Jeg er desverre den som ofte lar meg irritere, og han har mange sånne småting som irriterer meg. Så jeg er veldig klar over at jeg kritiserer mye, og jobber hardt med å la være, men orker ikke å gå å være halvspørø hele tiden heller.
Han rister på bena heeele tiden, det er konstant bevegelse, også om natta. Jeg sover utroooolig lett, og klarer heller ikke å sove når han skjærer tenner og puster tungt i tillegg.
Og så er det sånne ting som at han ikke klarer å dra logiske slutninger som at "det er fullt" betyr "tøm" og "det er tomt" betyr "fyll". "Kan du varme vann" betyr "babyen trenger flaske" og slike ting. Her må det en del teskjeer til, for å si det sånn.
Og ting jeg må be om gjentatte ganger, eller forklare. Som at det er vanskelig å komme ut med vogna når han har satt joggeskoa sine rett foran døra. Høres kanskje ut som en filleting, men jeg kan ikke bøye ryggen, så for meg blir det veldig omfattende å flytte de skoa. Og det irriterende er egentlig mest at jeg har sagt fra om det 15 ganger allerede.
Og at han ikke for sitt bare liv klarer å lære at det er en grunn til at jeg har plassert den tingen på samme sted de siste 4 åra, og setter ting litt sånn arbitrært der det er plass...
Ja, tusen små ting som jeg kanskje kunne klart å overse om jeg var et bedre menneske og en bedre kone, men.... vi er alle i prosess, er vi ikke?
, men er jo ikke noe han kan noe for, så får nok ikke gjort noe med det, det er irriterende noen ganger, men også litt søtt