hønepønemor
Gift med forumet
Jeg og bf prøver igjen..det har gått fint til no, vi bor hver for oss, men er mer og mer sammen..ser for oss at vi skal gifte oss innen to år, han blir flinkere og flinkere med guttungen og ting går egentlig ganske bra.
Vi har snakket om fremtiden, ønsker osv, og vi ble enige om at vi ville ha en liten en til, men om en stund når alt rundt ligger rette for det (jeg trenger meg fast jobb først, vi må ha bodd sammen en tid først etc) Han kom t.o.m med navneforslag, sa at neste gang skulle ikke bli som første gang vi fikk barn sammen (var et helvete for meg siden han sviktet så til de grader)
Så dette så jeg virkelig frem til, at vi jobber for at det skal bli stabilt mellom oss, noe som ser ut til å gå bra, jeg fixer meg jobb, han får økonomien på stell, noe somn ser lyst ut også. Bikkje skulle vi ha, to stk, og en katt, giftemål som sagt, ja jeg så virkelig positivt på fremtiden.
SÅ kom jeg inn på barn i går, når det kunne være ideelt å få neste mann, så for meg om en ca 3 års tid, noe som vi har vært innpå før. MEN no hadde han ombestemt seg, sa han ikke vil ha flere barn og ble pluttselig fast bestemt på det, urokkelig og det er ikke snakk om at han vil ha fler. Han fyller 40 år og har sagt at det ikke er aktuelt for han, han vil heller at vi skal reise mye og blablabla. Greit nok det, men no ble jo alt snudd på hodet? Hjertet mitt sank ned til bunnen av magen og hele min forestillig om en liten en til (vi har èn fra før) ble pluttelig revet vekk fra meg, jeg ble skikkelig lei meg og forbanna på hvordan han pluttselig bare ombestemte seg, for han hadde jo sagt noe heeelt annet for bare en liten stund siden, men nå er det pluttelig ikke overhodet akutelt? Han mener det og!
Nå er jeg faktisk ikke helt...men sa til han ok. Greit det, men da kan du drite en lang marsj i at vi skal ha oss hund...skal jeg gi slipp på noe skal faen meg du og måtte gjøre det...han er helt syk etter å få seg hund) så da ble vi enige om det da..
Litt usikker no jeg, litt forvirret mildt sagt..skal jo prise meg lykkelig over den sønnen vi har sef. og er fullstendig klar over de som desverre ikke får gleden av å få barn i det hele tatt, men det er det at han totalt skiftet mening...Hvordan hadde dere reagert? helt seriøst liksom?
Vi har snakket om fremtiden, ønsker osv, og vi ble enige om at vi ville ha en liten en til, men om en stund når alt rundt ligger rette for det (jeg trenger meg fast jobb først, vi må ha bodd sammen en tid først etc) Han kom t.o.m med navneforslag, sa at neste gang skulle ikke bli som første gang vi fikk barn sammen (var et helvete for meg siden han sviktet så til de grader)
Så dette så jeg virkelig frem til, at vi jobber for at det skal bli stabilt mellom oss, noe som ser ut til å gå bra, jeg fixer meg jobb, han får økonomien på stell, noe somn ser lyst ut også. Bikkje skulle vi ha, to stk, og en katt, giftemål som sagt, ja jeg så virkelig positivt på fremtiden.
SÅ kom jeg inn på barn i går, når det kunne være ideelt å få neste mann, så for meg om en ca 3 års tid, noe som vi har vært innpå før. MEN no hadde han ombestemt seg, sa han ikke vil ha flere barn og ble pluttselig fast bestemt på det, urokkelig og det er ikke snakk om at han vil ha fler. Han fyller 40 år og har sagt at det ikke er aktuelt for han, han vil heller at vi skal reise mye og blablabla. Greit nok det, men no ble jo alt snudd på hodet? Hjertet mitt sank ned til bunnen av magen og hele min forestillig om en liten en til (vi har èn fra før) ble pluttelig revet vekk fra meg, jeg ble skikkelig lei meg og forbanna på hvordan han pluttselig bare ombestemte seg, for han hadde jo sagt noe heeelt annet for bare en liten stund siden, men nå er det pluttelig ikke overhodet akutelt? Han mener det og!
Nå er jeg faktisk ikke helt...men sa til han ok. Greit det, men da kan du drite en lang marsj i at vi skal ha oss hund...skal jeg gi slipp på noe skal faen meg du og måtte gjøre det...han er helt syk etter å få seg hund) så da ble vi enige om det da..
Litt usikker no jeg, litt forvirret mildt sagt..skal jo prise meg lykkelig over den sønnen vi har sef. og er fullstendig klar over de som desverre ikke får gleden av å få barn i det hele tatt, men det er det at han totalt skiftet mening...Hvordan hadde dere reagert? helt seriøst liksom?