Tiden går så fort

Preggers87

Elsker forumet
*MIA*
Julegavene 2019
Plutselig i uke 31+.. føler tiden går så uendelig fort! Jeg er ikke klar. Har masse tanker om både fødsel og tiden etterpå som ikke er spesielt hjelpsomme og jeg vêt jo at tiden kommer. Samtidig er jeg tung og i elendig form.. jeg vet ikke hva som er enklest. At jeg er søvnløs og at hun er ute eller at jeg er søvnløs med smerter og lenket til sengen/ sofaen. Jeg har virkelig ikke energi til noe. Orker ikke stå/ eller gå særlig lenge av gangen. Hun har ligget i seteleie i over en måned. Har ikke kjent spark mot ribbein eller noe. Kun nede i bekkenet.

Har dere med flere barn noen tips til å gjøre hverdagen enklere/ bedre når barnet kommer? Jeg gruer meg så fælt til all søvnen jeg kommer til å miste. Redd for hvor irritert og sur jeg kommer til å bli og hvor mye det kommer til å påvirke de to skattene jeg allerede har... de fortjener det beste. Ikke en sur og trøtt mamma som går for under halv maskin. Klarer ikke løsrive meg fra disse tankene.
Klarer ikke forberede huset og meg selv på at hun kommer... og hun kommer snart. 7 uker om det blir keisersnitt og 8 uker igjen om hun plutselig skulle legge seg i hodetleie.. noen andre som også har det sånn? Føler meg alene om tankene og nå vil jeg ikke si det igjen til mannen selv om han nok ser det på meg... og redd for å få en fødselsdepresjon av dette! :/
 
Jeg syns også tiden går skummelt fort. Er liksom ikke helt klar til baby enda. Utsetter å begynne med redebygging som om baby venter til alt er klart før den kommer :laughing002
Men er 34 uker på søndag så burde nok innstille hodet på at snart kommer det baby.
Ang søvnen er jeg ikke bekymret. Sover så utrulig dårlig nå at det kan umulig bli værre.
 
Plutselig i uke 31+.. føler tiden går så uendelig fort! Jeg er ikke klar. Har masse tanker om både fødsel og tiden etterpå som ikke er spesielt hjelpsomme og jeg vêt jo at tiden kommer. Samtidig er jeg tung og i elendig form.. jeg vet ikke hva som er enklest. At jeg er søvnløs og at hun er ute eller at jeg er søvnløs med smerter og lenket til sengen/ sofaen. Jeg har virkelig ikke energi til noe. Orker ikke stå/ eller gå særlig lenge av gangen. Hun har ligget i seteleie i over en måned. Har ikke kjent spark mot ribbein eller noe. Kun nede i bekkenet.

Har dere med flere barn noen tips til å gjøre hverdagen enklere/ bedre når barnet kommer? Jeg gruer meg så fælt til all søvnen jeg kommer til å miste. Redd for hvor irritert og sur jeg kommer til å bli og hvor mye det kommer til å påvirke de to skattene jeg allerede har... de fortjener det beste. Ikke en sur og trøtt mamma som går for under halv maskin. Klarer ikke løsrive meg fra disse tankene.
Klarer ikke forberede huset og meg selv på at hun kommer... og hun kommer snart. 7 uker om det blir keisersnitt og 8 uker igjen om hun plutselig skulle legge seg i hodetleie.. noen andre som også har det sånn? Føler meg alene om tankene og nå vil jeg ikke si det igjen til mannen selv om han nok ser det på meg... og redd for å få en fødselsdepresjon av dette! :/
Høres ikke noe lett ut å kjenne det sånn her! Og blir jo sikkert ikke enklere når du føler at kroppen er i dårlig form. Jeg tror veldig at det med kropp og følelser henger tett sammen, det går begge veier.

Det eneste rådet jeg vil gi deg er: Snakk med noen om det! Veldig gjerne med jordmor. Men også fint om du kan dele det med mannen din, dere er tross alt sammen om det :Heartred

Også syns jeg du er tøff som deler det her inne og, det er ikke lett å være sårbar :notworthy
 
Føler med deg! Jeg er også totalt utmattet og dårlig form. Tiden flyr fort selv om jeg er 100% sykemeldt. Prøver å hvile mest mulig på dagtid da sønnen min på 14 mnd er i barnehagen. Må si det er tøft å være gravid når man har et barn fra før:dead::happy:

Mitt råd til deg er også å snakke med noen om det❤ du er tøff som deler
 
Jeg kan selvsagt snakke med mannen om dette.
Men jeg har sagt det til ham minst 10 ganger før i dette svangerskapet Hehe... :p føler også at hvis jeg ikke bygger rede så blir hun der inne Hehe...

Tror også kropp og følelser henger sammen. Jeg er ufattelig sliten... selv om jeg har en mann som står på hodet og bærer meg på gullstol så kan han ikke hjelpe meg med smerter og dårlig søvn.

En baby... det er så stort! Jeg føler allerede et tyngende ansvar for de jeg har. Leser om psykologi, barneoppdragelse, setter meg inn i alle slags mulige vinkler for å gi dem den barndommen jeg aldri fikk. Podcast på podcast og bøker etter bøker. Uendelige mengder med artikler. Så kommer det en til som vil ha en bit av av meg. Jeg som blir så lett overveldet og stresset. Tenk hvis jeg ikke klarer å gi dem en god barndom. Tenk om de ser tilbake å bare tenker på en sliten mamma.. kommer det til å gå bra med dem om jeg ikke alltid klarer å gjennomføre alt jeg ser for meg som nødvendig for at de skal ha det bra. Ekstremt lite produktive tanker. Ingen kan spå fremtiden men den veier så ekstremt tungt på skuldrene mine. Finnes ikke noe viktigere i livet en at de får det bra å så føler jeg allerede at det ikke går. Kanskje ikke rart jeg synes det er overveldende og skummelt. Er en tenker av natur i tillegg Hehe. Takk alle for gode ord :)
 
Jeg kan selvsagt snakke med mannen om dette.
Men jeg har sagt det til ham minst 10 ganger før i dette svangerskapet Hehe... :p føler også at hvis jeg ikke bygger rede så blir hun der inne Hehe...

Tror også kropp og følelser henger sammen. Jeg er ufattelig sliten... selv om jeg har en mann som står på hodet og bærer meg på gullstol så kan han ikke hjelpe meg med smerter og dårlig søvn.

En baby... det er så stort! Jeg føler allerede et tyngende ansvar for de jeg har. Leser om psykologi, barneoppdragelse, setter meg inn i alle slags mulige vinkler for å gi dem den barndommen jeg aldri fikk. Podcast på podcast og bøker etter bøker. Uendelige mengder med artikler. Så kommer det en til som vil ha en bit av av meg. Jeg som blir så lett overveldet og stresset. Tenk hvis jeg ikke klarer å gi dem en god barndom. Tenk om de ser tilbake å bare tenker på en sliten mamma.. kommer det til å gå bra med dem om jeg ikke alltid klarer å gjennomføre alt jeg ser for meg som nødvendig for at de skal ha det bra. Ekstremt lite produktive tanker. Ingen kan spå fremtiden men den veier så ekstremt tungt på skuldrene mine. Finnes ikke noe viktigere i livet en at de får det bra å så føler jeg allerede at det ikke går. Kanskje ikke rart jeg synes det er overveldende og skummelt. Er en tenker av natur i tillegg Hehe. Takk alle for gode ord :)
Ja, det er utrolig stort! Ikke rart å bekymre seg over hvordan det skal gå, tenker jeg. Jeg har hørt en gang av utviklingspsykologer at 30% bra er godt nok, og det er jo overkommelig :happy: Vil jo tro at det stort sett er mye bedre enn dette når du er så bevisst at du vil gjøre det beste for barnet ditt.
 
Jeg kan selvsagt snakke med mannen om dette.
Men jeg har sagt det til ham minst 10 ganger før i dette svangerskapet Hehe... :p føler også at hvis jeg ikke bygger rede så blir hun der inne Hehe...

Tror også kropp og følelser henger sammen. Jeg er ufattelig sliten... selv om jeg har en mann som står på hodet og bærer meg på gullstol så kan han ikke hjelpe meg med smerter og dårlig søvn.

En baby... det er så stort! Jeg føler allerede et tyngende ansvar for de jeg har. Leser om psykologi, barneoppdragelse, setter meg inn i alle slags mulige vinkler for å gi dem den barndommen jeg aldri fikk. Podcast på podcast og bøker etter bøker. Uendelige mengder med artikler. Så kommer det en til som vil ha en bit av av meg. Jeg som blir så lett overveldet og stresset. Tenk hvis jeg ikke klarer å gi dem en god barndom. Tenk om de ser tilbake å bare tenker på en sliten mamma.. kommer det til å gå bra med dem om jeg ikke alltid klarer å gjennomføre alt jeg ser for meg som nødvendig for at de skal ha det bra. Ekstremt lite produktive tanker. Ingen kan spå fremtiden men den veier så ekstremt tungt på skuldrene mine. Finnes ikke noe viktigere i livet en at de får det bra å så føler jeg allerede at det ikke går. Kanskje ikke rart jeg synes det er overveldende og skummelt. Er en tenker av natur i tillegg Hehe. Takk alle for gode ord :)

Jeg kjenner meg igjen i SÅ mye som du skriver, men glem nå ikke at så lenge du viser barna dine at du er glad i dem ved å smile når du ser dem, høre på hva de sier og være sammen med dem når du kan - så er det evig nok og alt annet er en bonus. Jeg er selv vokst opp med en mor som jeg bare husker som sliten og lei hele tiden, men hun brukte aldri tid med meg på ikke så lite som en bok eller en film, og jeg tror det er egentlig alt man ønsker seg som barn at mor skal vise at du er viktig :)
 
Føler med deg! Jeg er også totalt utmattet og dårlig form. Tiden flyr fort selv om jeg er 100% sykemeldt. Prøver å hvile mest mulig på dagtid da sønnen min på 14 mnd er i barnehagen. Må si det er tøft å være gravid når man har et barn fra før:dead::happy:

Mitt råd til deg er også å snakke med noen om det❤ du er tøff som deler
Med min aktive frøken på 21 mnd så må jeg si at de timene hun er i bhg er gull! Og det blir litt kortere dager så vi får kose oss mye sammen men både hun og jeg trenger bhg, så godt å høre andre som og kjenner på det. Hva gjorde jeg før jeg fikk henne og gikk sykemeldt? :p
 
Jeg kan selvsagt snakke med mannen om dette.
Men jeg har sagt det til ham minst 10 ganger før i dette svangerskapet Hehe... :p føler også at hvis jeg ikke bygger rede så blir hun der inne Hehe...

Tror også kropp og følelser henger sammen. Jeg er ufattelig sliten... selv om jeg har en mann som står på hodet og bærer meg på gullstol så kan han ikke hjelpe meg med smerter og dårlig søvn.

En baby... det er så stort! Jeg føler allerede et tyngende ansvar for de jeg har. Leser om psykologi, barneoppdragelse, setter meg inn i alle slags mulige vinkler for å gi dem den barndommen jeg aldri fikk. Podcast på podcast og bøker etter bøker. Uendelige mengder med artikler. Så kommer det en til som vil ha en bit av av meg. Jeg som blir så lett overveldet og stresset. Tenk hvis jeg ikke klarer å gi dem en god barndom. Tenk om de ser tilbake å bare tenker på en sliten mamma.. kommer det til å gå bra med dem om jeg ikke alltid klarer å gjennomføre alt jeg ser for meg som nødvendig for at de skal ha det bra. Ekstremt lite produktive tanker. Ingen kan spå fremtiden men den veier så ekstremt tungt på skuldrene mine. Finnes ikke noe viktigere i livet en at de får det bra å så føler jeg allerede at det ikke går. Kanskje ikke rart jeg synes det er overveldende og skummelt. Er en tenker av natur i tillegg Hehe. Takk alle for gode ord :)


Kjære deg <3 Ikke rart du er sliten! Fru Gruble har tatt deg på toppen av alt annet hører jeg. Det er litt typisk når man er grubler og plutselig får tid til å tenke for mye B-)

Også er det i vår mødres natur å bekymre oss. Det henger i oss fra tidenes morgen. Menn måtte være sansefokusert på her og nå fordi at deres jobb var å bringe mat hjem til familien. De måtte være ytterst konsentreret for å felle byttet og unngå å bli skadet selv i jakten. Det er derfor menn har den irriterende evnen til å tenke i nuet og ikke bekymre seg så mye (og den evnen skulle jeg gjerne ha hatt mer av selv)!

Mødrene måtte holde flokken trygg og passe på barna da mennene var på jakt. Urinstinktet til oss kvinner er derfor ikke nuet, men å tenke over alt som kan bli potensiell risiko for barna og flokken. Sånn har kvinner holdt sansene åpne på alt som kan bli truende siden menneskets opphav og det sitter i beinmargen på oss enda. Vi er eksperter på å bekymre oss for ting som ikke har skjedd og sannsynligvis aldri kommer til å skje og bruker masse energi på det. Helt naturlig :)

Jeg er nok blant de eldste her inne. Jeg er 46 og har et voksent barn, en tenåring og en baby i magen :) Er det noe jeg har lært så er det at det nytter ikke planlegge noen ting når det handler om unger. De kommer når de kommer og når man tror man har blitt klok på hva de vil så snur de opp-ned på alt igjen så vi blir satt helt på sidelinja igjen. En evig runddans. Det eneste man kan gjøre er å flyte med og bevare roen.

Vi har ikke kontroll på noen ting og jo eldre og mer frigjorte de blir, jo mer mister vi den kontrollen og det er en skummel tanke. Men sånn er nå verden og sånn er vi også.

Jeg kan garantere deg at ditt barn kommer til å synes at du er både urimelig og teit og kanskje til og med verdens verste mor også.... over bagateller....spesielt i tenårene. Det er noen faser i livet hvor vi blir mer upopulære enn i andre fordi at vi må sette noen kjærlige grenser. Samtidig kan jeg love deg at du vil være ditt barns store heltinne og det kjæreste ungen din har i livet.

At du tenker som du gjør: dine barn skal ha det bedre enn deg. Du skal beskytte dem og ikke skade dem. Du er redd for hvordan det skal gå...... det forteller meg at du allerede er en god mor <3 Og det kommer til å gå dine barn bra fordi at de har en mamma som deg <3

Jeg har også hatt familiemønstre jeg ikke ville gi bort i arv og det jeg kan si om det er at den beste måten å gjøre det på er å fokusere på deg selv. For barn gjør som vi gjør, ikke som vi sier ;)

Og i ditt tilfelle tenker jeg: legg bort de bøkene du leser på! Slå av podcastene! Du tapper deg helt og får bare mer å gruble på for det høres ut som at det er din misjon å sørge for at din barndom ikke blir dine barns.

Det er en så fin gjerning, men helt ærlig så må du ta vare på barnet i deg selv først :) Du kan gjøre noe med hva den har gjort med deg og jeg ville heller ha brukt tiden på det for det er faktisk noe du kan ta kontroll på og gjøre noe med. Da vil du få mer energi og styrke til barsels- og oppvekstid med ungen din, og ikke lenger være så fokusert på at din barndom vil ødelegge for ditt barn. Da er det du som har kontrollen over fortida di og da vil den ikke kunne ødelegge for framtida di <3

Fødselsdepresjon kan oppstå som et resultat av voldsomt, sterke følelser for din nyfødte og gjennom det kan såre følelser fra din barndom bli sterkere og gjøre deg deprimert. Vi blir egentlig ganske små selv når vi blir mødre og trenger omsorg vi med. Det er liksom opplest og vedtatt at vi fikser alt og vet alt fordi at vi er mammaer, men det er ikke min opplevelse av fødsels- og barseltid hvertfall.

Så det er viktig at du har med deg krefter, energi og positive tanker og følelser ovenfor deg selv i fødebagen din.

Så hva gir deg noe akkurat nå? Hvor får du litt positiv energi til sjelen din og deg selv?

Er det via et varmt bad? En spesiell sang? En tekopp og et pledd?

Hvilke gode egenskaper har du? Hva er det fineste du sier om deg selv?

Altså hvordan tar du vare på deg selv og veier opp for det du ikke fikk da du var barn? Hvordan gir du kjærlighet til deg selv og bearbeider vonde minner slik at barndommen din ikke har makt over deg lengre og skaper bekymringer for mammalivet ditt fremover?

Vi mødre kan fort glemme oss selv og da blir vi hvertfall tappa og helt uten gnist. Så istedet for å lese selvutviklingsbøker og bøker om barneoppdragelse..... hva med å skrive ned hvordan du selv hadde ønsket å bli oppdratt? Hvilken barndom ønsket du?

Det ligger mye terapi i det. Det kan være sårt, men samtidig så er det lettende og gir deg noe håndfast å ha kontroll på. Det du ikke fikk da kan du som voksen gi deg selv nå. Også blir det litt "oppskrifta" på hvilket hjem du vil gi ditt barn og på hvilken mor du vil være.

Det er bare eksempel og et forslag. Kanskje du finner egne løsninger. Det som er viktig hvertfall er at du behandler deg selv godt nå og gir deg selv masse, positiv omtale og oppmerksomhet. Og at du gjør ting som gir deg glede og energi istedet for å gi mer næring til tankekverna di.

For det er som du sier: ingen kan spå framtida. Det eneste du har er her og nå og det er det eneste du kan kontrollere. Så hva kan du ta kontroll på i dag slik at du får en dag med positive fragmenter. Noe hyggelig å tenke på når du legger deg? Legger du deg på gode tanker, så våkner du med mer positiv energi. Og da har du automatisk en bedre start på dagen og har begynt snuoperasjonen med å få Fru Gruble til å holde kjeft :)

Skriver kjempelangt jeg nå, men det er for at jeg ble så engasjert i deg. Jeg synes at du så absolutt skal begynne å neste litt. Gjøre små skritt hver dag på den fronten for det vil gi deg annet fokus og tilknytning til den lille. Det er en symbolsk handling som det ligger mye håp og kjærlighet bak og er det noe du trenger nå så er det sånne ting tror jeg: kjærlighet, håp og varme <3

Så velg bort aktiviteter som ikke gir deg det, for barndommen din har gitt deg all kunnskap og alle verktøy du trenger for å få det familielivet du ønsker deg. Det er ingen podcast eller bok som inneholder oppskrifta på deg.

Du har alt godt i deg <3 Sender deg gode tanker! Du er en god mor allerede, så belønn deg selv og skjem deg selv bort. Dette er din tid og du fortjener det <3
 
Kjære deg <3 Ikke rart du er sliten! Fru Gruble har tatt deg på toppen av alt annet hører jeg. Det er litt typisk når man er grubler og plutselig får tid til å tenke for mye B-)

Også er det i vår mødres natur å bekymre oss. Det henger i oss fra tidenes morgen. Menn måtte være sansefokusert på her og nå fordi at deres jobb var å bringe mat hjem til familien. De måtte være ytterst konsentreret for å felle byttet og unngå å bli skadet selv i jakten. Det er derfor menn har den irriterende evnen til å tenke i nuet og ikke bekymre seg så mye (og den evnen skulle jeg gjerne ha hatt mer av selv)!

Mødrene måtte holde flokken trygg og passe på barna da mennene var på jakt. Urinstinktet til oss kvinner er derfor ikke nuet, men å tenke over alt som kan bli potensiell risiko for barna og flokken. Sånn har kvinner holdt sansene åpne på alt som kan bli truende siden menneskets opphav og det sitter i beinmargen på oss enda. Vi er eksperter på å bekymre oss for ting som ikke har skjedd og sannsynligvis aldri kommer til å skje og bruker masse energi på det. Helt naturlig :)

Jeg er nok blant de eldste her inne. Jeg er 46 og har et voksent barn, en tenåring og en baby i magen :) Er det noe jeg har lært så er det at det nytter ikke planlegge noen ting når det handler om unger. De kommer når de kommer og når man tror man har blitt klok på hva de vil så snur de opp-ned på alt igjen så vi blir satt helt på sidelinja igjen. En evig runddans. Det eneste man kan gjøre er å flyte med og bevare roen.

Vi har ikke kontroll på noen ting og jo eldre og mer frigjorte de blir, jo mer mister vi den kontrollen og det er en skummel tanke. Men sånn er nå verden og sånn er vi også.

Jeg kan garantere deg at ditt barn kommer til å synes at du er både urimelig og teit og kanskje til og med verdens verste mor også.... over bagateller....spesielt i tenårene. Det er noen faser i livet hvor vi blir mer upopulære enn i andre fordi at vi må sette noen kjærlige grenser. Samtidig kan jeg love deg at du vil være ditt barns store heltinne og det kjæreste ungen din har i livet.

At du tenker som du gjør: dine barn skal ha det bedre enn deg. Du skal beskytte dem og ikke skade dem. Du er redd for hvordan det skal gå...... det forteller meg at du allerede er en god mor <3 Og det kommer til å gå dine barn bra fordi at de har en mamma som deg <3

Jeg har også hatt familiemønstre jeg ikke ville gi bort i arv og det jeg kan si om det er at den beste måten å gjøre det på er å fokusere på deg selv. For barn gjør som vi gjør, ikke som vi sier ;)

Og i ditt tilfelle tenker jeg: legg bort de bøkene du leser på! Slå av podcastene! Du tapper deg helt og får bare mer å gruble på for det høres ut som at det er din misjon å sørge for at din barndom ikke blir dine barns.

Det er en så fin gjerning, men helt ærlig så må du ta vare på barnet i deg selv først :) Du kan gjøre noe med hva den har gjort med deg og jeg ville heller ha brukt tiden på det for det er faktisk noe du kan ta kontroll på og gjøre noe med. Da vil du få mer energi og styrke til barsels- og oppvekstid med ungen din, og ikke lenger være så fokusert på at din barndom vil ødelegge for ditt barn. Da er det du som har kontrollen over fortida di og da vil den ikke kunne ødelegge for framtida di <3

Fødselsdepresjon kan oppstå som et resultat av voldsomt, sterke følelser for din nyfødte og gjennom det kan såre følelser fra din barndom bli sterkere og gjøre deg deprimert. Vi blir egentlig ganske små selv når vi blir mødre og trenger omsorg vi med. Det er liksom opplest og vedtatt at vi fikser alt og vet alt fordi at vi er mammaer, men det er ikke min opplevelse av fødsels- og barseltid hvertfall.

Så det er viktig at du har med deg krefter, energi og positive tanker og følelser ovenfor deg selv i fødebagen din.

Så hva gir deg noe akkurat nå? Hvor får du litt positiv energi til sjelen din og deg selv?

Er det via et varmt bad? En spesiell sang? En tekopp og et pledd?

Hvilke gode egenskaper har du? Hva er det fineste du sier om deg selv?

Altså hvordan tar du vare på deg selv og veier opp for det du ikke fikk da du var barn? Hvordan gir du kjærlighet til deg selv og bearbeider vonde minner slik at barndommen din ikke har makt over deg lengre og skaper bekymringer for mammalivet ditt fremover?

Vi mødre kan fort glemme oss selv og da blir vi hvertfall tappa og helt uten gnist. Så istedet for å lese selvutviklingsbøker og bøker om barneoppdragelse..... hva med å skrive ned hvordan du selv hadde ønsket å bli oppdratt? Hvilken barndom ønsket du?

Det ligger mye terapi i det. Det kan være sårt, men samtidig så er det lettende og gir deg noe håndfast å ha kontroll på. Det du ikke fikk da kan du som voksen gi deg selv nå. Også blir det litt "oppskrifta" på hvilket hjem du vil gi ditt barn og på hvilken mor du vil være.

Det er bare eksempel og et forslag. Kanskje du finner egne løsninger. Det som er viktig hvertfall er at du behandler deg selv godt nå og gir deg selv masse, positiv omtale og oppmerksomhet. Og at du gjør ting som gir deg glede og energi istedet for å gi mer næring til tankekverna di.

For det er som du sier: ingen kan spå framtida. Det eneste du har er her og nå og det er det eneste du kan kontrollere. Så hva kan du ta kontroll på i dag slik at du får en dag med positive fragmenter. Noe hyggelig å tenke på når du legger deg? Legger du deg på gode tanker, så våkner du med mer positiv energi. Og da har du automatisk en bedre start på dagen og har begynt snuoperasjonen med å få Fru Gruble til å holde kjeft :)

Skriver kjempelangt jeg nå, men det er for at jeg ble så engasjert i deg. Jeg synes at du så absolutt skal begynne å neste litt. Gjøre små skritt hver dag på den fronten for det vil gi deg annet fokus og tilknytning til den lille. Det er en symbolsk handling som det ligger mye håp og kjærlighet bak og er det noe du trenger nå så er det sånne ting tror jeg: kjærlighet, håp og varme <3

Så velg bort aktiviteter som ikke gir deg det, for barndommen din har gitt deg all kunnskap og alle verktøy du trenger for å få det familielivet du ønsker deg. Det er ingen podcast eller bok som inneholder oppskrifta på deg.

Du har alt godt i deg <3 Sender deg gode tanker! Du er en god mor allerede, så belønn deg selv og skjem deg selv bort. Dette er din tid og du fortjener det <3

Wow! Jeg er blåst av banen av omsorgen din :) tusen takk for langt svar. Jeg skal prøve å ta alt til meg <3
 
Back
Topp