Tja, skrive om fødsel? Regnes det som fødsel når det blir keisersnitt? Jeg skulle jo ikke ha noe fordømt keisersnitt, jeg skulle være wonderwoman og føde barnet vårt! Wonderwoman ble jeg visst uansett.
Dette er jo ikke noe som skal skje, og det vet jeg, det vet absolutt alle. Det må sies, fordi ingen skal gå og være urolig for keisersnitt etter å ha lest dette! Ikke les det om du er en som blir fort urolig etter å ha hørt sinnsyke historier!
Frøkna er nå 6 dager gammel siden klokka er over midnatt! Sprøtt!
Jeg skrev tidligere at jeg trengte litt tid til å komme meg pga en ganske traumatisk opplevelse.
Jeg hadde termin etter OUL 11.11 og hun ble hentet ut 26.11, da hadde de holdt på i fire døgn med å forsøke å sette meg i gang.
Første de forsøkte var ballong, den gav skikkelig rier i litt over 12 timer, før den egentlig ikke gjorde mer, og ut kom den ikke av seg selv. Ble tatt ut etter et døgn.
1cm åpning og umoden, da var jeg 42+0 ifølge OUL.
Ble så satt på cytotek i to døgn, små doser hele veien, de gav også rier, men heller ikke der skjedde det noe. Fortsatt 1cm åpning og umoden.
42+2 var det siste krampetaket for å få fødsel i gang og jeg fikk et innlegg nedentil med en ganske kraftig dose hormoner, som er tatt ut av produksjon og sykehusene tviholder på til de som er vanskelig å sette i gang, denne er visst kjent for å kunne gi både stormrier og ekstremt raske fødseler. Etter 14 timer med denne klarte jeg nesten ikke holde meg oppreist og jeg holdt på å krepere, ctg viste tre rier på rad uten stopp, så et par minutter fri og så tilbake på riene. Jeg har aldri i mitt liv følt meg så hjelpeløs før dette, og de sjekket åpning.. kanskje det var litt håp?
Nei, fortsatt bare 1cm åpning, dog litt kortere livmorhals..
Det ble besluttet akutt keisersnitt dagen etter, jeg fikk morfinsprøyte i rompa for å roe smertene og sove over natta fordi det å fjerne innlegget ikke fjernet de ubrukelige riene.
På morgenen ble jeg preppet for keisersnitt, siden det var litt ventetid på operasjon fikk jeg dusje meg ordentlig og gjøre meg klar, som om det skulle være planlagt keisersnitt, og det var egentlig litt fint.
De sjekket åpning for sikkerhetsskyld, og fordi det har noe å si for keisersnittet osv, og.. hurra for 2cm åpning da, 42+3
Så kommer vi inn på operasjonsstuen og panikken tok meg, frykten stod i meg som en følelse jeg ikke klarte å overse, noe føltes ekstremt galt, men jeg SKULLE gjennom dette.
Spinalbedøvelsen ble satt og jeg ble sjekket ang om den funket, mjoo, jeg kjente jo NOE..? Jeg fikk beskjed om at jeg skulle kjenne at jeg ble tatt borti men at det ikke skulle gjøre vondt. Ok, da er det vel rett.
I ettertid synes jeg synd i de som var der, for spinalbedøvelsen sviktet underveis, jeg ble pumpet full av alt de hadde og kunne gi meg, slukte lystgass til den store gullmedaljen mens jeg hylte, gråt og sprellet. Følte at jeg var fanget i en skikkelig dårlig 80-talls slasher-movie, dere vet de der man ser at hele verden spinner i tunellsyn.. jeg var faktisk så rusa og samtidig full av smerter og sliten, at jeg trodde jeg skulle dø underveis. Føltes som om jeg sloss for mitt eget liv da det stod på.
Både mannen og jeg konkluderte med at det skal mye til før jeg går gjennom en ny graviditet, og jeg tror ikke han følte seg spesielt høy i hatten der alt han kunne gjøre var å holde meg i hånda og gråte med meg. Legene har i ettertid sagt at jeg burde be om fødselsforberedende samtale før et evt barn til, og mest sannsynlig får jeg innvilget keisersnitt i narkose. Men foreløpig tror jeg ikke det blir flere barn, jeg ønsket meg 3 og han 2.. man får ikke alltid det man ønsker seg i livet, men vi fikk en, og hun er aldeles nydelig!
Fikk også vite, under samtale med en av de som var med på operasjon at selv om fødsel hadde startet av seg selv og jeg fikk ungen ut hadde jeg nok havnet på operasjonsbordet, morkaken ville IKKE løsne frivillig den heller
Skal kroppen være vanskelig så skal den det altså! Heldigvis hadde de ikke kommet borti noe de ikke skulle komme borti da!
Selv om det å få denne ungen ut var grusomt og ufattelig langdratt, så har vi fått den største gaven i livet, en liten datter på 3,6kg og 50cm, og jeg ser så utrolig mye av faren i henne at jeg smelter i hjertet bare av å se det lille fjeset hennes! Man ser jo de man er glad i i barna, ikkesant?
Frøkna er så utrolig kontaktsøkende med blikket i forhold til andre babyer, nesten alle som har sett henne har kommentert det, fordi hun tar skikkelig kontakt med folk, hun rett og slett krever det, og det er helt utrolig, virkelig noe jeg setter pris på
Hun tok puppen med en gang hun fikk tilbud om den mens vi lå på overvåkning etter keisersnittet, og det var en helt utrolig fin opplevelse, hun var våken, pludret og styrte på.
Så som sagt er hun 6 dager i dag, og vi har fått igang amming, jeg begynner å kunne forutsi litt når hun vil ha mat, og altså.. DEN mestringsfølelsen da! I starten var jeg fortvilet, puppene var steinharde av melkespreng, ungen fikk ikke tak på dag 2 fordi det var så hardt og jeg ba om hjelp fra den ene etter den andre som skulle klype meg i puppen og påstå at jeg hadde feil grep.. ikke noe galt med grepet, puppen var for full. Ikke fikk jeg brukbar hjelp for å gjøre noe med problemet, brysrvortene var nesten blødende fordi ungen ikke fikk tak på monsterpuppene og alt var jo bare aua.. så jeg tok rett og slett en pappkopp og presset rundt brystvorten for å få ut litt trykk, det ble en del melk i koppen før jeg la ungen til og da var hun kjempefornøyd! Melkespruten er helt enorm
stakkars unge som må deale med dette her!
Vi skal fjerne stiftene etter snittet i dag på morgenen, og jeg hååper været hjemme er såppas bra at vi kommer oss på flyet hjem i dag! Jeg får jo ikke lov til å løfte en dritt, så det blir spennende på flyplassen i og med at jeg da altså ikke kan løfte ungen + bilstol + sekk.. eller sjekke inn min egen bagasje fordi den er for tung!
Får håpe noen snille sjeler forbarmer seg over meg, evt at personalet faktisk hjelper meg
blir en spennende tur! Men hallo! Hjem! Nå har jeg vært her i FEM uker! Jeg er så sinnsykt klar for min egen dusj, min egen seng, sove ved siden av verdens herligste mann med babyen vår ved siden av oss
Mannen har vært hjemme siden dagen etter snittet, han har pyntet til jul, hentet tripp trapp og montert, styrt og vasket hjemme.. dette blir god knall
I år gleder jeg meg til jul!
Nå skal jeg driste meg til et forsøk på søvn, håper ikke den lille rosa pledd-burritoen jeg har i fanget våkner så alt for mye i natt, hun er utrolig fin å ha med å gjøre på natta da, egentlig døgnet rundt
stakkars!
