Jeg og sambo vurderer en sydentur. Han har aldri vært i syden før.
Men vi funderer på om vi skal ha med barna eller ikke. Strengt tatt så føles det mest fristende å dra alene. Mest fordi at jeg er sliten, utrolig sliten. Ofte så sliten av jeg griner.
Guttungen på 4 år er en meget krevende gutt som trenger strenge rammer. Jeg bekymrer meg dag ut og dag inn på om vi gjør oppdragelsen riktig, om han tåler at jeg blir litt sint noen ganger, om han skjønner hvorfor vi er så strenge, om vi maser om for mye på en gang, om han er lykkelig, og han kommer til å bli mobbet pga motorikkplagene sine, osv osv osv. konstant bekymring!!!
2 åringen går det veldig greitt med. Han er trassig innimellom, men stort sett grei og ha med å gjøre.
Jeg tror både jeg og sambo hadde fått mest utav å dra til syden alene. Jeg tenker på om det skulle skje noe i forbindelse med epilepsien til størstemann når vi er der nede, eller om en av guttene skulle kommer bort, kidnapping, solbrenthet, kjedsomhet osv osv.
Jeg er nok litt psyko, men slik er jeg født :P
Men så er det dette med å dra fra de i ei hel uke da. Jeg vet ikke om jeg kommer til å takle det spesielt godt. Jeg er ikke redd for at de ikke blir godt tatt vare på, for de har ett sundt og godt forhold til besteforeldrene. Men tanken på å ikke klemme de eller snakke med de på en uke ødelegger meg. Og hva om de ikke skjønner at vi bare er borte for noen dager, hva om de tror at vi har stukket av?? Har kun vært borte fra de to dager til sammen før... og synes det er mere enn nok.
Måtte bare resonere litt i mine egne tanker...uten og egentlig komme noe lengre. Hva ville dere gjort? Kanskje noen har erfaring med å være borte fra barna så lenge?
Men vi funderer på om vi skal ha med barna eller ikke. Strengt tatt så føles det mest fristende å dra alene. Mest fordi at jeg er sliten, utrolig sliten. Ofte så sliten av jeg griner.
Guttungen på 4 år er en meget krevende gutt som trenger strenge rammer. Jeg bekymrer meg dag ut og dag inn på om vi gjør oppdragelsen riktig, om han tåler at jeg blir litt sint noen ganger, om han skjønner hvorfor vi er så strenge, om vi maser om for mye på en gang, om han er lykkelig, og han kommer til å bli mobbet pga motorikkplagene sine, osv osv osv. konstant bekymring!!!
2 åringen går det veldig greitt med. Han er trassig innimellom, men stort sett grei og ha med å gjøre.
Jeg tror både jeg og sambo hadde fått mest utav å dra til syden alene. Jeg tenker på om det skulle skje noe i forbindelse med epilepsien til størstemann når vi er der nede, eller om en av guttene skulle kommer bort, kidnapping, solbrenthet, kjedsomhet osv osv.
Jeg er nok litt psyko, men slik er jeg født :P
Men så er det dette med å dra fra de i ei hel uke da. Jeg vet ikke om jeg kommer til å takle det spesielt godt. Jeg er ikke redd for at de ikke blir godt tatt vare på, for de har ett sundt og godt forhold til besteforeldrene. Men tanken på å ikke klemme de eller snakke med de på en uke ødelegger meg. Og hva om de ikke skjønner at vi bare er borte for noen dager, hva om de tror at vi har stukket av?? Har kun vært borte fra de to dager til sammen før... og synes det er mere enn nok.
Måtte bare resonere litt i mine egne tanker...uten og egentlig komme noe lengre. Hva ville dere gjort? Kanskje noen har erfaring med å være borte fra barna så lenge?