Tidlig trass?

[Anleggsfrue]

Nå tror jeg at jeg blir gal snart, misforstå meg rett men nå er jeg så hjelpesløs at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre...

vi har en liten en på 2,5år, han er sta som et esel å får han ikke det som han vil kan han grine i timesvis...

vi sliter fryktelig nå, for å begynne med hører han aldri etter, uansett om vi sier nei, eller om vi sier sånn kan du ikke gjøre (forklarer også hvorfor). Vi har prøvd å vært snille, vi har prøvd å vært bestemte, vi har vært så sinte at vi har kjæftet, vi har oversett oppførselen, men uansett hvordan vi gjør det funker det ikke... han hører aldri etter, vi har nå kommet til ett punkt der vi nesten ikke tørr å dra på butikken med han for da blir det raseri deluxe, og ja vi har prøvd å forklart at nå skal vi på butikken så skal vi handle det og det, men nei, ingenting funker... nå har vi trillet tur i over en time der vi ikke hadde med sko å jakke, fordi han skulle sove, første 15 minuttene gikk greit, så begynte det, han hylte så i 45 minutter før han sovnet, vi stoppen til å med på en kafe for å kjøpe noe å drikke å bryte mønsteret med hyling men neida, det funket ikke...
vi har også ett par katter, som virkelig får gjennomgå, uansett om vi forklarer strengt, snilt eller kjefter at han ikke skal springe etter dem osv så hører han aldri etter, aldri... jeg tror jeg bli gal snart, hva skal vi gjøre?! Vi er også forferdelig sliten av å gå å si nei, vi sitter maks 20 minutter om dagen når han ikke er i bhg fordi han aldri hører etter å finner på noe dumt å gjøre hele tiden, å han leker heller ikke alene, da må vi sitte med han, så vi får jo heller ikke gjort noe her hjemme utenom når vi setter på en film til han, da kan han sitte i evigheter men vi kan jo ikke sette han fremmom tv hele tiden heller...
tips å råd?..

 

[Isis]

Det er utrolig slitsomt, men dessverre ikke uvanlig. Poden jobber hardt for å bli selvstendig ved å pushe grenser. Det beste dere kan gjøre er å være konsekvente. Ta kontakt med helsestasjon for å få støtte. Stå på! Dere er flinke!

 

[Miss_30]

Vi har det helt likt. Det er slitsomt. Våres er 3 år da. Mye har blitt bedre, men den forferdelige hylinga og skrikinga Han gir seg ikke og det er flaut og frustrerende å være blant folk. Det blir så veldig mye oppmerksomhet og kommentarer og jeg blir sint på andre og sint på ungen. Ønsker sjelden å ha han med bort pga dette og blir sjukt stressa når folk er på besøk.
Har dessverre ingen råd, bare medfølelse. Det blir bedre, en eller annen gang.

 

[Dipsy]

Det er veldig slitsomt, men helt normalt at barn tester grenser. Vi har en 3-åring som gjør mye av de samme tingene. Av og til blir hun så sint at hun fiker til meg. Hun leker heller ikke noe alene, så jeg kjenner igjen hvor krevende det er. Vi prøver å oppmuntre til det i løpet av en dag, men det er sjeldent det fører frem. Om hun i det hele tatt henter en leke på egenhånd, roser vi masse.

Tenker at dere gjør mye riktig ved å forberede på hva som skal skje, og ignorere mye av atferden og være konsekvente. I tillegg er positiv forsterkning av den atferden dere ønsker mer av det som gir best effekt. Regner med dere gjør masse av dette. Vi har god effekt av å tilby valg innenfor rammene, altså velge mellom å pusse tenner når hun står eller sitter, velge mellom den og den buksa osv.. Hvis vi sier nei til en ting, gjør hun det gjerne med vilje for å fremprovosere en reaksjon.

Tror dessverre det er en fase som de fleste barn må gjennom, og at det blir enklere etterhvert (men sikkert en haug med andre utfordringer). Hold ut, dere gjør masse riktig i forhold til å se og møte ungen deres på hans behov!

 

[smiley :)]

Har ingen fasit svar, men kjenner igjen situasjonen litt. Ikke bare barnet men folks reaksjoner påvirket meg også og stresset meg mer.Dette er nok en fase der barnet tester grenser og vil gå over. Det er viktig dere er målrettet og velger kamper med omhu. Ikke alt er verdt å bruke energien på.

Jeg sørget f.eks for at jeg handlet når barnet var i barnehagen. Så gikk vi og lekte mye ute for å bruke barnets energi i lek og for at h*n skulle få ut energien og være roligere når vi var hjemme.
Skulle vi sammen til butikken avtalte vi at h*n kunne kjøpe en utvalgt frukt men da måtte avtalen være at h*n ikke skulle røre andre ting, så sørget jeg for at vi aller først gikk til fruktavdelingen for at da kunne h*n holde rundt frukten mens jeg handlet resten av varene.
Det hjalp de fleste ganger men ikke alltid. Da kunne vi gå ut uten å kjøpe noe som helst når h*n startet med sitt evt betale fort og komme seg ut.

 

[Neidajoda]

Sånn har vi det også, om det er noen trøst. Det heter trassalderen av en grunn Liker det engelske begrepet, "the terrible two's"..

Vi har gått på COS-kurs, lest masse om hvordan hjelpe små barn med følelser, men altså, noen ganger er det absolutt ingenting som hjelper.

Han hører bare ikke etter. Da hjelper det ikke å anerkjenne følelser, vise empati, gi valg som "vil du ha på de blå eller grønne vottene", bruke humor, tøyse, ingenting, absolutt ingenting hjelper.

Enten er det situasjoner hvor han blir sint og frustrert, som når vi skal dra hjem fra lekeplassen (selv om vi har forberedt kjempelenge, nå skal vi snart hjem, nå kan du lage to til sandhus i sandkassen, så må vi hjem, osv), kle på ham for å gå ut (selv om årsaken til at vi skal ut er at HAN skal få gjøre noe gøy.. ), han ikke får lov til noe han har lyst til, osv. Eller så er det situasjoner hvor han bare blir alt for giret, mister helt kontrollen, bare løper omkring og kaster ting og biter og jubler og ler gjenre, men er altså helt døv for beskjeder.

Så da ender det gjerne med tvangspåkledning i gangen med hyl og skrik og sprelling, eller vi må ta ham under armen og bære ham vrælende og sprellende med oss hjem, osv..

Sliiiitsomt.. I helgen endte alle situasjoner hvor vi skulle noe sted, med meltdown og tvangspåkledning/bæring.. Det er jo så man kvier seg for å ta ham med på ting... Men samtidig er det helvete å være innesperret i huset med ham også, han MÅ ut og få rase ifra seg litt..

Gaaahhh... Men, trøster meg med at vi er langt fra alene, og selv barnepsykologene på cos-kurset og de som har skrevet oppdragelsesbøkene poengterer at de også har måttet tvangspåkle, tvangs-tannpusse, og tvangs-bære med seg ungene, for noen ganger er det rett og slett ikke noe som helst som virker, og man kan ikke stå og dikkedalle i en time når man skal rekke jobben.

 

[Mymlen93]

Tidlig er det nokk ikke. Mi minste på snart 2år er lik, begge mine 2 har begynt sånn rett før 2års dagen. De fårestiller seg alt mulig i hode, men ting går ikke slik de har forespeilet og da er det meltdown, spesiellt siden språket ikke er på topp. De søler seg så store og vil bestemme over seg selv, men de er jo fortsatt veldig små, så de kan jo ikke det Av erfaring blir det bedre etter 3år

 

[Kms92]

Anbefaler VIRKELIG "Forstå ditt unike barn"-gruppen på Facebook. Det er en helsesykepleier og en vernepleier som har laget gruppen, og de gir utrolig mye god informasjon, råd, veiledning og verktøy for å håndtere foreldrerollen til barn, og spesielt bhg alder. Der får man informasjon og kunnskap om hvorfor barnet gjør det de gjør, hvordan vi foreldre bør forholde oss til problemstillingene og hvordan vi møter barna våre. Barn er ikke vanskelige, de har det vanskelig. Adferd er et rop om hjelp for å få dekket sine behov og hjelp med å håndtere sine vanskelige følelser.

Jeg har selv lært utrolig mye, og med en gang jeg leser om noen som har problemer i hjemmet så anbefaler jeg denne gruppen videre. Håper du/dere som har skrevet her sjekker ut gruppen. Da vet jeg at dere vil få det bedre og barna vil få det bedre det kan jeg skrive under på

 

[Barnehagelæreren]

Dette er nok veien til selvstendigheten, identitetsutvikling og forståelsen for «jeg er meg» og at de har muligheten til å påvirke med sine meninger og tanker. De har svært konkrete måter å tenke på i denne alderen, samtidig som de har begrenset evne til å håndtere egne følelser. De blir gjerne overveldet av egne følelser attpåtil, og da blir det ett innvendig kaos. Selv om jeg forstår at det er veldig slitsomt, så prøv å trøst dere med at det er en normal del av utviklingen. Jeg synes også dere bør klappe dere mange ganger på skuldra, dere gjør en god jobb! Det er tøft. De fleste barna går igjennom denne perioden, men noen kanskje mer merkbart enn andre

Jeg vet det er vanskelig, men prøv å ikke bli påvirket av andre mennesker i rundt. Jeg forstår at det kan være stressende altså, tro meg - jeg har hatt noen runder selv med storesøster da hun var i denne alderen, og ble lett stressa selv, men det er verdt å prøve. Av og til er det ikke mye å gjøre annet enn å «stå stormen ut» og tenke at: det vil bli bedre! Selv om det ikke føles slik når dere står der med en unge som har slått seg vrang på butikken og en puls på 180.

Henger meg på gruppen «forstå ditt unike barn» og/eller kurs i trygghetssirkelen (COS). Det er jo verdt å prøve om det bedrer hverdagen deres. Man får seg noen aha-opplevelser ift barnas væremåte, og kan ta med seg gode verktøy i møte med barna
Jeg er også forkjemper for anerkjennelse og forståelse, men man kan samtidig være tydelig og sette grenser, og være konsekvent. Av og til må man kanskje bare ta med seg en hylende unge under armen ut av butikken. Jeg har gjort det selv noen ganger; eller spesielt hjem fra barnehagen, fordi slik er det bare. Storesøster i hus var ekstrem på å løpe fra meg når jeg hentet i barnehagen en periode da hun var 2-3 år, fordi hun ikke følte seg ferdiglekt. Det forstår jeg godt, men når jeg henter skal jeg hjem. Ikke kunne jeg la henne leke seg ferdig (prøvde), for da drøyde hun den enda lengre og oftere. Så da ble det først: «jeg forstår du vil leke mer, men vi kan leke hjemme, også leker dere mere sammen i barnehagen i morgen». Ofte funket ikke det, og da ble det en liten advarsel på at «du kan gå selv ellers så må jeg bære deg med meg for nå skal vi dra». I starten funket heller ikke det så da måtte jeg bare være konsekvent og bære med en sprellende unge til bila. Etterhvert gikk det seg til, både med repitisjon og forståelse, men også med alderen

Når det kommer til å leke selv så er det ikke alle som klarer det, og trenger voksendeltakelse en stund. Storesøster er 5.5 år, og hun har det siste året begynt å leke mer og mer selv, men hun også trengte innblanding fra oss for å holde seg i lek, eller for å i det heletatt leke og ikke trø oss ned. Jeg fant allikevel litt aktiviteter som hun kunne pusle med alene, for jeg tenker det er greit å trene på det å leke alene og ikke være avhengig av alle i rundt heletiden. Stimulere egen fantasi. Her satt jeg en balje med litt vann på badgulvet eller på kjøkkenet (du må regne med at det blir litt søl( og med såpe og div leker i så ble det gøyal vannlek. Da holdt hun på en del selv. Det samme med magisk sand og leire, magneter og duplo. Det ble små sekvenser der hun koste seg selv, som øvelse, så lekte vi/holdt på med noe sammen etterpå. Musikk har også vært god hjelp, da drømmen hun seg bort med musikk i bakgrunn. Så tror jeg også dette vil gå seg til med alderen, men det går an å øve litt i små sekvenser om dere finner noe som fenger. Nå er hun også så stor at hun vet at voksne må av og til gjøre andre ting (matlaging, husrydding, henge opp klær osv), så hun leker en del alene, men vi finner ofte på litt bordaktiviteter sammen ila dagen Nå er hun også vant til å ha venner på besøk eller være til venner, så tror hun får dekt mye av lekekamerat behovene sine på den måten. Av og til har jeg også sagt at «mamma er litt sliten nå, jeg vil gjerne slappe av litt så kan vi leke litt sammen etterpå» men det er jo litt avhengig av forståelse og alder på barnet.

Klapp dere selv på skuldra, dere gjør en god jobb!

 

[Karejo]

Anbefaler VIRKELIG "Forstå ditt unike barn"-gruppen på Facebook. Det er en helsesykepleier og en vernepleier som har laget gruppen, og de gir utrolig mye god informasjon, råd, veiledning og verktøy for å håndtere foreldrerollen til barn, og spesielt bhg alder. Der får man informasjon og kunnskap om hvorfor barnet gjør det de gjør, hvordan vi foreldre bør forholde oss til problemstillingene og hvordan vi møter barna våre. Barn er ikke vanskelige, de har det vanskelig. Adferd er et rop om hjelp for å få dekket sine behov og hjelp med å håndtere sine vanskelige følelser.

Jeg har selv lært utrolig mye, og med en gang jeg leser om noen som har problemer i hjemmet så anbefaler jeg denne gruppen videre. Håper du/dere som har skrevet her sjekker ut gruppen. Da vet jeg at dere vil få det bedre og barna vil få det bedre det kan jeg skrive under på

Signerer denne! Fantastisk gruppe å bære medlem i!