Tilknytning og bekymringer

[Nøve25]

Hei. Trenger å lufte hodet og blåse ut litt. Kanskje noen andre kjenner seg igjen og har råd.
(Har snakket med jordmor)

Jeg er gravid med nr 2. når mini kommer er førstemann nesten 2år.
Jeg fikk alvorlig svangerskapsforgiftning og måtte ha akutt keisersnitt med første.
Heldigvis skjedde det 2 uker før termin så minimalt med «problemer» for barnet.

Jeg sliter med å glede meg til nr 2 kommer. Jeg kjenner liksom ikke på den gleden og spenningen slik jeg gjorde med nr.1.
Første svangerskap telte jeg ned, gledet meg over milepælene og selv om svangerskapet var tungt og med plager gledet jeg meg.
Denne gangen gikk til og med 12ukers milepælen over uten at jeg merka det. Jeg følger ikke like mye med på hvor langt jeg er på vei, har ikke annonsert det til venner enda.

Har en del bekymringer om svangerskapsforgiftning og hva som skjer hvis jeg blir syk igjen. Det største punktet er dårlig samvittighet over kommende storesøster. Hva om jeg må være innlagt over lengre tid, hva om jeg føder for tidlig, hva om det blir keisersnitt og jeg ikke kan løfte henne på lang tid.. osvosvosv..

Jordmor sa det var normalt og kjenne litt mindre på gledene og milepælene når man hadde en fra før. At man er opptatt med barnet og at graviditeten kommer litt i andre rekke.. og jeg skjønner jo dette og er enig, men syns det er vanskelig at jeg ikke kjenner gleden skikkelig (enda?)

Noen som har flere barn og kjenner seg igjen? Tips,råd,trøst?
(Jeg er 15 uker nå)

 

[Ziberia]

Jeg skjønner så godt hva du mener, selv om jeg ikke kan si at jeg har det helt slik selv.

Men, kanskje hjelper mine tanker deg litt? Dette er og min nummer 2

Jeg ble spurt i går hvor langt jeg var på vei, og husket ikke selv om jeg var i 14, 15 eller 16 uker Som du sier, med første hadde jeg kontroll på omtrent hvor mange timer jeg var på vei! Jeg skrev og dagbok til den første gjennom hele svangerskapet, og skrev vel i gjennomsnitt noe hver 2. eller 3. dag gjennom hele svangerskapet. Nr to har jeg og dagbok til, man kan jo ikke gjøre forskjell tenkte jeg jo. Jeg har skrevet 3 GANGER til nå!

Den som er 15 mnd tar så mye tid og krefter, i tillegg til jobb, at jeg hverken har tid til å glede eller grue meg i denne graviditeten. Føler meg vel egentlig litt "likegyldig". Men vet jo innerst inne at jeg ikke er det, og kommer til å elske dette nye vesenet like mye når den først kommer. Men jeg er i en helt annen fase i livet nå enn jeg var i første svangerskap, og det tenker jeg bare er en del av livet og synes ikke noen av oss skal ha noe som helst skyldfølelse eller dårlige tanker pga det

I første svangerskap snakket jeg og mannen nesten hver kveld om hvordan vi kom til å bli som foreldre, hva barnet skulle hete, hvordan vi trodde den lille kom til å bli og drømte oss masse bort. Denne gangen gar vi vel bare snakket om det nye tilskuddet ett par ganger, kanskje en håndfull - og en av de gangene var når jeg fortalte at testen var positiv! Mer enn det har vi ikke rukket - og siden vi og har vært gjennom det før, så er det helt ærlig ikke like spennende 2. gang. Ungen er selvfølgelig like spennende når den kommer, men graviditeten er litt mer sånn "been there, done that". Men det tenker jeg og er ok og helt naturlig

Jeg krysser hvert bein i kroppen for at du skal få en fin graviditet og en fin fødsel uten komplikasjoner. Men, skulle det ikke bli slik kan jeg bare si at den gleden jenta di kommer til å få ut av å ha ett søsken ved sin side hele livet, kommer til å veie opp i massevis skulle hun måtte klare seg uten deg en liten stund eller måtte ta en liten pause fra de aller største bjørneklemmene

Jeg håper mine tanker hjelper litt på vei. Og jeg tror det er kjempe mange som kan kjenne seg igjen i det du føler og tenker.

 

[LilleVimsen]

Jeg jeg er førstegangs, og er jo der at for meg er svangerskapet er altoppslukende og spennende. Men jeg tror det er veldig normalt, og helt greit, at de neste svangerskapene ikke er det. Man har jo vært igjennom prosessen tidligere, og man har allerede et barn som tar mye plass i hverdagen. Det gjør deg ikke til en dårligere mor for det, og jeg synes ikke du skal føle på noen skyldfølelse

 

[A-2811439]

Hei. Tenkte jeg skulle skrive litt, hadde også svangerskapsforgiftning med første, fødte naturlig 2 uker pga dette. Naturligvis var det nok mer dramatisk for deg, MEN dette er min nr. 3 og med nr. 2 fikk jeg ikke forgiftning og alt gikk helt fint. Det du kan betrygge deg på er at du nå har rett til tettere oppfølging! Støtt deg på fagfolk og ta det med ro, du får ikke gjort så mye med det som skjer uansett! vet ikke om det var så mye til trøst, men

 

[A-2811439]

Hei. Tenkte jeg skulle skrive litt, hadde også svangerskapsforgiftning med første, fødte naturlig 2 uker pga dette. Naturligvis var det nok mer dramatisk for deg, MEN dette er min nr. 3 og med nr. 2 fikk jeg ikke forgiftning og alt gikk helt fint. Det du kan betrygge deg på er at du nå har rett til tettere oppfølging! Støtt deg på fagfolk og ta det med ro, du får ikke gjort så mye med det som skjer uansett! vet ikke om det var så mye til trøst, men

Og ja.. med nr 3 er det hvertfall lite tid til å fokusere på svangerskapet. Tiden går mye fortere og jeg koser meg med mine to og gleder meg til tredjemann/jente kommer

 

[Månelilje]

Jeg får også litt dårlig samvittighet overfor kommende storebror noen ganger. Ikke bare over tanken på hva som kommer, men at jeg allerede nå føler meg som en slappere, kjedeligere og dårligere mor enn jeg pleier å være. Med kvalme og intens trøtthet som har vart nå hver dag siden uke 7, så orker jeg rett og slett ikke å leke så mye med han, løpe etter han rundt bordet og tøyse og tulle så mye som jeg pleier.

Jeg trøster meg med at han får mye av det fra pappaen sin, og så tenker jeg hvor fint det skal bli for han å få en liten lekekamerat! Og da føles det bedre

 

[Aneline]

Kjenner meg godt igjen i det du skriver Nøve25. Kjenner ikke glede over denne graviditeten og heller ikke når jeg tenker fremover på hvordan det blir. Jeg har vært gravid tre ganger tidligere og alle gangene kjent på (varierende grad av) glede og sett frem til at babyen skal bli født, selv om det ikke var samme følelsen som første graviditet. Denne gangen uteblir de gode følelsene og slik har det vært hele veien. Er 14+ nå.

Nå har jeg to barn og er mer sliten, kvalm, mindre egentid, etc. og det er nok naturlig at mye er annerledes; som å følge med på milepæler som var veldig givende første gang jeg var gravid. Før hadde vi jo mer TID. Det som er tungt å kjenne på er at den gleden jeg vanligvis føler over noe uteblir helt. Tror det kan ha sammenheng med at jeg mistet forrige gang og har kjent på engstelse denne gangen. Kjenner du glede over andre ting som vanligvis gjør deg glad? Hvis ja så tror jeg det er et godt tegn.

Jeg har snakket med jordmor og fått tilbud om psykolog, noe jeg føler hjelper meg. Vet du om du kan få tilbud om samtale med enten psykolog eller med jordmor som jobber spesielt med gravide som kjenner på engstelse? Noen har dette som lavterskeltilbud via jordmor. Hvis du fortsetter å kjenne mye på engstelse så ville jeg sjekket om det er mulighet der du bor for å sortere tanker og unngå å bli overveldet.

Enig med de over som sier du ikke skal føle på skyldfølelse. Du gjør det beste du kan uansett hva som skjer og det er bra nok! Leste på helsenorge sine sider at de fleste kvinner som har hatt svangerskapsforgiftning ikke får dette en gang til. Krysser fingrene for at du får en smidig og fin graviditet fremover!

 

[Nøve25]

Jeg skjønner så godt hva du mener, selv om jeg ikke kan si at jeg har det helt slik selv.

Men, kanskje hjelper mine tanker deg litt? Dette er og min nummer 2

Jeg ble spurt i går hvor langt jeg var på vei, og husket ikke selv om jeg var i 14, 15 eller 16 uker Som du sier, med første hadde jeg kontroll på omtrent hvor mange timer jeg var på vei! Jeg skrev og dagbok til den første gjennom hele svangerskapet, og skrev vel i gjennomsnitt noe hver 2. eller 3. dag gjennom hele svangerskapet. Nr to har jeg og dagbok til, man kan jo ikke gjøre forskjell tenkte jeg jo. Jeg har skrevet 3 GANGER til nå!

Den som er 15 mnd tar så mye tid og krefter, i tillegg til jobb, at jeg hverken har tid til å glede eller grue meg i denne graviditeten. Føler meg vel egentlig litt "likegyldig". Men vet jo innerst inne at jeg ikke er det, og kommer til å elske dette nye vesenet like mye når den først kommer. Men jeg er i en helt annen fase i livet nå enn jeg var i første svangerskap, og det tenker jeg bare er en del av livet og synes ikke noen av oss skal ha noe som helst skyldfølelse eller dårlige tanker pga det

I første svangerskap snakket jeg og mannen nesten hver kveld om hvordan vi kom til å bli som foreldre, hva barnet skulle hete, hvordan vi trodde den lille kom til å bli og drømte oss masse bort. Denne gangen gar vi vel bare snakket om det nye tilskuddet ett par ganger, kanskje en håndfull - og en av de gangene var når jeg fortalte at testen var positiv! Mer enn det har vi ikke rukket - og siden vi og har vært gjennom det før, så er det helt ærlig ikke like spennende 2. gang. Ungen er selvfølgelig like spennende når den kommer, men graviditeten er litt mer sånn "been there, done that". Men det tenker jeg og er ok og helt naturlig

Jeg krysser hvert bein i kroppen for at du skal få en fin graviditet og en fin fødsel uten komplikasjoner. Men, skulle det ikke bli slik kan jeg bare si at den gleden jenta di kommer til å få ut av å ha ett søsken ved sin side hele livet, kommer til å veie opp i massevis skulle hun måtte klare seg uten deg en liten stund eller måtte ta en liten pause fra de aller største bjørneklemmene

Jeg håper mine tanker hjelper litt på vei. Og jeg tror det er kjempe mange som kan kjenne seg igjen i det du føler og tenker.

Tusen tusen takk. Det gjorde godt å lese dette.

 

[Nøve25]

Hei. Tenkte jeg skulle skrive litt, hadde også svangerskapsforgiftning med første, fødte naturlig 2 uker pga dette. Naturligvis var det nok mer dramatisk for deg, MEN dette er min nr. 3 og med nr. 2 fikk jeg ikke forgiftning og alt gikk helt fint. Det du kan betrygge deg på er at du nå har rett til tettere oppfølging! Støtt deg på fagfolk og ta det med ro, du får ikke gjort så mye med det som skjer uansett! vet ikke om det var så mye til trøst, men

Takk!
Prøver å tenke logisk, det er ikke stor sjans for at jeg blir syk igjen. Går på blodfortynnende og får tett oppfølgning. Men logisk tankegang er ikke alltid like lett med alle disse hormonene

 

[Nøve25]

Kjenner meg godt igjen i det du skriver Nøve25. Kjenner ikke glede over denne graviditeten og heller ikke når jeg tenker fremover på hvordan det blir. Jeg har vært gravid tre ganger tidligere og alle gangene kjent på (varierende grad av) glede og sett frem til at babyen skal bli født, selv om det ikke var samme følelsen som første graviditet. Denne gangen uteblir de gode følelsene og slik har det vært hele veien. Er 14+ nå.

Nå har jeg to barn og er mer sliten, kvalm, mindre egentid, etc. og det er nok naturlig at mye er annerledes; som å følge med på milepæler som var veldig givende første gang jeg var gravid. Før hadde vi jo mer TID. Det som er tungt å kjenne på er at den gleden jeg vanligvis føler over noe uteblir helt. Tror det kan ha sammenheng med at jeg mistet forrige gang og har kjent på engstelse denne gangen. Kjenner du glede over andre ting som vanligvis gjør deg glad? Hvis ja så tror jeg det er et godt tegn.

Jeg har snakket med jordmor og fått tilbud om psykolog, noe jeg føler hjelper meg. Vet du om du kan få tilbud om samtale med enten psykolog eller med jordmor som jobber spesielt med gravide som kjenner på engstelse? Noen har dette som lavterskeltilbud via jordmor. Hvis du fortsetter å kjenne mye på engstelse så ville jeg sjekket om det er mulighet der du bor for å sortere tanker og unngå å bli overveldet.

Enig med de over som sier du ikke skal føle på skyldfølelse. Du gjør det beste du kan uansett hva som skjer og det er bra nok! Leste på helsenorge sine sider at de fleste kvinner som har hatt svangerskapsforgiftning ikke får dette en gang til. Krysser fingrene for at du får en smidig og fin graviditet fremover!

Takk for svar.
«Godt» å høre at jeg ikke er alene med tankene. Har fått informasjon om hvor jeg kan be om hjelp og vi skal ta dette opp neste kontroll også. Håper psykolog hjelper deg med å sortere tanker og gjøre svangerskapet så godt som mulig for deg