*Smula*
Gift med forumet
Hei jenter.
Har vært borte en stund jeg..
Mandag 11.oktober mistet jeg min høyt elskede mormor til kreft.
Jeg var der bare en time før hun døde, og telefonen ringte med den forferdelige beskjeden mens jeg ventet på å boarde flyet mitt tilbake til Bergen. Fikk heldigvis tatt ordentlig farvel med henne, selvom jeg ikke er helt sikker på at hun fikk med seg at vi var der rett før hun trakk sine siste åndedrag..
Fredag 15. oktober var det begravelse. Det var virkelig tøft.. Min bestefar var helt knekt og satt og holdt seg fast i meg under hele begravelsen.. Halvveis skulle jeg lese et dikt for henne.. Idet jeg reiste meg og gikk forbi kisten hennes trodde jeg at jeg skulle gå i bakken.. Mens jeg sto der, bak kisten hennes, klarte jeg ikke åpne munnen.. klarte ikke svelge.. sto og holdt meg fast til "talestolen".. etter noen veldig lange sekunder kom det lyd utav munnen min og ordene kom.. Det ble veldig fint.. Alle gråt mens jeg leste og jeg sleit veldig.. presten og klokkeren gråt og..
Var med å bar henne til graven. Det regnte og det lå masse oransje og gule løv på veien vi bar henne over.. Var akkurat sånn jeg følte meg innvendig.. Vi 5 barnebarn la røde og hvite roser på kisten hennes før de senket den ned. Hun elsket røde roser..
Jeg føler så mye sorg i hjertet mitt.. Har klart meg veldig fint egentlig, men idag har det litt kicket inn..
Har vært så nært knyttet til henne hele livet mitt og nå er hun borte.. De har bodd rett i nærheten helt siden jeg var liten, jeg kunne gå i pysj, tøfler og med dyna rundt meg opp til dem i helgene og bare sitte å prate i mange timer.. Var alltid så godt å komme hjem og besøke dem, hun var engasjert i livene våre og veldig opptatt av å holde familien samlet. Brydde seg.. Var verdens nydeligste menneske..
Jeg er så lei meg for at hun ikke vil se Niklas vokse opp og jeg er så redd for at han ikke vil huske henne..
Uff...
Måtte bare dele det med noen..
Jeg savner henne så masse[:(][:(][:(][:(]
Har vært borte en stund jeg..
Mandag 11.oktober mistet jeg min høyt elskede mormor til kreft.
Jeg var der bare en time før hun døde, og telefonen ringte med den forferdelige beskjeden mens jeg ventet på å boarde flyet mitt tilbake til Bergen. Fikk heldigvis tatt ordentlig farvel med henne, selvom jeg ikke er helt sikker på at hun fikk med seg at vi var der rett før hun trakk sine siste åndedrag..
Fredag 15. oktober var det begravelse. Det var virkelig tøft.. Min bestefar var helt knekt og satt og holdt seg fast i meg under hele begravelsen.. Halvveis skulle jeg lese et dikt for henne.. Idet jeg reiste meg og gikk forbi kisten hennes trodde jeg at jeg skulle gå i bakken.. Mens jeg sto der, bak kisten hennes, klarte jeg ikke åpne munnen.. klarte ikke svelge.. sto og holdt meg fast til "talestolen".. etter noen veldig lange sekunder kom det lyd utav munnen min og ordene kom.. Det ble veldig fint.. Alle gråt mens jeg leste og jeg sleit veldig.. presten og klokkeren gråt og..
Var med å bar henne til graven. Det regnte og det lå masse oransje og gule løv på veien vi bar henne over.. Var akkurat sånn jeg følte meg innvendig.. Vi 5 barnebarn la røde og hvite roser på kisten hennes før de senket den ned. Hun elsket røde roser..
Jeg føler så mye sorg i hjertet mitt.. Har klart meg veldig fint egentlig, men idag har det litt kicket inn..
Har vært så nært knyttet til henne hele livet mitt og nå er hun borte.. De har bodd rett i nærheten helt siden jeg var liten, jeg kunne gå i pysj, tøfler og med dyna rundt meg opp til dem i helgene og bare sitte å prate i mange timer.. Var alltid så godt å komme hjem og besøke dem, hun var engasjert i livene våre og veldig opptatt av å holde familien samlet. Brydde seg.. Var verdens nydeligste menneske..
Jeg er så lei meg for at hun ikke vil se Niklas vokse opp og jeg er så redd for at han ikke vil huske henne..
Uff...
Måtte bare dele det med noen..
Jeg savner henne så masse[:(][:(][:(][:(]
