Advarsel, langt innlegg.
Jeg er veldig fortvilet nå. Har vært fast bestemt på at jeg skal være i arbeid (så lenge det er forsvarlig) og helt til the bitter end. Sist svangerskap ble jeg sykmeldt fra rundt uke 20 og ble veldig isolert, alene og deprimert. Ønsker ikke gjentagelse av dette.
Arbeidsgiver har visst siden uke 6 at jeg er gravid og jeg har ønsket å ha åpenheten fordi jeg har en veldig fysisk og psykisk belastende jobb.
Jeg jobber på sykehjem og i det siste er det flere beboere som har endrede behov som gjør at jeg og alle andre må trå til mye mer og i tunge og lange stell. På grunn av ferieavvikling og flere sykmeldinger fra mine kollegaer så har jeg i hele forrige uke og denne stått alene med sommervikarer med lite erfaring og med veldig stor arbeidsbelastning så må jeg trå til. Jeg kan ikke bare stå og se på at de andre ikke får hatt pause, jobber overtid osv.
Jeg skrev en lang og sint melding til min nærmeste overordnede på fredag etter jobb om hvor sliten og vondt jeg har det etter jobb og hvor belastende det er for meg. Jeg ligger rett ut etter jobb til jeg legger meg. Løsningen personen kom med var sånn halvveis. I dag igjen så sa jeg at jeg gruer meg til ons og tor hvor jeg har kveldsvakter alene med begge vikarene og får vondt i magen av tanken på det. Fikk ingen reaksjon i dag selv om jeg sa det to ganger.
På en vanlig dag går jeg 14.000 skritt på jobb inkl reisevei. Det er løping i trapper hele dagen, og tunge løft men jeg mener at løftene og dragene kan og bør unngås. Nå er jeg bare fortvilet og tenker bare på at løsningen er å sykmelde meg frem til jeg tar ferie. Holder ikke ut mer. Noen med tips eller i lignende situasjon? Hvor mye/ hva kan jeg kreve av tilrettelegging? Og må jeg være litt sykmeldt for å ha rett på tilrettelegging slik det er til vanlig når man er ikke-gravid?
Jeg er veldig fortvilet nå. Har vært fast bestemt på at jeg skal være i arbeid (så lenge det er forsvarlig) og helt til the bitter end. Sist svangerskap ble jeg sykmeldt fra rundt uke 20 og ble veldig isolert, alene og deprimert. Ønsker ikke gjentagelse av dette.
Arbeidsgiver har visst siden uke 6 at jeg er gravid og jeg har ønsket å ha åpenheten fordi jeg har en veldig fysisk og psykisk belastende jobb.
Jeg jobber på sykehjem og i det siste er det flere beboere som har endrede behov som gjør at jeg og alle andre må trå til mye mer og i tunge og lange stell. På grunn av ferieavvikling og flere sykmeldinger fra mine kollegaer så har jeg i hele forrige uke og denne stått alene med sommervikarer med lite erfaring og med veldig stor arbeidsbelastning så må jeg trå til. Jeg kan ikke bare stå og se på at de andre ikke får hatt pause, jobber overtid osv.
Jeg skrev en lang og sint melding til min nærmeste overordnede på fredag etter jobb om hvor sliten og vondt jeg har det etter jobb og hvor belastende det er for meg. Jeg ligger rett ut etter jobb til jeg legger meg. Løsningen personen kom med var sånn halvveis. I dag igjen så sa jeg at jeg gruer meg til ons og tor hvor jeg har kveldsvakter alene med begge vikarene og får vondt i magen av tanken på det. Fikk ingen reaksjon i dag selv om jeg sa det to ganger.
På en vanlig dag går jeg 14.000 skritt på jobb inkl reisevei. Det er løping i trapper hele dagen, og tunge løft men jeg mener at løftene og dragene kan og bør unngås. Nå er jeg bare fortvilet og tenker bare på at løsningen er å sykmelde meg frem til jeg tar ferie. Holder ikke ut mer. Noen med tips eller i lignende situasjon? Hvor mye/ hva kan jeg kreve av tilrettelegging? Og må jeg være litt sykmeldt for å ha rett på tilrettelegging slik det er til vanlig når man er ikke-gravid?