra til slutt!

 

[Kickili]

Kjenner meg igjen! Kvalmen og oppkast var lettere sist for jeg gledet meg såå mye. Denne gangen er det blytungt Mye av grunnen er nok at fødsel, barsel og perm under Corona og lockdown var ensomt og vondt. Jeg vet jo at det blir annerledes denne gangen, men følelsene henger liksom ikke helt med Er fremdeles sårt at jeg føler meg "frarøvet" en ordentlig permisjonstid med barselgruppe, cafeer og samhold. Den tiden får jeg aldri tilbake og det blir ikke det samme nå med én hjemme og én i barnehage. Jeg tror og håper at gleden kommer snikende når hg gir seg, og håper du også får kjenne på den snart!

 

[Fru B]

Kjenner meg veldig igjen. Forrige svangerskap var ekstremt etterlengtet og jeg nøt nesten å være kvalm og ha alle gravidplagene fordi jeg hadde ønsket så sterkt å bli gravid. Denne gangen brukte vi like lang tid, men prosessen var ikke like tung og sår siden vi allerede har datteren vår. Og det er ekstremt slitsomt å være gravid med et barn fra før. Noe helt annet enn med førstemann. Med førstemann var jeg ikke sykemeldt i første trimester i det hele tatt, mens nå har jeg vært sykemeldt helt og delvis siden uke 8. Får jo aldri slappet av, hverken på kvelden eller i helgene.

Førstemann sov(er) også ekstremt dårlig og kan fremdeles være våken 2-3 ganger om natten (3 år) og da er det bare mamma som gjelder. Frykter at nestemann blir lik, for å si det sånn Synes også småbarnsfasen er slitsom og lengter etter mer tid til meg selv. Men så vil vi jo ha et barn til også da

Tenker det blir bra etterhvert, når formen forhåpentligvis blir bedre og lille blir litt større sånn at jeg kan kjenne spark. Det er så hyggelig <3 Også tenker jeg at til slutt så er jeg nok så lei av å være gravid at jeg bare gleder meg til å få bebis ut. Denne gangen er vi mer erfarne foreldre, så håper at baby fasen går litt lettere Også har vi jo erfart at alt blir bedre etter hvert

 

[Sitronjenta]

Tusen takk for fine svar! Det hjelper å vite at jeg ikke er alene om å føle det sånn, som kommende tobarnsmor.

Jeg tror nok at det også for meg henger i litt vonde følelser fra forrige fødsel og barselperioden. Jeg fødte i april 2020, og opplevelsen henger liksom i, selv om jeg vet at det blir annerledes denne gangen.

Etter å ha lest at dere kjenner dere igjen er det litt lettere å slappe av angående dette. Det er ikke noe galt med meg, som ikke er helt gledesstrålende over dette til enhver tid, selv om graviditeten er planlagt og barnet ønsket. Gleden kommer nok etter hvert - det håper jeg den gjør for oss alle