Ting vi ikke snakker om...

M

Moderator Stine

Guest
"– Innad i parforholdet kan dette blir vondt og sårt, både i de tilfeller hvor en finner ut hvem som har skylden, og når en ikke får avklart dette. Før var barnløshet noe man måtte finne seg i, uten at en forsøkte å finne ut hvem som var infertil. Da var det ingen som spurte et barnløst par hvorfor de ikke hadde barn. Nå råder en oppfatning om at det å få barn er det riktige, altså at det er noe uriktig når en ikke har barn. Barnløse må forsvare og forklare barnløsheten, mens kvinner som sier rett ut at de ikke har lyst til å ha barn, blir oppfattet som egoistiske. I tillegg henger det nok igjen noe fra gammelt av, da det å produsere barn var beviset på at du var ”mann nok”, eventuelt ”kvinne nok”, svarer Kari Wærness."


http://www.babyverden.no/Prover/Utredning/Ting-vi-ikke-snakker-om-infertilitet-og-barnloshet/

Hva med dere, holder dere det for dere selv, eller er dere åpne om det?
 
Jeg er bare 24 år, så spørsmålene om vi snart skal ha barn er mer "søkende". Folk prøver å finne ut når vi skal prøve, men de spør ikke hvorfor vi ikke har barn ennå. Det er jo på grunn av min alder.

Det er bare ei venninne av meg som vet at jeg er henvist til prøverør. Det kommer nok til å forbli sånn også. Syns bare det er slitsomt da folk som ikke vet noe som helst om prøverør skal komme med sitt syn på det. Vi har vårt syn og våre tanker, alle andre sine er totalt uinteressante.
 
Vi var åpne om det hele veien.
Mye fordi at det å spille med åpne kort gjorde ting mye lettere for oss i det lange løp.
Det snakkes ikke om, det ties. Det er så få som kan noe om det, at når vi har den muligheten, forteller vi det vi kan.
Jeg tror mange flere hadde nytt godt av at det ble snakket mere om, blitt mer akseptert. Veldigveldig mange sitter med alle tankene og følelsene alene.
 
Jeg kommer nok ikke til å la være å snakke om det når folk spør, men akkurat nå midt i prøvinga holder vi litt for oss selv hvor vi er i prosessen, for vi har nok med oss om ikke alle skal spørre og grave om hvordan det går :-) syns det er helt greit å snakke om AT vi må ha IVF, bare ikke akkurat NÅR timene våre er ;)
 
Vi er åpne, har ingenting å skjule - og det er viktig å dele kunnskap. For meg har det vært mye lettere å bære sorgen, når jeg har vært åpen.
 
Vi har vært helt åpne fra starten av, og det er jeg glad for. De sprøsmålene som : Skal ikke dere snart ha barn? De gjøre veldig vondt når man ikke kan få det til på egenhond. Da er det godt å kunne svare at vi ikke kan og venter på prøverør. Ingen som fortsetter å spørre da :) Og nå som vi er i gang har vi forberett alle sammen på at det er ikke sikkert det går og at vi kommer til å fortelle under veis, at de ikke trenger å stille oss spørsmål.
Tror nedgangene og oppgangene er lettere å takle når man kan snakke med folk rundt seg om hva man går igjennom. Alle våre venner og familie takker oss for at vi er så åpne. De siere det er så lett å forholde seg til alt :)

Vil anbefale alle å være litt mer åpne ang det vi går igjennom. Om ikke man deler det med alle, så iallfall del det med de nermeste venner /familien. Mye trøst, støtte, hjelp å få fra dem man er glad i :)
 
Vi er åpne om det, og for meg har det vært nesten utelukkende positivt. De fleste synes det er spennende og er optimistiske på våre vegne:-) Jeg synes det er veldig godt å kunne prate med folk om det.
 
Jeg er ganske åpen om det. Får vi spørsmålet om det ikke blir barn snart (med mindre det er noen ganske ukjente som spør da så klart), så svarer jeg som sant er. Mannen er nok mer restriktiv og vil ikke en gang holde foreldrene sine informert. Men det har jeg gitt klar beskjed om at ikke kommer på tale for min del, de skal iallfall vite AT vi er i gang med prøverør hvis vi kommer dit. Mine foreldre holdes løpende oppdatert, og det synes jeg bare er godt. Godt å ha dem å prate med :) Jeg har vært klar på dette helt fra jeg mistet, at dette ikke bare skulle hysjes ned. Det er ingen grunn til at vi skal måtte gå og bære på dette alene. Det er fantastisk med støtten man får :)
 
Vidorra skrev:
Jeg er bare 24 år, så spørsmålene om vi snart skal ha barn er mer "søkende". Folk prøver å finne ut når vi skal prøve, men de spør ikke hvorfor vi ikke har barn ennå. Det er jo på grunn av min alder.

Det er bare ei venninne av meg som vet at jeg er henvist til prøverør. Det kommer nok til å forbli sånn også. Syns bare det er slitsomt da folk som ikke vet noe som helst om prøverør skal komme med sitt syn på det. Vi har vårt syn og våre tanker, alle andre sine er totalt uinteressante.
Klikk for å utvide …
Er SÅ enig i det du skriver. Har venninner som snakker om det å prøve å få barn og at det er slitsomt. Men det de ikke forstår er at det er forskjell på å ha sluttet på p - pillen for 3 mnd og å ha prøvd i 7 år. Jeg blir så oppgitt når de sier de forstår hvordan jeg har det. NEI!! Du forstår ikke før du har vært gjennom disse helvetes rundene med hormoner, uttak, innsett, venting og enorme skuffelser det ikke engang finnes en god nok forklaring på. Så ja, alle andres syn er totalt uinteressante når det gjelder prøverør.
 
Mannen min har had testikkelkreft som alle vet om så d ble aldri noe spørsmål.. Men vi holdte for oss selv hele prøving for å sleppe ekstra spørsmålan..Først når man ble gravid kom spørsmål kossn d gikk an.. Og da ble d ikke flere spørsmål..
 
Back
Topp