Til den det måtte gjelde..

Dårris

Glad i forumet
Assistert-jentene
Du som sliter.

Som kanskje har mistet for andre gang. Eller for tredje, fjerde, femte.. Siste? Du vet du sa det forrige gang også, men dette, det må bare være siste gang. Du kan bare ikke gå igjennom dette flere ganger. Kroppen din. Hodet ditt. De spiller ikke på lag, og de har kanskje ikke gjort det på årevis.

Kanskje du nok en gang står med en positiv test, uten glede eller håp. Det er jo ingen grunn til at dere skal lykkes denne gangen heller. Du står foran mange, lange uker med ensomhet, angst og fortvilelse. Symptomer vil herje, sannsynligvis uten noe å vise til i andre enden.

Kanskje du nok en gang står med en negativ test i hånden. Du har sett på denne testen i flere måneder, og tenkt: "neste måned, neste forsøk, da er det vår tur". Etterhvert har måneder blitt til år, og tanken som nå surrer rundt i hodet ditt er: "hva er vitsen?"

Jeg håper du en gang lykkes. Men om du ikke gjør det, så håper jeg du en dag kjenner igjen grensen din før du mister deg selv. Jeg fikk kjenne min i dag. Jeg har fått nok, kroppen min har fått nok. Jeg er så utrolig heldig at jeg har en datter, og hun trenger helemammaen sin, ikke bare en skygge av den jeg en gang var.

De fleste vil ikke føle at disse ordene passer. Man vil så gjerne, og man vil kjempe til siste slutt. Og det er greit. Ingen andre enn du vet når du har kjempet til siste slutt.

Dette er min siste slutt. 4,5 år, 12 prøverørsforsøk, 7 graviditeter og en englejente i graven.
Det er en sorg jeg må bearbeide, men det skal gå bra. Jeg vil bare belyse at solskinnshistorien ikke er for alle. Det er ikke alle som "lykkes". Jeg har bestemt meg for å lykkes på min egen måte.

For bare noen måneder siden hadde dette innlegget bare motivert meg til å fortsette. Jeg ville ikke være den som gir opp. Men nå er jeg altså den som gir opp.

Og det er greit :Heartred
 
Sender over en stor klem, er egentlig enig at på en punkt klarer ikke hjertet mer sorg.
Er veldig fint at du har ei levende frisk ei med deg da :) :) :)

Selv har jeg en veldig lik historie, med mange SA og ei englejente fra uke 21.
Håper bare jeg kommer i mål denne gangen med lillebror i magen so mer 27+2 i dag.
Den veien har vært langt og vondt å gå da. Kommer nok til å sitte med store arr selv resten av livet etter alle traumene jeg har gjennomgått.

Sender nok en klem over og håper du finner indre ro med deg selv og at du koser deg masse med barnet du har :) :)
 
Det å si at nok er nok krever både styrke og mot, selv om det kan føles som å gi opp.
Du velger å ikke lenger sette livet på hold. Ikke lenger utsette deg for den enorme påkjenningen det er å miste igjen og igjen. Du velger å gjøre livet ditt så godt som mulig for deg og den familien du har. Og som all sorg vil sorgen over barnet du ikke fikk følge med deg. Være sterkere noen ganger, og andre gange ikke være noe du ofrer en tanke. Men det kommer til å bli bra. Du kommer til å få deg bra.
Jeg synes det er flott at du belyser dette.
Det å «gi opp» trenger heller ikke nødvendigvis bare å bety nederlag.
Det betyr sorg og mange vonde følelser, men de kan også blandes med lettelse og fremtidshåp.
Ta vare på deg selv ❤️
 
Du som sliter.

Som kanskje har mistet for andre gang. Eller for tredje, fjerde, femte.. Siste? Du vet du sa det forrige gang også, men dette, det må bare være siste gang. Du kan bare ikke gå igjennom dette flere ganger. Kroppen din. Hodet ditt. De spiller ikke på lag, og de har kanskje ikke gjort det på årevis.

Kanskje du nok en gang står med en positiv test, uten glede eller håp. Det er jo ingen grunn til at dere skal lykkes denne gangen heller. Du står foran mange, lange uker med ensomhet, angst og fortvilelse. Symptomer vil herje, sannsynligvis uten noe å vise til i andre enden.

Kanskje du nok en gang står med en negativ test i hånden. Du har sett på denne testen i flere måneder, og tenkt: "neste måned, neste forsøk, da er det vår tur". Etterhvert har måneder blitt til år, og tanken som nå surrer rundt i hodet ditt er: "hva er vitsen?"

Jeg håper du en gang lykkes. Men om du ikke gjør det, så håper jeg du en dag kjenner igjen grensen din før du mister deg selv. Jeg fikk kjenne min i dag. Jeg har fått nok, kroppen min har fått nok. Jeg er så utrolig heldig at jeg har en datter, og hun trenger helemammaen sin, ikke bare en skygge av den jeg en gang var.

De fleste vil ikke føle at disse ordene passer. Man vil så gjerne, og man vil kjempe til siste slutt. Og det er greit. Ingen andre enn du vet når du har kjempet til siste slutt.

Dette er min siste slutt. 4,5 år, 12 prøverørsforsøk, 7 graviditeter og en englejente i graven.
Det er en sorg jeg må bearbeide, men det skal gå bra. Jeg vil bare belyse at solskinnshistorien ikke er for alle. Det er ikke alle som "lykkes". Jeg har bestemt meg for å lykkes på min egen måte.

For bare noen måneder siden hadde dette innlegget bare motivert meg til å fortsette. Jeg ville ikke være den som gir opp. Men nå er jeg altså den som gir opp.

Og det er greit :Heartred
Synes ikke du gir opp. Vil si du velger å avslutte :Heartred
 
Guri meg som jeg forstår at man må stoppe en gang:Heartred
Jeg stopper nå innen sommeren uten å nådd målet:Heartbigred
Noen ganger må man ta tøffe valg, man må prioritere egen helse og eget velvære :love7 ønsker deg alt godt:love7
 
Klem ❤️Her hadde vi en Maksalder , vi har prøvd på nr 2 siden 2009!, nå har vi satt sluttstrek. Jeg er vanvittig takknemlig for å i det hele tatt ha klart å få ett barn, det var ingen selvfølge ..
Vi har nå gått gått kurs for å bli fosterhjem og tenker å heller å hjelpe de sol ikke kam bo hjemme❤️
 
Vi burde kanskje avslutte, i følge noen. Jeg vil uansett ikke ta det som et nederlag hvis vi til slutt må «gi opp». Når den dagen kommer, vil jeg heller være stolt over alt vi har klart å stå i sammen, og vite at vi prøvde alt. Så langt har vi hatt 12 innsett av 15 embryo hvorav 3 spirer ikke ville bli. Ingen barn, men vi vil håpe litt til.

Stor klem til alle som står og har måttet stå i dette over lang tid. :Heartred
 
Last edited:
Back
Topp