Til dere pappaer

Bkno7640892

Første møte med forumet
Hei.

Jeg ble selv pappa for 6 mnd siden, noe som uten tvil er på topp 5 beste opplevelser i livet. Barnet er friskt, har det fint og utvikler seg dag for dag noe som er fantastisk å oppleve.

Men det jeg ønsker å spørre dere andre med pappaer om er følgende, føler dere på en ensomhet nå når deres samboer har fått dette mirakelet inn i livet? Mitt synspunkt på det å være kjæreste til min samboer og pappa for barnet er en god balanse mellom hva jeg gir av oppmerksomhet og så klart det behovet spesielt barnet har.

Før noen svarer meg med at dette er et fokus mot sexliv så er det feil. Dette gjelder den generelle balansen i forholdet som nå etter 6 mnd fortsatt er sterkt om ikke fullt fokusert på barnet. Jeg mener vi som par står mye bedre stilt som foreldre og ikke minst par om vi hadde hatt det bedre sammen.

Jeg føler på en ekstrem ensomhet når jeg er rundt dem hvor jeg ser alt av tid fra min samboer går til barnet, og når barnet sover så er det kun fokus på seg selv. Jeg forstår at egentid er viktig, og det fortjener hun uten tvil. Men iløpet av 24 timer i døgnet hvor vi kanskje er alene sammen i 4-5 på ettermiddagen må det vel være rom for at man kan tilbringe litt tid sammen?

Jeg har alltid jobbet mye, og skulle på grunn av ny situasjon trappe ned - men nå på grunn av ensomheten jeg har så gjemmer jeg meg bak det å jobbe som en unnskyldning for å ikke angripe problemet. Jeg har forsøkt å snakke om dette mange ganger, men den gode kommunikasjonen vi hadde før fødselen har forsvunnet og jeg blir møtt med fiendtlighet og ikke særlig mye forståelse.

Den intime biten hvor vi hadde små måter å vise kjærlighet på er helt borte. Snakker da om å holde hender, små skyss, stryke på arm, generell berøring, holde rundt hverandre. Jeg merker jeg trekker meg mer unna og er redd for hvor dette ender.

Jeg kan oppleve at hun er smilende, blid, engasjert og en kjempe god mamma ovenfor barnet - så kan der snu på sekundet hvor hun mot meg er sint, nebbete, frekk, generelt veldig krevende.
 
Jeg er ingen pappa,men en mamma som tenkte å svare deg. Jeg skjønner deg godt. Jeg ser selv at det med babyen er veldig oppslukende og at sønnen vår er i sentrum hele tiden. Og det er jo naturlig på et vis, samtidig som jeg tenker at begge foreldre også må ha i bakhodet at de samtidig som de er foreldre skal være et par. Jeg er aldri nebbete og frekk med samboer, men ser at jeg og barnet har et tettere bånd på noen måter,særlig da han var mindre. Her hos oss har vi prøvd å dele veldig på oppgavene, ikke bare pga arbeidsmengden men pga tilknytning til barnet. Nå som barnet deres er 6 mnd blir det lettere og lettere,fordi det blir fast føde osv og du får en større rolle som far . Det gir deg en større rolle med barnet enn før, og du avlaster samtidig samboeren din.

Jeg tenker at du for det første ikke skal skjemmes over å ville ha tid med samboeren som kjæreste, og du skal heller ikke skjemmes dersom du føler litt på at det er et tett bånd mellom dem og du blir litt utenfor på en måte. Det er nok veldig vanlig for fedre å føle seg litt utenfor. For det andre så tenker jeg at du må ta dette opp med samboeren din. Snakk med henne og si at du savner kjærestetid. I perioder krever babyen mye,men prøv å bli enige om å sette av litt tid bare dere mellom. Spør hver andre hvordan dagen har vært, se en film sammen og lag en deilig middag på kvelden etter barnet er sovnet for kvelden. Du savner henne jo, og du skal ikke se bort fra at hun også savner deg og føler seg overveldet i perioder.

I tillegg vil jeg si at ditt innlegg får meg til å tenke på slik vi har det hjemme hos oss. Jeg prøver å passe på at samboeren ikke blir utenfor. Nå venter vi nr 2,og regner med det blir hektisk nå en periode. Likevel så er det tankevekkende, for kan absolutt se at pappaen trenger mer omsorg enn han får. Barnet er begge sin førsteprioritet, men det betyr ikke at det ikke er plass til hverandre likevel.

Jeg ønsker deg lykke til, og håper at du fikk noe ut av svaret mitt selv om jeg ikke er en pappa men en mamma.
 
Jeg er ingen pappa,men en mamma som tenkte å svare deg. Jeg skjønner deg godt. Jeg ser selv at det med babyen er veldig oppslukende og at sønnen vår er i sentrum hele tiden. Og det er jo naturlig på et vis, samtidig som jeg tenker at begge foreldre også må ha i bakhodet at de samtidig som de er foreldre skal være et par. Jeg er aldri nebbete og frekk med samboer, men ser at jeg og barnet har et tettere bånd på noen måter,særlig da han var mindre. Her hos oss har vi prøvd å dele veldig på oppgavene, ikke bare pga arbeidsmengden men pga tilknytning til barnet. Nå som barnet deres er 6 mnd blir det lettere og lettere,fordi det blir fast føde osv og du får en større rolle som far . Det gir deg en større rolle med barnet enn før, og du avlaster samtidig samboeren din.

Jeg tenker at du for det første ikke skal skjemmes over å ville ha tid med samboeren som kjæreste, og du skal heller ikke skjemmes dersom du føler litt på at det er et tett bånd mellom dem og du blir litt utenfor på en måte. Det er nok veldig vanlig for fedre å føle seg litt utenfor. For det andre så tenker jeg at du må ta dette opp med samboeren din. Snakk med henne og si at du savner kjærestetid. I perioder krever babyen mye,men prøv å bli enige om å sette av litt tid bare dere mellom. Spør hver andre hvordan dagen har vært, se en film sammen og lag en deilig middag på kvelden etter barnet er sovnet for kvelden. Du savner henne jo, og du skal ikke se bort fra at hun også savner deg og føler seg overveldet i perioder.

I tillegg vil jeg si at ditt innlegg får meg til å tenke på slik vi har det hjemme hos oss. Jeg prøver å passe på at samboeren ikke blir utenfor. Nå venter vi nr 2,og regner med det blir hektisk nå en periode. Likevel så er det tankevekkende, for kan absolutt se at pappaen trenger mer omsorg enn han får. Barnet er begge sin førsteprioritet, men det betyr ikke at det ikke er plass til hverandre likevel.

Jeg ønsker deg lykke til, og håper at du fikk noe ut av svaret mitt selv om jeg ikke er en pappa men en mamma.
Tusen takk for svar.
 
Hei.

Jeg ble selv pappa for 6 mnd siden, noe som uten tvil er på topp 5 beste opplevelser i livet. Barnet er friskt, har det fint og utvikler seg dag for dag noe som er fantastisk å oppleve.

Men det jeg ønsker å spørre dere andre med pappaer om er følgende, føler dere på en ensomhet nå når deres samboer har fått dette mirakelet inn i livet? Mitt synspunkt på det å være kjæreste til min samboer og pappa for barnet er en god balanse mellom hva jeg gir av oppmerksomhet og så klart det behovet spesielt barnet har.

Før noen svarer meg med at dette er et fokus mot sexliv så er det feil. Dette gjelder den generelle balansen i forholdet som nå etter 6 mnd fortsatt er sterkt om ikke fullt fokusert på barnet. Jeg mener vi som par står mye bedre stilt som foreldre og ikke minst par om vi hadde hatt det bedre sammen.

Jeg føler på en ekstrem ensomhet når jeg er rundt dem hvor jeg ser alt av tid fra min samboer går til barnet, og når barnet sover så er det kun fokus på seg selv. Jeg forstår at egentid er viktig, og det fortjener hun uten tvil. Men iløpet av 24 timer i døgnet hvor vi kanskje er alene sammen i 4-5 på ettermiddagen må det vel være rom for at man kan tilbringe litt tid sammen?

Jeg har alltid jobbet mye, og skulle på grunn av ny situasjon trappe ned - men nå på grunn av ensomheten jeg har så gjemmer jeg meg bak det å jobbe som en unnskyldning for å ikke angripe problemet. Jeg har forsøkt å snakke om dette mange ganger, men den gode kommunikasjonen vi hadde før fødselen har forsvunnet og jeg blir møtt med fiendtlighet og ikke særlig mye forståelse.

Den intime biten hvor vi hadde små måter å vise kjærlighet på er helt borte. Snakker da om å holde hender, små skyss, stryke på arm, generell berøring, holde rundt hverandre. Jeg merker jeg trekker meg mer unna og er redd for hvor dette ender.

Jeg kan oppleve at hun er smilende, blid, engasjert og en kjempe god mamma ovenfor barnet - så kan der snu på sekundet hvor hun mot meg er sint, nebbete, frekk, generelt veldig krevende.

Eg er heller ingen pappa, men eg trur dette er veldig vanlege følelser å kjenne på for begge kjønn etter at ein får barn.
Det blir generelt sett lite tid til å pleie parforholdet den fyrste tida etter at ein får barn, og det er lett å gløyme den andre parten når alt anna blir tidkrevande. Eg trur sjeldan den andre meinar noko vondt med det, det berre blir sånn utan at dei tenkjer over det fordi dei er slitne og har lite tid.

Det viktigaste trur eg som par er å snakke om slike ting. Kanskje ho setter pris på det viss du deler følelsane dine? Det er jo berre godt at du har lyst til å vere nærmare ho.

Her er ein podcast som omhandlar parforholdet etter at ein får barn. Kanskje du har lyst til å lytte til den? Psykolog Annette Johannesen i Bufetat deler gode råd i denne podcasten.

Stor klem:Heartred Håper det ordner seg for dokker! Å få barn er ein stor omveltning for parforholdet.
 
Når vi fikk vår første så ble det litt sånn her hjemme. Hu brukte all tid på baby og jeg følte liksom jeg sto litt ved siden av på en måte. Ble veldig ensomt på en måte og som du sier forsvant alle de små måtene å vise vår kjærlighet osv. Jeg var veldig usikker på hvordan jeg skulle ta det opp uten å være en "dust" men valgte til slutt å nevne det en kveld humøret hennes var på topp og fortalte hva jeg følte. Vi fikk pratet ut å ting ble mye bedre etter det. Med nr 2 var det bare litt sånn de første ukene. Nå har vi nylig fått nr 3 å ting har blitt helt annerledes, aldri vært så mye kjærlighet i dette huset norn gang:):) så hold ut, det ordner seg nok:)
 
Ingen pappa her heller, men hos oss var det faktisk litt omvendt. Her var det pappaen som ikke hadde mer «nærhet» å gi når vi hadde alene tid. De samme tingene som du beskriver, små kjærtegnene ble borte. Jeg tok det opp med han at jeg syns det var viktig at vi ikke glemte å
Være kjærester opp i alt, og at jeg savnet hvordan han pleide å berøre meg. Understrekte at det ikke handlet om sex, men å bare kunne ligge litt i armkroken hans feks. Han hadde ikke tenkt over det, men forsto hva jeg mente. Han var gått inn i babybobblen.

Etter det gikk det mye bedre, dag for dag. Nå er det snart 11 måneder etter fødsel og vi er mye flinkere på å huske egentid. Det har gått så bra at vi venter nr. 2 om to måneder:wtf:

Jeg tenker det viktigste er å snakke sammen, om forventinger/følelser osv uten å beskylde hverandre. En ting som er sikkert er at situasjonen er veldig normal. Om hun bare glefser og ikke er snakkesalig kan du kanskje prøve å skrive et brev å la hun få lese i ro og fred?

Masse lykke til, ordner seg helt sikkert:Heartbigred
 
Back
Topp