The baby diaries <3

[Livianso]

Hei damer!

Jeg har aldri drevet noe særlig med forum og slik, så håper dere har litt tålmodighet med meg om jeg gjør rare ting i blandt, men håper dette ble riktig hihi..

Jeg er ei jente på 21 år og er i min andre graviditet. Jeg traff samboeren min for to år siden og vi har til nå opplevd mye motgang. Vi mistet hans foreldre i fjor så jeg er glad foreldrene mine har nye kjærester som blir en slags erstatning til frøet. Jeg har alltid følt meg utenfor i min egen familie og alltid følt meg alene, så jeg har lenge ønsket å lage min egen familie. Vi begynte å prøve aug 13 ved å ta ut p-stav. Etter det var det så mye drama at jeg tror det var mye av årsaken til at det tok lang tid.

Vi ble først gravide høsten 2014, men da fant vi ut på tidlig ultralyd at det var en tom fostersekk som sluttet å vokse i uke 7, mens jeg var på ul i 9 + 3. Det som er pussig er at jeg på venteværelset hvisket til samboeren min "Hva om det ikke er noe der?" så jeg var ikke overrasket da det skjedde. Dagen etter begynte vi en medisinsk abort som vi trodde var fullført på 9+6. Uken etter syntes jeg blodet luktet rart så dro tilbake og fant ut at det var rester og måtte skrape ut 4 des.
Etter aborten mistet jeg alle symptomer og følte meg fysisk bra, men tapet slet på meg for jeg følte jeg ikke kunne sørge over noe som aldri var der. Jeg ventet i evigheter på at mensen skulle komme tilbake så jeg kunne begynne prøvingen igjen, men alt jeg fikk var småblødninger.

02 feb fikk jeg noe som jeg kunne kalle mensen og 04 mars akkurat 3 måneder etter aborten satt jeg med en positiv test i hånden og følelsen var ubeskrivelig. Jeg kan ikke huske å ha vært så lykkelig og så redd samtidig noen gang. Nå var jeg i en helt ny jobb, familie drama som alltid og jeg var redd for å miste igjen. Nå er jeg igjen i 9 uke og håper den kan gå unna fort, neste uke skal jeg ut på tur med faren min så da er det andre ting å være nervøs for, som at jeg har bestemt meg for å fortelle han det. Uken etter, altså uke 11, har jeg fått innvilget tidlig ul, så det blir også skummelt å se. Nervepirrende tid foran meg! Jeg blir kjempe glad om dere vil følge min historie videre

 

[Barius]

Håper dere lykkes denne gangen! Det går oftest bra.
Vi er ca likt, min første dag av siste mens var 3.februar.

 

[Livianso]

Hei igjen

Jeg titter innom her for å fortelle dere at nå er denne frøkna 10 uker og veldig fornøyd med det, sist jeg var 10 uker så hadde jeg utskrapning. Så jeg er i hvertfall litt lengre denne gangen og krysser fingrene til jeg skal på ultralyd 21. april! Nå er det ikke lenge før jeg skal på tur med min far, stemor og samboer, det vet jeg ikke om jeg gleder meg til eller gruer meg.

Jeg og pappa har et svært anstrengt forhold men han er utrolig viktig for meg og jeg har lovet meg selv at han er første som skal få vite. Jeg tenker å fortelle det til han på torsdag så jeg kan se på babyutstyr på fredag med stemor. Jeg vet at han ikke kommer til å bli noe glad for det jeg skal fortelle han, for det første fordi jeg er ung (93 mod) og fordi jeg er i en helt ny jobb + jeg og samboer har hatt to vanskelige år med dødsfall, sykdom og flytting utenlands i 6 måneder. Noen som har tips til hvordan jeg skal si det uten at pappa setter seg på første fly hjem? Burde nevnes at dette er første gang vi reiser på tur sammen siden jeg var under 10 år gammel og da dro vi kun 1 gang til Danmark med båten. Håper på noen tips fra dere

Har tenkt til å se på vogn osv når jeg reiser nå, noen som har noe peiling på Tutek Turran Silver Eco?

 

[Livianso]

Håper dere lykkes denne gangen! Det går oftest bra.
Vi er ca likt, min første dag av siste mens var 3.februar.

Hei Gladys! Hyggelig med hilsen og besøk på siden min! Artig at vi er like langt på vei Ser du har dagbok og, er inne å titter innimellom

 

[Barius]

Jeg var akkurat fylt 23 da jeg fikk mitt første barn. Syns ikke det er så ungt.
Jeg tror man skal være bra voksen før "det passer" å få barn. Nå er jeg 34 og alt er på plass liksom, stabile liv osv. Man kan ikke gå å vente på at det passer tenker jeg. livet blir til mens man lever det.

Håper faren din blir glad. ihvertfall har du nå en mulighet til å vise han at du og din mann er voksne og klare for å ta ansvaret for et nytt familiemedlem. livet går opp og det går ned. Det vet din far også.

Kos deg på tur!

 

[Livianso]

Jeg var akkurat fylt 23 da jeg fikk mitt første barn. Syns ikke det er så ungt.
Jeg tror man skal være bra voksen før "det passer" å få barn. Nå er jeg 34 og alt er på plass liksom, stabile liv osv. Man kan ikke gå å vente på at det passer tenker jeg. livet blir til mens man lever det.

Håper faren din blir glad. ihvertfall har du nå en mulighet til å vise han at du og din mann er voksne og klare for å ta ansvaret for et nytt familiemedlem. livet går opp og det går ned. Det vet din far også.

Kos deg på tur!

Takk for svar! Tenker også som deg at man ikke kan gå rundt å vente på alt, man må gripe dagen og gjøre det man har lyst til med livet. Jeg tenker jeg er heldig som kan bli gravid og kan oppleve å bli mor, det er ikke noe jeg vil ta for gitt. En dag er det for sent. Jeg håper i hvert fall at pappa respekterer valget mitt. Alt jeg ønsker meg for livet er en stabil og trygg familie som jeg i dette tilfellet har mulighet til å skape selv. Jeg vil gjerne at pappa skal ta del i det, men jeg kan ikke tvinge han.

 

[Totoro^-^]

Søsteren min fikk sin første da hun fylte 20; hun valgte også å si det for faren vår først - ventet kanskje litt på at han var i riktig humør og riktig stemning før hun valgte å fortelle nyheten.

Men hun passet også på å fortelle om hvor gjennomtenkt det faktisk var, og hvordan hun så for seg at det ville gå videre - som for å svare litt på de spørsmålene hun visste ville komme. Han tok det greit - han var vel ikke helt med i starten og var engstelig fordi hun var så ung - men når han fikk tenkt litt på det (og snakket litt med mamma i tillegg), så tok de det fint

Ønsker deg i alle fall masse lykke til

 

[Livianso]

Søsteren min fikk sin første da hun fylte 20; hun valgte også å si det for faren vår først - ventet kanskje litt på at han var i riktig humør og riktig stemning før hun valgte å fortelle nyheten.

Men hun passet også på å fortelle om hvor gjennomtenkt det faktisk var, og hvordan hun så for seg at det ville gå videre - som for å svare litt på de spørsmålene hun visste ville komme. Han tok det greit - han var vel ikke helt med i starten og var engstelig fordi hun var så ung - men når han fikk tenkt litt på det (og snakket litt med mamma i tillegg), så tok de det fint

Ønsker deg i alle fall masse lykke til

Takk for svar! Blir så glad når folk tar seg tid og har lyst til å svare meg Jeg tenker at jeg må få det til i løpet av denne turen, jeg vet at jo lengre jeg skjuler det for han, jo mer skuffet blir han. Jeg skal også fortelle han det først, er litt pappajente og dessuten er moren min super stresset med lillebrors konfirmasjon som er rett rundt hjørnet osv, vil ikke ta noe fokus fra lillebrors store dag. Tipper jeg forteller det til min mor og hennes familie på 17.mai, da er jeg nesten 15 uker.

Jeg vet alt jeg har lyst til å si og fortelle pappa, men jeg vet ikke om han vil lytte til meg. Jeg er ganske sikker på at han kommer til å bli sint der og da, men når han får tenkt litt på det så kan det tenkes han respekterer det. Han trenger sikkert litt tilvenningstid. Men jeg lurer litt på om jeg skal ta meg bryet med å gjøre noe spesielt ut av det om han blir kjempe sint. Jeg tenkte at jeg kanskje skulle bestilt favoritt kaken hans og vise ul bilde, så får han bruke kaken som trøstemat eller til feiring

 

[Totoro^-^]

Haha, ja det er kanskje ikke så dumt med kake? Nå skal det sies at hvis du er pappajente, så går det kanskje enklere hvis du tar ham litt på følelsene? At du forteller hvor viktig det er for deg at han er den første som vet og at du håper han kan glede seg over det like mye som dere gjør?

Vet at faren vår blir litt satt ut av så mye følelser og klarer ikke å bli like 'sint' som hvis det bare ble sagt rett ut

 

[Livianso]

Haha, ja det er kanskje ikke så dumt med kake? Nå skal det sies at hvis du er pappajente, så går det kanskje enklere hvis du tar ham litt på følelsene? At du forteller hvor viktig det er for deg at han er den første som vet og at du håper han kan glede seg over det like mye som dere gjør?

Vet at faren vår blir litt satt ut av så mye følelser og klarer ikke å bli like 'sint' som hvis det bare ble sagt rett ut

Hahaha, pappa er nok ikke noe åpenlyst følelsesmenneske, men jeg vet det kan være lett å smiske med han om jeg forteller hvor mye jeg ønsker at han skal være der og at det var viktig at han fikk vite det først fordi han er et så viktig forbilde for meg osv osv, kommer også til å ta en ekstra ul den dagen bare for å sikre at det er noe der før jeg forteller han noe som helst Så blir to ul ganske nærme hverandre.

Freaker litt for at jeg kan ha tom fostersekk (blighted ovum) som sist eller ma osv, nesten angst for hele ul greiene, vet knapt hva som er best, konfrontere og takle virkeligheten om det ikke er noe der eller noe er galt eller å leve lykkelig uvitende til en evt blødning. Noen som vet hvor vanlig det er med MA/BO/SA etter uke 10?

 

[Livianso]

Hei alle samen! Da er jeg hjemme igjen fra tur og endelig fått samlet meg litt. Pappa tok nyhetene så mye bedre enn forventet, tror det hjalp med ul bilder. Føler at siden han tok nyhetene så bra og ul gikk strålende så er mye stress løftet fra skuldrene mine, visste ikke at jeg stresset så mye før det var borte

UL på turen var jeg 10+3 men han satte meg frem til uke 11+0. Pulsen lå på 160, spøker kanskje litt for guttefoster da? Jeg har hørt det er stort sett jenter som har så høy puls? Jeg er likevel overbevist om gutt, like mye som jeg visste i uke 3 at jeg var gravid før testen. Føler det instinktivt, men er første og jeg gleder meg sykt om det er jente eller gutt, har navn til begge kjønn klart og alt! Jeg feiret ul med å kjøpe et pysj sett i nøytral farge og stemoren min kjøpte en body i samme stil

Fikk ny UL i dag her hjemme i Norge, følte meg så godt mottat, legen var så søt og snill. Jeg var veldig nervøs siden jeg hadde noe gromsete utflod på morgenen i dag og fryktet MA med engang. Jeg tror det har noe med den innvendige ul på turen for den gjorde ganske vondt, var ikke så vondt i dag. Hun målte meg til 11+4, 1 dag mindre enn forrige ul. Jeg er antakelig i uke 12 i løpet av denne uken, det er ganske deilig å tenke på. Legen i dag sa at hvis jeg ble bekymret eller noe kunne jeg bare ringe dem og de skulle kikke litt, jeg ble så glad. Enda bedre er at på turen fikk jeg ikke sett noen bevegelser der inne og tenkt mye på det til i dag. I dag var den også veldig stille, men helt på slutten begynte den å hikke og da ble det mye romstering, tror ikke den ville bli fotografert, like kamerasky som sin mor

Nå er alle symptomene mine borte og jeg føler meg så mye bedre enn på lenge. Jeg har jo sett den lille sprelle og hjerte banke så egentlig glad symptomene blir mer og mer borte. Veldig klar for neste trimester!

 

[Totoro^-^]

Hurra for ny ul og at nyhetene ble så godt mottatt blir så bra dette atte ^-^

 

[Livianso]

I går fortalte jeg mamma at jeg var på UL og viste henne bildet mens vi satt på en cafe, hun tok det som forventet og var ganske sur. Hun spurte meg ikke om noenting og bare sa hun ikke var klar for å bli bestemor nå og at hun ikke hadde tid til det, jeg har nemlig en lillesøster som blir 2 år i oktober. Så gikk hun derfra. Samtalen gikk egentlig akkurat som jeg trodde.

I natt så har jeg vridd meg hele natten og hatt to mareritt, drømte først at jeg begynte å styrtblø nedentil og mistet barnet mens den siste drømmen var jeg visst på flukt til hjemlandet til samboeren, men ble kidnappet. Når samboeren reddet meg så hadde han med seg en gutt jeg ikke kjente, viste seg at det var barnet jeg nå bærer bare at han var 10 år gammel. Det var grusomt å tenke på at han hadde vokst opp uten meg og jeg ikke fikk ta del i livet hans. Var ganske lettet når jeg våknet! Andre som har merkelige drømmer?

Nå skal jeg spise lunsj med min beste venninne, vi gjorde nyhetene offisielt i går etter vi snakket med mamma, så blir deilig å endelig kunne snakke om det og ikke skjule det! Ha en strålende vårdag alle sammen! <3

 

[Totoro^-^]

I går fortalte jeg mamma at jeg var på UL og viste henne bildet mens vi satt på en cafe, hun tok det som forventet og var ganske sur. Hun spurte meg ikke om noenting og bare sa hun ikke var klar for å bli bestemor nå og at hun ikke hadde tid til det, jeg har nemlig en lillesøster som blir 2 år i oktober. Så gikk hun derfra. Samtalen gikk egentlig akkurat som jeg trodde.

I natt så har jeg vridd meg hele natten og hatt to mareritt, drømte først at jeg begynte å styrtblø nedentil og mistet barnet mens den siste drømmen var jeg visst på flukt til hjemlandet til samboeren, men ble kidnappet. Når samboeren reddet meg så hadde han med seg en gutt jeg ikke kjente, viste seg at det var barnet jeg nå bærer bare at han var 10 år gammel. Det var grusomt å tenke på at han hadde vokst opp uten meg og jeg ikke fikk ta del i livet hans. Var ganske lettet når jeg våknet! Andre som har merkelige drømmer?

Nå skal jeg spise lunsj med min beste venninne, vi gjorde nyhetene offisielt i går etter vi snakket med mamma, så blir deilig å endelig kunne snakke om det og ikke skjule det! Ha en strålende vårdag alle sammen! <3

Så kjedelig reaksjon :/ hun vil nok endre mening når hun får tenkt litt på det, men likevel...

Men tenkte nå mer på drømmene - har hatt veeeeldig mange rare/absurde drømmer i det siste. Noen jeg husker og andre som blir borte men hvor jeg våkner og bare rister på hodet av hvor rar fantasien min kan være. Heldigvis ikke bare negativt - mye merkelige/morsomme drømmer og (som at jeg fant en supermariosopp og ble gigantisk - prøvde å gå rundt i Oslo uten å trampe ned noen )

 

[Livianso]

I dag kan dere tro det ble dramatisk her i gården.. Jeg er helt knust og føler for å få utløp ett sted, så da blir det her da.. Altså, i forrige uke reiste jeg til Polen på ferie med min far og stemor, jeg og min samboer trodde vi skulle dit fordi min far var interessert i hvor min samboer kommer fra og for å bli bedre kjent. I dag kom min far og stemor på besøk for å fortelle at turen var en test for å sjekke hvor økonomisk smarte vi er og hvordan vi lever. Litt sånn undercover boss for de som har sett det. Jeg og min samboer trodde at turen var gått kjempe fint og at det kanskje var håp om at vi kan få et bedre samhold etterhvert. Men nei, pappa sa at han ønsket jeg skulle søke namsmannen om abort så han ikke skulle bli syk og dø, fordi han var så bekymret. Dermed at det er min skyld om han dør om jeg velger barnet mitt ovenfor han. For meg er abort utenkelig og veldig sårende at de nevner noe sånt når de vet hvor knust jeg ble når jeg mistet i desember. Han påpekte flere ganger at jeg er helt alene i verden og jeg har ingen som kan støtte meg når barnet kommer, han var usikker på om han ønsket å være tilstede.

Nå kommer vi egentlig til årsaken til at jeg så gjerne vil ha barn nå, jeg har nemlig vært alene og ensom siden jeg var bitteliten, jeg bodde hos min mor og stefar med deres felles barn. I den familien passet jeg aldri inn, for min stefar var veldig flink til å fortelle meg hvor udugelig jeg var. Når jeg var hos min far annenhver helg, så jeg sjeldent noe til han, alt han gjorde var å jobbe med bilprosjekter i garasjen. Jeg hadde få venner siden moren min flyttet stadig rundt. Jeg var et svært ensomt barn/ ungdom som aldri har følt tilhørighet noe sted. Når jeg ble 18 og moren min mistet barnebidraget kastet hun meg ut og jeg klarte ikke å fullføre vgs. Pappa så jeg aldri noe til. Jeg har klart meg under de mest elendige omstendigheter, når jeg traff samboeren min forandret ting seg. Jeg begynte å se en mulighet for å skape min egen familie og at jeg kan tilhøre i noe eget. Jeg har så mye kjærlighet å gi og så lite å tape. Alt jeg noensinne har ønsket meg er en familie. Nå er lille sprelle i magen og min samboer min familie og jeg kommer til å beskytte familien min med nebb og klør. Sånn negativitet ønsker jeg ikke å utsette familien min for. Både jeg og samboeren min har fast jobb og stor, fin leilighet, det er bare to fag fra vgs jeg mangler når jeg fyller 23. Det er uendelig fristende å jobbe til permisjonen begynner for så å flytte langt langt langt vekk. Jeg er så uendelig lei av at mine foreldre bryter meg ned hver gang jeg har klatret opp.

Dette er ikke bra for babyen, jeg er såå stresset, kaster opp og har vondt i hodet/magen og snart skal jeg på ny nattvakt. Jeg er så lei meg.

 

[Totoro^-^]

For noen rare reaksjoner! Hva skjedde med å glede seg på dine vegne, liksom?

Synes absolutt du ikke bør tenke på det - den lille er jo absolutt ønsket og det ser jo ut til at dere har ting på stell

Hadde familien min tatt ett sånn stunt så hadde de ikke hørt fra meg på lenge - hadde blitt så sur!

Ønsker deg masse lykke til

 

[Livianso]

For noen rare reaksjoner! Hva skjedde med å glede seg på dine vegne, liksom?

Synes absolutt du ikke bør tenke på det - den lille er jo absolutt ønsket og det ser jo ut til at dere har ting på stell

Hadde familien min tatt ett sånn stunt så hadde de ikke hørt fra meg på lenge - hadde blitt så sur!

Ønsker deg masse lykke til

Takk! Fått det litt på avstand i dag så føler meg i hvert fall bedre. Det var jo sånn jeg forventet at ting skulle gå. At pappa plutselig vil på tur med meg burde jeg ha gjennomskuet.

 

[Livianso]

Mange har sikkert fått med seg tråden min "faren min vil tvinge meg til abort", det var utrolig koselig og rørende at så mange brydde seg og ville støtte meg. I familien min er det bare 1 person som er hyggelig og støttende, min bestemor, hun gleder seg masse til å bli oldemor. Hun er den som alltid har støttet meg uansett hva det har vært. Jeg er så glad jeg har henne i livet mitt.

Begynner å nærme meg 13 uker og min brors konfirmasjon. Vel, egentlig blir jeg 14 uker på vei rett før konfirmasjonen hans 9.mai. Denne uken driver jeg å skal finne en kake jeg kan bake til han, han er glad i marsipan kaker og det er jo mest spennende. Blir 3 etasjer, bringebærmousse og sjokolade fyll, fremdeles usikker på hvordan jeg skal dekorere den for at den ikke skal bli for feminin og kjedelig. Må begynne på en tale også... blæææh, stress Gleder meg masse, jeg er veldig glad han valgte å konfirmere seg kristelig.

I disse stunder driver jeg å tenker mye på dåpen til Lille Sprelle. Skal jeg be faren min? Når burde barnet døpes? Jeg tenker det er fint med dåp på våren/sommer, men tenker også at da begynner barnet å bli så stort. Vi er nesten enige om faddere, men vi har to forskjellige betydninger av det. Han er katolsk og mener at faddere er de som skal få ansvaret for barnet om vi dør, mens jeg mener det er viktige forbilder i barnets liv. Jeg nekter å gi ansvaret for mitt barn over til hans søsken om jeg dør. Jeg vil egentlig ikke gi barnet mitt over til noen jeg kjenner, jeg stoler bare på megselv