Kjære deg som har mistet den lille spira du hadde gledet deg sånn over, barnet dere så frem til å møte.
Selv om man mister i første trimester, er det mange følelser en kan få for den lille, mange planer og drømmer en ser for seg i ei fremtid. Også blir alt snudd helt på hodet, det blir ikke dette barnet, ikke disse planene. Rykk tilbake til start.
Slik følte jeg det da vi fikk påvist MA i uke 13 i sommer, og jeg spontanabortere samme dag. Hva nå?
Jeg følte at omgivelsene tok så lett på dette. Det var så tidlig, fosteret døde jo før uke 12, når noe sånt skjer er det fordi noe har gått galt, kroppen rydder opp, naturens gang osv.
Men jeg hadde jo mistet det bittebittelille barnet mitt. Enda så kort jeg hadde rukket å kjenne på gleden over livet der inne.
Jeg klarte til slutt å presse følelsene vekk etter noen uker. Dette skjer jo med folk hele tida, og man skal liksom bare "komme seg videre" med en gang.
Nå har jeg vært litt mer uheldig og mista i uke 27. Da var alt annerledes. Mye vondere. Men det var plass til sorgen, det var "tillatt" å sørge. Jeg fant rom til å sørge, minnes barnet mitt, tenne et lys for henne, begravelse, gråte ut alle tårene mine, smile i det neste øyeblikket, kjenne på hvordan de følelsene jeg til enhver tid har får slippe fri, bearbeides. Og i denne sorgen har jeg også sørget over den jeg mistet i sommer i uke 13.
Dette er ikke et innlegg for å få sympati eller medfølelse. Jeg vil dele av min erfaring, i fall det kan være til noen trøst. Gi deg selv tid til å sørge dersom du kjenner behov for det. Og om det kjennes riktig, gjør noe for å minnes barnet du mistet. Enhver opplevelse er individuell og unik, og en har forskjellige behov. Jeg vil egentlig bare anbefale å ha en liten stund for den lille spira, alene eller sammen med noen. Det kan gjøre veldig godt. Eller det kan være at du kjenner at du ikke behøver det, og det er selvfølgelig like greit som noe annet.
Selv følte jeg at man ikke kunne gjøre noe sånt når man mistet tidlig, om det så bare var å ha en liten seremoni hjemme hvor man tenner et lys, lytter til en spesiell sang, skriver et brev til barnet eller lignende. Men vit at det er lov å sørge, og det vil bli bedre med tiden. Snakker av erfaring her [emoji173]️
En stor klem til dere alle, dette er vondt[emoji173]️[emoji173]️[emoji173]️
Ps. Ikke meningen å skremme med at jeg mista så sent nå sist, det var av andre årsaker enn da jeg mista første gangen, så det er ingen sammenheng der.
Selv om man mister i første trimester, er det mange følelser en kan få for den lille, mange planer og drømmer en ser for seg i ei fremtid. Også blir alt snudd helt på hodet, det blir ikke dette barnet, ikke disse planene. Rykk tilbake til start.
Slik følte jeg det da vi fikk påvist MA i uke 13 i sommer, og jeg spontanabortere samme dag. Hva nå?
Jeg følte at omgivelsene tok så lett på dette. Det var så tidlig, fosteret døde jo før uke 12, når noe sånt skjer er det fordi noe har gått galt, kroppen rydder opp, naturens gang osv.
Men jeg hadde jo mistet det bittebittelille barnet mitt. Enda så kort jeg hadde rukket å kjenne på gleden over livet der inne.
Jeg klarte til slutt å presse følelsene vekk etter noen uker. Dette skjer jo med folk hele tida, og man skal liksom bare "komme seg videre" med en gang.
Nå har jeg vært litt mer uheldig og mista i uke 27. Da var alt annerledes. Mye vondere. Men det var plass til sorgen, det var "tillatt" å sørge. Jeg fant rom til å sørge, minnes barnet mitt, tenne et lys for henne, begravelse, gråte ut alle tårene mine, smile i det neste øyeblikket, kjenne på hvordan de følelsene jeg til enhver tid har får slippe fri, bearbeides. Og i denne sorgen har jeg også sørget over den jeg mistet i sommer i uke 13.
Dette er ikke et innlegg for å få sympati eller medfølelse. Jeg vil dele av min erfaring, i fall det kan være til noen trøst. Gi deg selv tid til å sørge dersom du kjenner behov for det. Og om det kjennes riktig, gjør noe for å minnes barnet du mistet. Enhver opplevelse er individuell og unik, og en har forskjellige behov. Jeg vil egentlig bare anbefale å ha en liten stund for den lille spira, alene eller sammen med noen. Det kan gjøre veldig godt. Eller det kan være at du kjenner at du ikke behøver det, og det er selvfølgelig like greit som noe annet.
Selv følte jeg at man ikke kunne gjøre noe sånt når man mistet tidlig, om det så bare var å ha en liten seremoni hjemme hvor man tenner et lys, lytter til en spesiell sang, skriver et brev til barnet eller lignende. Men vit at det er lov å sørge, og det vil bli bedre med tiden. Snakker av erfaring her [emoji173]️
En stor klem til dere alle, dette er vondt[emoji173]️[emoji173]️[emoji173]️
Ps. Ikke meningen å skremme med at jeg mista så sent nå sist, det var av andre årsaker enn da jeg mista første gangen, så det er ingen sammenheng der.
Sender deg en god klem. 
