Du som sliter.
Som kanskje har mistet for andre gang. Eller for tredje, fjerde, femte.. Siste? Du vet du sa det forrige gang også, men dette, det må bare være siste gang. Du kan bare ikke gå igjennom dette flere ganger. Kroppen din. Hodet ditt. De spiller ikke på lag, og de har kanskje ikke gjort det på årevis.
Kanskje du nok en gang står med en positiv test, uten glede eller håp. Det er jo ingen grunn til at dere skal lykkes denne gangen heller. Du står foran mange, lange uker med ensomhet, angst og fortvilelse. Symptomer vil herje, sannsynligvis uten noe å vise til i andre enden.
Kanskje du nok en gang står med en negativ test i hånden. Du har sett på denne testen i flere måneder, og tenkt: "neste måned, neste forsøk, da er det vår tur". Etterhvert har måneder blitt til år, og tanken som nå surrer rundt i hodet ditt er: "hva er vitsen?"
Jeg håper du en gang lykkes. Men om du ikke gjør det, så håper jeg du en dag kjenner igjen grensen din før du mister deg selv. Jeg fikk kjenne min i dag. Jeg har fått nok, kroppen min har fått nok. Jeg er så utrolig heldig at jeg har en datter, og hun trenger helemammaen sin, ikke bare en skygge av den jeg en gang var.
De fleste vil ikke føle at disse ordene passer. Man vil så gjerne, og man vil kjempe til siste slutt. Og det er greit. Ingen andre enn du vet når du har kjempet til siste slutt.
Dette er min siste slutt. 4,5 år, 12 prøverørsforsøk, 7 graviditeter og en englejente i graven.
Det er en sorg jeg må bearbeide, men det skal gå bra. Jeg vil bare belyse at solskinnshistorien ikke er for alle. Det er ikke alle som "lykkes". Jeg har bestemt meg for å lykkes på min egen måte.
For bare noen måneder siden hadde dette innlegget bare motivert meg til å fortsette. Jeg ville ikke være den som gir opp. Men nå er jeg altså den som gir opp.
Og det er greit
Som kanskje har mistet for andre gang. Eller for tredje, fjerde, femte.. Siste? Du vet du sa det forrige gang også, men dette, det må bare være siste gang. Du kan bare ikke gå igjennom dette flere ganger. Kroppen din. Hodet ditt. De spiller ikke på lag, og de har kanskje ikke gjort det på årevis.
Kanskje du nok en gang står med en positiv test, uten glede eller håp. Det er jo ingen grunn til at dere skal lykkes denne gangen heller. Du står foran mange, lange uker med ensomhet, angst og fortvilelse. Symptomer vil herje, sannsynligvis uten noe å vise til i andre enden.
Kanskje du nok en gang står med en negativ test i hånden. Du har sett på denne testen i flere måneder, og tenkt: "neste måned, neste forsøk, da er det vår tur". Etterhvert har måneder blitt til år, og tanken som nå surrer rundt i hodet ditt er: "hva er vitsen?"
Jeg håper du en gang lykkes. Men om du ikke gjør det, så håper jeg du en dag kjenner igjen grensen din før du mister deg selv. Jeg fikk kjenne min i dag. Jeg har fått nok, kroppen min har fått nok. Jeg er så utrolig heldig at jeg har en datter, og hun trenger helemammaen sin, ikke bare en skygge av den jeg en gang var.
De fleste vil ikke føle at disse ordene passer. Man vil så gjerne, og man vil kjempe til siste slutt. Og det er greit. Ingen andre enn du vet når du har kjempet til siste slutt.
Dette er min siste slutt. 4,5 år, 12 prøverørsforsøk, 7 graviditeter og en englejente i graven.
Det er en sorg jeg må bearbeide, men det skal gå bra. Jeg vil bare belyse at solskinnshistorien ikke er for alle. Det er ikke alle som "lykkes". Jeg har bestemt meg for å lykkes på min egen måte.
For bare noen måneder siden hadde dette innlegget bare motivert meg til å fortsette. Jeg ville ikke være den som gir opp. Men nå er jeg altså den som gir opp.
Og det er greit