Til dere som har mistet veldig sent

[Pulverheksa82]

Hei alle dere som har mistet veldig sent, typ etter uke 20. Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan det har vært for dere. Jeg mistet i uke 13, men vi hadde ikke fortalt det til noen utenom etpar venninner. Når man er 20 uker ++ vet jo «alle» det. Familie, venner, kollegaer.. Det må være grusomt å begynne på «jobben» å fortelle alle at man mistet/eller valgte senabort pga sykdom eller annet. Hvordan klarte dere det? og hva sa dere? Jeg er så redd for å miste igjen om jeg blir gravid igjen at jeg sa til samboeren min (på spøk da..) at jeg vil vente med å fortelle at jeg er gravid, til jeg er ca 9 mnd på vei.. men selv da har man jo komplikasjoner under fødsel, krybbedød og når barnet blir eldre kan det skje ulykker og så kommer ungdomstiden.. Hjelpes, vi skaffer oss bekymringer for resten av livet. Er jo blitt livredd og bekymra for alt som kan skje.. Selv er jeg ei jente som elsker å dykke, hoppe i fallskjerm, reise til fremmede land i månedsvis og gjør jo masse «farlige» ting.. kjempekjedelig at jeg nå er blitt så redd for alt, men som ikke har med meg å gjøre. Blir helt frynsete, og har noen ganger tenkt at det er bedre å ikke få barn, pga alle bekymringene det fører med seg. Jeg er blitt helt tøvete

 

[Veivalsa]

Stor klem til deg. Det kan være så vondt å miste et barn uansett hvor lenge man har båret på det.
Selv har jeg hatt en SA 13 uker på vei, og dødfødsel 27 uker på vei. Vi hadde ikke annonsert offentlig ved dødfødselen, men veldig mange visste om det såklart. Vi valgte å dele dette offentlig på Facebook fordi jeg ikke orket å møte folk å måtte forklare alt på en dag hvor man ikke orker å snakke så mye. Og også ønsket jeg å dele at vi var blitt foreldre, vi hadde ingen fra før og det var viktig for meg å fortelle at vi faktisk hadde barn selv om hun ikke levde.
Ved SA visste derimot færre fordi vi ville vente med å annonsere til etter 12 uker, og fortalte da til folk live. Da var det tøft å være helt opprevet innvendig også måtte late som ingenting.
Jeg opplevde at vi fikk mer støtte fra omgivelsene da vi mista sent, kontra i uke 13 nettopp fordi folk visste. Dessuten har en del uvitende avskrevet spontanabort som en bagatell, fordi det er så vanlig, fordi de ikke har opplevd det selv, eller fordi de har fått det på avstand og ikke husker smerten.

Men hvem har sagt at antall uker defineres sorgens styrke? Hvem har sagt at det skal være som å velte på sykkel å blø ut framtida, alle håp og drømmer for et ønsket og elsket barn?

Jeg sier ikke at jeg opplevde det likt å miste seint som i uke 13, som forsåvidt ikke er såå tidlig. Det var to ulike opplevelser, og selv om hjertet mitt var mer knust da jeg måtte begrave datteren min, var det rimelig knust da jeg satt på do og blødde ut lille spira mi også. Min erfaring er at folk tåler sannheten, de vet kanskje ikke hvordan de skal reagere, men de tåler å høre om alle barna mine.

Så ble jeg gravid for tredje gang, og ja, jeg var livredd helt til han kom ut frisk, fin og levende og en god stund etterpå. Man må finne en måte å leve med frykten for det uvisse på, men det å oppleve det en trodde aldri skulle hende en selv, gjør at frykten kommer nærmere. Det som ikke skulle skje har skjedd, hva annet kan skje da?
Det hjelper å tenke en dag av gangen, eller en time, et minutt når frykten herjer. Akkurat nå er alt i orden.

Stor klem til deg håper du får god oppfølging ved et nytt svangerskap.

 

[Veivalsa]

Stor klem til deg. Det kan være så vondt å miste et barn uansett hvor lenge man har båret på det.
Selv har jeg hatt en SA 13 uker på vei, og dødfødsel 27 uker på vei. Vi hadde ikke annonsert offentlig ved dødfødselen, men veldig mange visste om det såklart. Vi valgte å dele dette offentlig på Facebook fordi jeg ikke orket å møte folk å måtte forklare alt på en dag hvor man ikke orker å snakke så mye. Og også ønsket jeg å dele at vi var blitt foreldre, vi hadde ingen fra før og det var viktig for meg å fortelle at vi faktisk hadde barn selv om hun ikke levde.
Ved SA visste derimot færre fordi vi ville vente med å annonsere til etter 12 uker, og fortalte da til folk live. Da var det tøft å være helt opprevet innvendig også måtte late som ingenting.
Jeg opplevde at vi fikk mer støtte fra omgivelsene da vi mista sent, kontra i uke 13 nettopp fordi folk visste. Dessuten har en del uvitende avskrevet spontanabort som en bagatell, fordi det er så vanlig, fordi de ikke har opplevd det selv, eller fordi de har fått det på avstand og ikke husker smerten.

Men hvem har sagt at antall uker defineres sorgens styrke? Hvem har sagt at det skal være som å velte på sykkel å blø ut framtida, alle håp og drømmer for et ønsket og elsket barn?

Jeg sier ikke at jeg opplevde det likt å miste seint som i uke 13, som forsåvidt ikke er såå tidlig. Det var to ulike opplevelser, og selv om hjertet mitt var mer knust da jeg måtte begrave datteren min, var det rimelig knust da jeg satt på do og blødde ut lille spira mi også. Min erfaring er at folk tåler sannheten, de vet kanskje ikke hvordan de skal reagere, men de tåler å høre om alle barna mine.

Så ble jeg gravid for tredje gang, og ja, jeg var livredd helt til han kom ut frisk, fin og levende og en god stund etterpå. Man må finne en måte å leve med frykten for det uvisse på, men det å oppleve det en trodde aldri skulle hende en selv, gjør at frykten kommer nærmere. Det som ikke skulle skje har skjedd, hva annet kan skje da?
Det hjelper å tenke en dag av gangen, eller en time, et minutt når frykten herjer. Akkurat nå er alt i orden.

Stor klem til deg håper du får god oppfølging ved et nytt svangerskap.

 

[XuperB]

Vi gikk ut med det på Facebook. Vi hadde bare noen uker tidligere annonsert den gode nyheten om at vi ventet vår førstefødte. Det var dritvondt å legge ut kontrabeskjed, men det var lettere å legge det ut enn å måtte møte folk og måtte si det. Var ekstra vondt at to stk på jobb ventet i rundt samme tid. Men kom oss igjennom det på et vis. Gikk til samtaler med spesialsykepleier, var langt nede men det gikk seg til. En finner frem til styrke en ikke visste en hadde i en slik situasjon.

I neste svangerskap så ble det ikke lagt ut noe på sosiale medier, og bare de nærmeste fikk vite det før det var synlig. Jeg orket ikke tanken på å måtte legge ut en så trist nyhet på Facebook igjen.

Neste svangerskap gikk litt opp og ned, men jeg tvang meg til å tenke positivt og til å tørre og tro på at det skulle gå bra. Klarte ikke det hver dag, men jo nærmere termin jo lettere ble det. Hadde tett oppfølging og en baby som var aktiv og hadde sterke bevegelser i magen. Det hjalp.

 

[Pulverheksa82]

Stor klem til deg. Det kan være så vondt å miste et barn uansett hvor lenge man har båret på det.
Selv har jeg hatt en SA 13 uker på vei, og dødfødsel 27 uker på vei. Vi hadde ikke annonsert offentlig ved dødfødselen, men veldig mange visste om det såklart. Vi valgte å dele dette offentlig på Facebook fordi jeg ikke orket å møte folk å måtte forklare alt på en dag hvor man ikke orker å snakke så mye. Og også ønsket jeg å dele at vi var blitt foreldre, vi hadde ingen fra før og det var viktig for meg å fortelle at vi faktisk hadde barn selv om hun ikke levde.
Ved SA visste derimot færre fordi vi ville vente med å annonsere til etter 12 uker, og fortalte da til folk live. Da var det tøft å være helt opprevet innvendig også måtte late som ingenting.
Jeg opplevde at vi fikk mer støtte fra omgivelsene da vi mista sent, kontra i uke 13 nettopp fordi folk visste. Dessuten har en del uvitende avskrevet spontanabort som en bagatell, fordi det er så vanlig, fordi de ikke har opplevd det selv, eller fordi de har fått det på avstand og ikke husker smerten.

Men hvem har sagt at antall uker defineres sorgens styrke? Hvem har sagt at det skal være som å velte på sykkel å blø ut framtida, alle håp og drømmer for et ønsket og elsket barn?

Jeg sier ikke at jeg opplevde det likt å miste seint som i uke 13, som forsåvidt ikke er såå tidlig. Det var to ulike opplevelser, og selv om hjertet mitt var mer knust da jeg måtte begrave datteren min, var det rimelig knust da jeg satt på do og blødde ut lille spira mi også. Min erfaring er at folk tåler sannheten, de vet kanskje ikke hvordan de skal reagere, men de tåler å høre om alle barna mine.

Så ble jeg gravid for tredje gang, og ja, jeg var livredd helt til han kom ut frisk, fin og levende og en god stund etterpå. Man må finne en måte å leve med frykten for det uvisse på, men det å oppleve det en trodde aldri skulle hende en selv, gjør at frykten kommer nærmere. Det som ikke skulle skje har skjedd, hva annet kan skje da?
Det hjelper å tenke en dag av gangen, eller en time, et minutt når frykten herjer. Akkurat nå er alt i orden.

Stor klem til deg håper du får god oppfølging ved et nytt svangerskap.

Tusen takk for at du deler historien din

Stor klem til deg. Det kan være så vondt å miste et barn uansett hvor lenge man har båret på det.
Selv har jeg hatt en SA 13 uker på vei, og dødfødsel 27 uker på vei. Vi hadde ikke annonsert offentlig ved dødfødselen, men veldig mange visste om det såklart. Vi valgte å dele dette offentlig på Facebook fordi jeg ikke orket å møte folk å måtte forklare alt på en dag hvor man ikke orker å snakke så mye. Og også ønsket jeg å dele at vi var blitt foreldre, vi hadde ingen fra før og det var viktig for meg å fortelle at vi faktisk hadde barn selv om hun ikke levde.
Ved SA visste derimot færre fordi vi ville vente med å annonsere til etter 12 uker, og fortalte da til folk live. Da var det tøft å være helt opprevet innvendig også måtte late som ingenting.
Jeg opplevde at vi fikk mer støtte fra omgivelsene da vi mista sent, kontra i uke 13 nettopp fordi folk visste. Dessuten har en del uvitende avskrevet spontanabort som en bagatell, fordi det er så vanlig, fordi de ikke har opplevd det selv, eller fordi de har fått det på avstand og ikke husker smerten.

Men hvem har sagt at antall uker defineres sorgens styrke? Hvem har sagt at det skal være som å velte på sykkel å blø ut framtida, alle håp og drømmer for et ønsket og elsket barn?

Jeg sier ikke at jeg opplevde det likt å miste seint som i uke 13, som forsåvidt ikke er såå tidlig. Det var to ulike opplevelser, og selv om hjertet mitt var mer knust da jeg måtte begrave datteren min, var det rimelig knust da jeg satt på do og blødde ut lille spira mi også. Min erfaring er at folk tåler sannheten, de vet kanskje ikke hvordan de skal reagere, men de tåler å høre om alle barna mine.

Så ble jeg gravid for tredje gang, og ja, jeg var livredd helt til han kom ut frisk, fin og levende og en god stund etterpå. Man må finne en måte å leve med frykten for det uvisse på, men det å oppleve det en trodde aldri skulle hende en selv, gjør at frykten kommer nærmere. Det som ikke skulle skje har skjedd, hva annet kan skje da?
Det hjelper å tenke en dag av gangen, eller en time, et minutt når frykten herjer. Akkurat nå er alt i orden.

Stor klem til deg håper du får god oppfølging ved et nytt svangerskap.

Tusen takk for at du deler historien din Helt enig at det ikke er antall uker som definerer størrelsen på sorgen. Så fint at det klaffet tredje gangen. Håper på det samme.. Klemma tilbake til deg

 

[Pulverheksa82]

Vi gikk ut med det på Facebook. Vi hadde bare noen uker tidligere annonsert den gode nyheten om at vi ventet vår førstefødte. Det var dritvondt å legge ut kontrabeskjed, men det var lettere å legge det ut enn å måtte møte folk og måtte si det. Var ekstra vondt at to stk på jobb ventet i rundt samme tid. Men kom oss igjennom det på et vis. Gikk til samtaler med spesialsykepleier, var langt nede men det gikk seg til. En finner frem til styrke en ikke visste en hadde i en slik situasjon.

I neste svangerskap så ble det ikke lagt ut noe på sosiale medier, og bare de nærmeste fikk vite det før det var synlig. Jeg orket ikke tanken på å måtte legge ut en så trist nyhet på Facebook igjen.

Neste svangerskap gikk litt opp og ned, men jeg tvang meg til å tenke positivt og til å tørre og tro på at det skulle gå bra. Klarte ikke det hver dag, men jo nærmere termin jo lettere ble det. Hadde tett oppfølging og en baby som var aktiv og hadde sterke bevegelser i magen. Det hjalp.

Takk til deg å for at du deler. Ja man må vel bare bite tennene sammen å prøve å stå oppreist. Blir vel å forsøke å holde det for oss selv så lenge som mulig neste gang også, selv om hele familien virkelig går å venter på et nytt medlem, og de vet jo ikke at jeg allerede akkurat har vært gravid. De spør om det skjer noe snart, og svigermor har også spurt samboeren min om jeg er gravid. Svaret er jo bare nei, men er jo trist. Får bare krysse fingrene men ikke bena på at det går bra neste gang..

 

[Hjertemor]

Jeg vet ikke hva jeg gjør om jeg blir gravid igjen. Og som de andre skriver og ha mistet et barn i magen sent, tidlig eller utenfor er uansett grusomt. Mistet ti dager før termin(39 uker), jeg vet ikke om jeg ønsker å fortelle det til noen andre enn sorggruppen min, familie og nærmeste venner, men jeg får se hva det blir til. Jeg annonserte at min sønn døde på Facebook fordi jeg ikke orket at folk skulle spørre om når han kom eller om han hadde kommer ennå. Så da tok jeg en felles status som sa at jeg ikke ønsket kontakt fra noen den første tiden.
Jeg er selvfølgelig livredd som alle andre som har mistet for nytt svangerskap, men kjæresten min vil nok at vi holder det til oss selv, jeg vet ikke. Føler sorgen er så ensom så om flere vet om jeg blir gravid så kanskje folk forstår mer redselen av en ny graviditet og kanskje de kan skjønne hvorfor jeg oppfører meg rart når den tiden kommer. Jeg trur ikke det er noe rett eller galt, men det som er riktig for dere er det riktige. Flere spør meg også om jeg et gravid ennå, men jeg har sluttet å svare å blir vel heller kvass der jeg er i sorgen min nå. Ikke lett å bli gravid etterpå når man bærer så mye redsel, sorg og kjærlighet for det barnet man mistet. Flere i min sorggruppe mistet rundt uke 20 og er gravide igjen, og ene av det pareet er gravid igjen og har vært tøffe og fortalt det til alle allerede for å trosse sin egen frykt. Men kun dere vet hva som et riktig for dere Masse lykke til og sender deg mange klemmer

 

[Pulverheksa82]

Jeg vet ikke hva jeg gjør om jeg blir gravid igjen. Og som de andre skriver og ha mistet et barn i magen sent, tidlig eller utenfor er uansett grusomt. Mistet ti dager før termin(39 uker), jeg vet ikke om jeg ønsker å fortelle det til noen andre enn sorggruppen min, familie og nærmeste venner, men jeg får se hva det blir til. Jeg annonserte at min sønn døde på Facebook fordi jeg ikke orket at folk skulle spørre om når han kom eller om han hadde kommer ennå. Så da tok jeg en felles status som sa at jeg ikke ønsket kontakt fra noen den første tiden.
Jeg er selvfølgelig livredd som alle andre som har mistet for nytt svangerskap, men kjæresten min vil nok at vi holder det til oss selv, jeg vet ikke. Føler sorgen er så ensom så om flere vet om jeg blir gravid så kanskje folk forstår mer redselen av en ny graviditet og kanskje de kan skjønne hvorfor jeg oppfører meg rart når den tiden kommer. Jeg trur ikke det er noe rett eller galt, men det som er riktig for dere er det riktige. Flere spør meg også om jeg et gravid ennå, men jeg har sluttet å svare å blir vel heller kvass der jeg er i sorgen min nå. Ikke lett å bli gravid etterpå når man bærer så mye redsel, sorg og kjærlighet for det barnet man mistet. Flere i min sorggruppe mistet rundt uke 20 og er gravide igjen, og ene av det pareet er gravid igjen og har vært tøffe og fortalt det til alle allerede for å trosse sin egen frykt. Men kun dere vet hva som et riktig for dere Masse lykke til og sender deg mange klemmer

Helt enig i det du sier. Har også opplevd x-antall ganger at folk og fe spør når jeg skal få barn, eller når jeg ikke drikker alkohol på en jobbfest el, så spør de om jeg er gravid. Jeg syns det er helt uhørt og ganske tankeløst at folk tillater seg å spørre så private spørsmål. Jeg har jo vært gravid på noen av disse festene, men det har jo ingen visst om, da det er en privatsak for min del. Jeg blir nok også ganske kvass tilbake på slike spørsmål. Neste gang skal jeg spørre noe meget intimt og privat tilbake, for å se hvordan de reagerer når de får slike spørsmål. Folk er virkelig tankeløse.
Takk for at du deler, så utrolig trist opplevelse dere har hatt. Mange klemmer sendes deg tilbake

 

[Alonis]

Jeg mistet i uke 13 for ca 2 måneder siden. Det var mange som visste det, men de fleste var ganske nære. Jeg er glad for det nå, at såpass mange visste det og støttet oss i den perioden, men jeg vet ikke om jeg kommer til å fortelle det så tidlig neste gang. Ikke fordi jeg ikke vil at de skal vite det eller at jeg er så redd for å miste på nytt, men jeg tror jeg trenger den tiden for meg selv og for å prosessere situasjonen.

Når jeg tenker meg om er det kanskje en slags beskyttelsesmekanisme, og at en graviditet ikke blir helt ‘reell’ før du har delt det med noen andre. Men sånn som det er nå så orker ikke jeg å fortelle hele historien til venninner som ikke visste at jeg var gravid, og da får jeg jo heller ikke den støtten.

Min fordel er at jeg får tett oppfølging neste gang og kommer (mest sannsynlig) til å tidlig finne ut om det er noe galt. Så da blir det kanskje lettere å dele nyheten når vi er ‘trygge’.

Sender et hjerte til alle dere som har mistet

 

[Igloo]

Som flere andre her, så valgte vi å dele det at vi mistet gutten vår på Facebook for å slippe å måtte fortelle hva som hadde skjedd flere ganger. Jeg hadde aldri annonsert at jeg var gravid offentlig, men det var så mange som visste det likevel... Jeg traff en bekjent som jeg ikke hadde på facebook på butikken noen uker senere, og hun stirret forvirret på magen min før jeg endte med å fortelle det. Det var kjipt...

Da jeg ble gravid igjen ville jeg helst ikke si det til noen. Sa det ikke til mannen min en gang før det hadde gått nesten 1 uke. De andre 3 gangene jeg har vært gravid har mamma og søsteren min fått vite det med en gang jeg har fått positiv test, mens denne gangen ventet jeg til uke 11... Kollegaer fikk vite det i uke 13, rett og slett fordi det begynte å vise allerede og fordi jeg var så dårlig. Hadde jeg kunnet skjule det lengre, hadde jeg nok ventet så lenge som mulig. Syns faktisk det ble mye tøffere psykisk etter å fortalt det til folk.

Men samtidig syns jeg det var veldig ensomt å oppleve en spontanabort i 2013 som nesten ingen visste om. På jobben trodde de jeg bare var syk, og jeg måtte møte på jobb noen få dager senere (selv om selve aborten ikke var ferdig) og prøve å fungere som normalt. Sorgen måtte jeg ta på fritiden... Jeg følte heller ikke jeg fikk så mye forståelse fra en del av de som visste om det.
Da jeg mistet sent i fjor var det en helt annen situasjon. Jeg fikk masse støtte fra alle kanter, og fikk både forståelse og tid til å sørge. Så selv om jeg syns det var "verre" å miste gutten min i fjor enn å miste i spontanabort noen år tidligere, så var det ikke like ensomt.

 

[Pulverheksa82]

Jeg mistet i uke 13 for ca 2 måneder siden. Det var mange som visste det, men de fleste var ganske nære. Jeg er glad for det nå, at såpass mange visste det og støttet oss i den perioden, men jeg vet ikke om jeg kommer til å fortelle det så tidlig neste gang. Ikke fordi jeg ikke vil at de skal vite det eller at jeg er så redd for å miste på nytt, men jeg tror jeg trenger den tiden for meg selv og for å prosessere situasjonen.

Når jeg tenker meg om er det kanskje en slags beskyttelsesmekanisme, og at en graviditet ikke blir helt ‘reell’ før du har delt det med noen andre. Men sånn som det er nå så orker ikke jeg å fortelle hele historien til venninner som ikke visste at jeg var gravid, og da får jeg jo heller ikke den støtten.

Min fordel er at jeg får tett oppfølging neste gang og kommer (mest sannsynlig) til å tidlig finne ut om det er noe galt. Så da blir det kanskje lettere å dele nyheten når vi er ‘trygge’.

Sender et hjerte til alle dere som har mistet

Ja kjenner på akkurat det samme som deg. Er også veldig glad for den supre støtten jeg fikk av sykehuset. Har også fått tilbud om gentest/kromosontest på meg og samboer før neste graviditet, samt ekstra oppfl under neste graviditet med UL i uke 7,11,15 osv, om vi ønsker det, og det gjør vi såklart. Samt blodprøver i graviditeten. Skulle ønske nipt-testen var klar for bruk i Norge også.. Vi ønsker å vite mest mulig, så tidlig som mulig..

Masse lykke til til dere

 

[Krokodille123]

Vi mistet barnet vårt i 8.måned nå for 10 dager siden, så har enda ikke kommet i jobb igjen.
Vi gikk ut med det på Instagram (bruker nesten ikke Facebook). Skrev bare en liten beskjed om at himmelen har fått en ny stjerne.

 

[Junigull18]

Mistet i uke 38. Jeg skrev ikke noe på Facebook, fordi jeg ikke visste hva jeg skulle skrive. Kom på senteret og en bekjent spurte om hvor babyen min var. Jeg ble så satt ut at jeg bare trakk på skuldrene og sa; Han døde..

Da la jeg ut informasjon om at vi hadde begravet han, slik at "alle" visste at han var død. Jeg ringte også barnehagen til barna og ba de om å skrive mail til foreldrene, fordi at det ble nok snakk om det rundt middagsbordet.

Men har fått 2 barn etter det, så den verste frykten vil jo roe seg. Første svangerskapet var verst. Andre gikk helt greit.. (Tatt i betraktning) Var livredd hver gang hun sov i magen.

 

[Pulverheksa82]

Mistet i uke 38. Jeg skrev ikke noe på Facebook, fordi jeg ikke visste hva jeg skulle skrive. Kom på senteret og en bekjent spurte om hvor babyen min var. Jeg ble så satt ut at jeg bare trakk på skuldrene og sa; Han døde..

Da la jeg ut informasjon om at vi hadde begravet han, slik at "alle" visste at han var død. Jeg ringte også barnehagen til barna og ba de om å skrive mail til foreldrene, fordi at det ble nok snakk om det rundt middagsbordet.

Men har fått 2 barn etter det, så den verste frykten vil jo roe seg. Første svangerskapet var verst. Andre gikk helt greit.. (Tatt i betraktning) Var livredd hver gang hun sov i magen.

Huff, så utrolig fælt å lese dette. Jeg hadde nok også plublisert noe slikt offentlig, slik at man slapp å gjenta slike spørsmål. Etter at jeg meldte meg inn på dette forumet, har jeg blitt enda mer engstelig over ting som kan gå galt, men det er jo her alle kan møtes som sliter, har mistet ol, så det blir jo mye sorgen her. Får bare prøve å tenke at det går bra med de fleste.. men ikke alltid like lett. Godt at du har to små å kose deg med, selv om den første alltid vil mangle..
Takk for at du delte historien din

 

[Lilth]

Hei alle dere som har mistet veldig sent, typ etter uke 20. Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan det har vært for dere. Jeg mistet i uke 13, men vi hadde ikke fortalt det til noen utenom etpar venninner. Når man er 20 uker ++ vet jo «alle» det. Familie, venner, kollegaer.. Det må være grusomt å begynne på «jobben» å fortelle alle at man mistet/eller valgte senabort pga sykdom eller annet. Hvordan klarte dere det? og hva sa dere?
Blir helt frynsete, og har noen ganger tenkt at det er bedre å ikke få barn, pga alle bekymringene det fører med seg. Jeg er blitt helt tøvete

Vi har to senaborter (uke 15 og 19) bak oss, samt en SA i uke 6.
Med Zelda hadde gubben tryglet seg til å få dele det på fb i uke 13, 6uker senere kom ho stille til verden og vi valgte å skrive en lenger tekst om det på facebook. Sjefen min sendte ut mail til alle kollegaene mine, og ettersom en god del av foreldrene på avdelingen der jeg jobbet hadde fått nyss om det, så fikk de beskjed også

Da jeg ble gravid med Heike i sommer fikk de nærmeste på jobben vite det tidlig, det var masse ekstra oppfølging og en del fravær.
Vi dro på TUL i uke 9 og delte nyheten med familie, venner og kollegaer på snapchat.
I uke 14 fikk vi svar på morkakeprøven og Heike hadde en annen variant av kromosomavviket Zelda hadde (jeg er translokasjonsbærer). Vi søkte om senabort og fødte i uke 15+0.
Igjen sendte sjefen ut mail til alle kollegaene mine og vi valgte å dele på facebook.

Jeg trengte det å dele. Mange har syns det er vanskelig at vi snakker om Zelda, så hadde vi plutselig fått to barn vi aldri fikk med hjem!
Jeg trengte/trenger å prate om de, de er en naturlig del av meg
Temaet er så tabubelagt at vi har valgt å være helt åpne, skriver en miniblogg på fb og kommer til å dele IVF/PGD prosessen vår der

 

[Pulverheksa82]

Vi har to senaborter (uke 15 og 19) bak oss, samt en SA i uke 6.
Med Zelda hadde gubben tryglet seg til å få dele det på fb i uke 13, 6uker senere kom ho stille til verden og vi valgte å skrive en lenger tekst om det på facebook. Sjefen min sendte ut mail til alle kollegaene mine, og ettersom en god del av foreldrene på avdelingen der jeg jobbet hadde fått nyss om det, så fikk de beskjed også

Da jeg ble gravid med Heike i sommer fikk de nærmeste på jobben vite det tidlig, det var masse ekstra oppfølging og en del fravær.
Vi dro på TUL i uke 9 og delte nyheten med familie, venner og kollegaer på snapchat.
I uke 14 fikk vi svar på morkakeprøven og Heike hadde en annen variant av kromosomavviket Zelda hadde (jeg er translokasjonsbærer). Vi søkte om senabort og fødte i uke 15+0.
Igjen sendte sjefen ut mail til alle kollegaene mine og vi valgte å dele på facebook.

Jeg trengte det å dele. Mange har syns det er vanskelig at vi snakker om Zelda, så hadde vi plutselig fått to barn vi aldri fikk med hjem!
Jeg trengte/trenger å prate om de, de er en naturlig del av meg
Temaet er så tabubelagt at vi har valgt å være helt åpne, skriver en miniblogg på fb og kommer til å dele IVF/PGD prosessen vår der

Takk for at du deler, og ja det er veldig tabubelagt. Det virker som folk tenker at dette er enkelt, det å bli gravid og å beholde det i 9 mnd og så få et friskt barn. så det burde absolutt prates mer om, slik som du gjør

 

[Lilth]

Takk for at du deler, og ja det er veldig tabubelagt. Det virker som folk tenker at dette er enkelt, det å bli gravid og å beholde det i 9 mnd og så få et friskt barn. så det burde absolutt prates mer om, slik som du gjør

Jeg vet egentlig ikke hva som er verst..
Jeg vet nå at mamma har samme translokasjon, vi er tre søsken, mamma har mistet to ganger i SA. Nå har mormor fortalt meg at mamma er enebarn pga gjentatte SA (så sannsynligvis har ho også det samme).
Mens kroppen min tydeligvis tar vare på disse små mye lenger, til tross for alle avvik.
Forhåpentligvis positivt når vi kommer til IVF stadiet, men om det er bedre enn å miste tidlig vet jeg sannelig ikke...
Absolutt ikke enkelt å skape liv som holder helt til målstreken nei..

 

[:)Solsikke:)]

Forstår frykten og dere må kjenne på hva som er rett for dere, god klem til alle dere sterke engle mødre der ute...

 

[Baby4?]

Hei alle dere som har mistet veldig sent, typ etter uke 20. Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan det har vært for dere. Jeg mistet i uke 13, men vi hadde ikke fortalt det til noen utenom etpar venninner. Når man er 20 uker ++ vet jo «alle» det. Familie, venner, kollegaer.. Det må være grusomt å begynne på «jobben» å fortelle alle at man mistet/eller valgte senabort pga sykdom eller annet. Hvordan klarte dere det? og hva sa dere? Jeg er så redd for å miste igjen om jeg blir gravid igjen at jeg sa til samboeren min (på spøk da..) at jeg vil vente med å fortelle at jeg er gravid, til jeg er ca 9 mnd på vei.. men selv da har man jo komplikasjoner under fødsel, krybbedød og når barnet blir eldre kan det skje ulykker og så kommer ungdomstiden.. Hjelpes, vi skaffer oss bekymringer for resten av livet. Er jo blitt livredd og bekymra for alt som kan skje.. Selv er jeg ei jente som elsker å dykke, hoppe i fallskjerm, reise til fremmede land i månedsvis og gjør jo masse «farlige» ting.. kjempekjedelig at jeg nå er blitt så redd for alt, men som ikke har med meg å gjøre. Blir helt frynsete, og har noen ganger tenkt at det er bedre å ikke få barn, pga alle bekymringene det fører med seg. Jeg er blitt helt tøvete

Jeg mistet under fødsel uke 40+5. Alle ventet på at jeg skulle føde. Jeg la ut mld på facebook om det ganske raskt.. Var sykemeldt 100% i nesten 8 mnd. Og begynte da å jobbe redusert. Ønsket ikke å gå tilbake i samme jobb, så fikk ordnet et annet arbeidssted. Synes medlidenhet og blikk er veldig vondt og vanskelig og setter mest pris på de som er direkte og tør å spørre om ting og som klarer å behandle oss normalt.