tenker du på døden?

tafas

tafas

Elsker forumet
grunnen til at jeg spør er fordi det skjer m meg. kommer perioder hvor jeg tenker mye på det, særlig ved legging[&:]prøver å tenke på noe annet da men fort er jeg tilb til samme tanken[&o]
det skjer stortsett på inderkte måte, for eksempel hvis jeg leser om en tragedi eller ulykke hvor barn eller voksne har blitt drept/død..da går jeg dypere i måten de døde/drepte på og prøver å få lignende følelser- hvordan det er å bli brent/skåret, kvalt eller hva de måtte være[8|]
bør jeg være beskymret for dette?..jeg er ellers glad og lykkelig
er oxo troende og det betyr mye for meg[:)]
 
tror det er helt normalt å tenke på døden..det er jo en del av livet..
det er jo skremmende å tenke på og,for en vet jo ikke hvordan vi skal dø..det er noe ukjent,derfor skremmer det oss så..
klart jeg tenker på døden..men ikke sånn at det overskygger oe liksom..
tenker og på det du nevner her..kan settre meg inn i offrene sin situasjon på en måte..
men som sagt..det er ikke så ofte det skjer..[:)]
 
ORIGINAL: orkidee3

tror det er helt normalt å tenke på døden..det er jo en del av livet..
det er jo skremmende å tenke på og,for en vet jo ikke hvordan vi skal dø..det er noe ukjent,derfor skremmer det oss så..
klart jeg tenker på døden..men ikke sånn at det overskygger oe liksom..
tenker og på det du nevner her..kan settre meg inn i offrene sin situasjon på en måte..
men som sagt..det er ikke så ofte det skjer..[:)]

bra å høre at andre tenker sånn oxo..men skjønner ikke hvorfor man skal sette seg i ofrene sine situasjon på en dypere måte[8|]jeg får vondt liksom av det og det er på en måte mitt valg det..rart, men tror at jeg tenker på dtte fordi jeg er engstelig for å miste mine nærmeste. frykter dette å vet ikke hvordan jeg kan takle det hvis det skulle skje[:(]
 
jeg mistet nettopp min bestefar, noe som har gått innpå meg veldig siden jeg bodde hos besteforeldrene mine nesten hele oppveksten og han var som en far for meg..

etter det har jeg bare tenkt mer på det å skulle reise fra denne værden, det er trist syns jeg..
 
ORIGINAL: tafas

ORIGINAL: orkidee3

tror det er helt normalt å tenke på døden..det er jo en del av livet..
det er jo skremmende å tenke på og,for en vet jo ikke hvordan vi skal dø..det er noe ukjent,derfor skremmer det oss så..
klart jeg tenker på døden..men ikke sånn at det overskygger oe liksom..
tenker og på det du nevner her..kan settre meg inn i offrene sin situasjon på en måte..
men som sagt..det er ikke så ofte det skjer..[:)]

bra å høre at andre tenker sånn oxo..men skjønner ikke hvorfor man skal sette seg i ofrene sine situasjon på en dypere måte[8|]jeg får vondt liksom av det og det er på en måte mitt valg det..rart, men tror at jeg tenker på dtte fordi jeg er engstelig for å miste mine nærmeste. frykter dette å vet ikke hvordan jeg kan takle det hvis det skulle skje[:(]

 
skjønner hva du mener..men jeg tror jeg har en evne til å fortrenge å tenke at dette aldri skal skje meg å mine..selv om jeg vet GODT at dette kommer jo til å skje..men jeg tillater meg ikke å tenke på det,for da kan jeg bli et vrak..
heller sette pris på tiden vi har sammen med våre kjære..å ikke være redd for å vise de at vi er glad i de[:)]
jeg kan ikke tillate meg å tenke på hvordan jeg kommer til å takle død i familien min..jeg må bare ta det som det kommer prøve å  ikke bruke kreftene mine på å ta sorgene på forskudd..å det gjør jeg hvis jeg setter meg inni den situasjonen..
men jeg tror vi klarer det mest utrolige..men jeg vet selv ikke hvordan jeg hadde takla å mista noen av mine..[8|]
nei..nå må vi tenke på noe annet [:(][:)]
 
Jeg er som deg.. setter meg veldig inn i de døde/dreptes siste minutt feks
 
Feks mistet en kollega i kreft.. jeg er svært redd for kreft..og tenkte mye på henne.. hvordan hun opplevde sykdommen.. hvordan det var å miste hår, hvor mye smerter hun hadde.. skjønte hun at hun skulle dø? Hvordan var det da å forholde seg til sine nærmeste.. hvordan oppførte de nærmeste seg rundt henne.. hvordan døde hun.. skjønte hun det? At hun døde nå.. osv osv..
 
Sånne tanker er vanlige for meg.. ikke bare i dette tilfelle.. men generelt..
 
Jeg har gått til behandling.. hvor dette ble tatt tak i.. for det var mere "alvorlig" enn jeg trodde..
 
Jeg har lett for å ta på meg andres bekymringer.. også når det gjelder en annens død..
 
ORIGINAL: Candykikk

jeg mistet nettopp min bestefar, noe som har gått innpå meg veldig siden jeg bodde hos besteforeldrene mine nesten hele oppveksten og han var som en far for meg..

etter det har jeg bare tenkt mer på det å skulle reise fra denne værden, det er trist syns jeg..

 
åååååh[:(] det kan jeg godt tenke meg var hardt!!!
jeg har det samme følelsen med mi mormor,hu har vært som en mor for meg i alle år..
hu er ikke dø..men den dagen det skjer..å herregud..jeg klarer ikke tenke på det engang[:(]
 
er det lenge siden?hva døde han av?
hvordan har du det nå da?[&o]
 
ORIGINAL: Fridasinmamma

Jeg er som deg.. setter meg veldig inn i de døde/dreptes siste minutt feks

Feks mistet en kollega i kreft.. jeg er svært redd for kreft..og tenkte mye på henne.. hvordan hun opplevde sykdommen.. hvordan det var å miste hår, hvor mye smerter hun hadde.. skjønte hun at hun skulle dø? Hvordan var det da å forholde seg til sine nærmeste.. hvordan oppførte de nærmeste seg rundt henne.. hvordan døde hun.. skjønte hun det? At hun døde nå.. osv osv..

Sånne tanker er vanlige for meg.. ikke bare i dette tilfelle.. men generelt..

Jeg har gått til behandling.. hvor dette ble tatt tak i.. for det var mere "alvorlig" enn jeg trodde..

Jeg har lett for å ta på meg andres bekymringer.. også når det gjelder en annens død..

uff, slitsomt kan jeg tenke meg..men hvorfor gikk du til behandling, nevnte du dette til legen eller ble tatt opp i en annen sammenheng?
 
ORIGINAL: Trude Ellerei

Jeg er ikke redd for døden, selv om jeg tenker mye på den.
Jeg er overbevist om at det finnes noe etter døden. Men jeg er mest redd for å måtte forlate min sønn for tidlig.

jeg liker den tanken din[:)]
for jeg er veldig sikker på at det finnes noe etterpå..
men hva er dine tanker rundt dette?hvorfor tror du det?








Ellers er mine tanker rundt døden mest om at jeg kverker noen som truer min sønn....
Jeg fantaserer hvordan jeg tar dem, hvis om atte dersom atte.....[:@][:D]
Tankene kan få meg så adrenalinsint at jeg må riste det av meg for å få sove....

 
ORIGINAL: Candykikk

jeg mistet nettopp min bestefar, noe som har gått innpå meg veldig siden jeg bodde hos besteforeldrene mine nesten hele oppveksten og han var som en far for meg..

etter det har jeg bare tenkt mer på det å skulle reise fra denne værden, det er trist syns jeg..

uff det er trist det, heldighvis man kan glemme litt m tiden
 
I utganspunkett tenker jeg lite på døden. Men etter å ha mistet en av mine nærmeste venninner for tre uker siden og farfaren min uken etter så er jeg begynt å frykte døden: redd for hvem den neste blir og at det neste er at jeg mister lillegutt i magen[:(] Prøver å tenke positivt men med alt som har skjedd er det ikke enkelt. Før har jeg aldri tenkt på døden på den måten, da har det vert så naturlig liksom, men hele dette året har gjort at jeg har fått et helt annet forhold til døden som gjør at jeg frykter den. Redd for å dø selv og hvordan det vil påvirke jenta mi og samboeren. HELT TEIT å tenke slik men greier ikke la vær når kvelden kommer[&o]
 
Ja, veldig mye for tiden[&o]
 
ORIGINAL: orkidee3

ORIGINAL: Candykikk

jeg mistet nettopp min bestefar, noe som har gått innpå meg veldig siden jeg bodde hos besteforeldrene mine nesten hele oppveksten og han var som en far for meg..

etter det har jeg bare tenkt mer på det å skulle reise fra denne værden, det er trist syns jeg..


åååååh[:(] det kan jeg godt tenke meg var hardt!!!
jeg har det samme følelsen med mi mormor,hu har vært som en mor for meg i alle år..
hu er ikke dø..men den dagen det skjer..å herregud..jeg klarer ikke tenke på det engang[:(]

er det lenge siden?hva døde han av?
hvordan har du det nå da?[&o]


hovedpulsåra i hjernen som sprakk [:(]
å jeg må si at jeg tenkte akkurat som du gjør nå "den dagen det skjer.. å herregud" for jeg tenkte ikke at de skulle dø, jeg hadde sett for meg at besteforeldrene mine skulle være på denne værden til ja evig tid eller noe.. å bestefaren min var en sprek mann, han kunne gå 4 fjelltopper på 1 dag i en alder av 60, han røyket ikke, drakk aldri, å han hadde vært gift med bestemoren min siden han var 20. aldri gjort noe galt i hele sitt liv, å aldri løyet om noe..

men det er jo så typisk at de som er egoistiske å gjerrige mennesker, det er dem som lever lengst !
 
Etter jeg fikk Marcus tenker jeg MYYE på det.
hver kveld og ofte ellers vis jeg er alene.
Var ikke redd for og dø før men nå er jeg veldig redd for det, at jeg skal dø eller Marcus[:(]
setter meg og inn i andre sine dødsfall, hva tenkte de rett før. viste de det. hadde de vondt, hvor er de nå, følte de noe.

huff, må faktisk spille på mob min nesten hver kveld for og sovne, vis ikke ligger jeg timesvis og tenker.
 
ORIGINAL: Trude Ellerei

ORIGINAL: orkidee3

ORIGINAL: Trude Ellerei

Jeg er ikke redd for døden, selv om jeg tenker mye på den.
Jeg er overbevist om at det finnes noe etter døden. Men jeg er mest redd for å måtte forlate min sønn for tidlig.

jeg liker den tanken din[:)]
for jeg er veldig sikker på at det finnes noe etterpå..
men hva er dine tanker rundt dette?hvorfor tror du det?





Ellers er mine tanker rundt døden mest om at jeg kverker noen som truer min sønn....
Jeg fantaserer hvordan jeg tar dem, hvis om atte dersom atte.....[:@][:D]
Tankene kan få meg så adrenalinsint at jeg må riste det av meg for å få sove....




Jeg har jo naturligvis min barnetro, om et liv i himmelen og sånt.
Men jeg har bare blitt overbevist, fordi jeg har sett og hørt så mye om åndeverdenen.
Vanskelig å forklare, men jeg har vokst opp i et hjem hvor vi tror på både engler og husnisser.
Når ånder kan finnes, så må jo det være et bevis på at det er aktiviteter etter døden.
Like naturlig for meg, som at det finnes liv på jorden.


akkuratt som jeg skulle sagt det selv[:)]
er så enig med deg[:)]
synes det er godt å ha den barnetroen jeg..den får meg til å føle meg litt tryggere mtp døden..å at vi kommer til å treffe hvarendre igjen etterpå
 
ORIGINAL: Candykikk

ORIGINAL: orkidee3

ORIGINAL: Candykikk

jeg mistet nettopp min bestefar, noe som har gått innpå meg veldig siden jeg bodde hos besteforeldrene mine nesten hele oppveksten og han var som en far for meg..

etter det har jeg bare tenkt mer på det å skulle reise fra denne værden, det er trist syns jeg..


åååååh[:(] det kan jeg godt tenke meg var hardt!!!
jeg har det samme følelsen med mi mormor,hu har vært som en mor for meg i alle år..
hu er ikke dø..men den dagen det skjer..å herregud..jeg klarer ikke tenke på det engang[:(]

er det lenge siden?hva døde han av?
hvordan har du det nå da?[&o]


hovedpulsåra i hjernen som sprakk [:(]
å jeg må si at jeg tenkte akkurat som du gjør nå "den dagen det skjer.. å herregud" for jeg tenkte ikke at de skulle dø, jeg hadde sett for meg at besteforeldrene mine skulle være på denne værden til ja evig tid eller noe.. å bestefaren min var en sprek mann, han kunne gå 4 fjelltopper på 1 dag i en alder av 60, han røyket ikke, drakk aldri, å han hadde vært gift med bestemoren min siden han var 20. aldri gjort noe galt i hele sitt liv, å aldri løyet om noe..

men det er jo så typisk at de som er egoistiske å gjerrige mennesker, det er dem som lever lengst !

 
 
ååååh[:(] det er så blodig urettferdig av og til!!![:(]
 
ORIGINAL: tafas

ORIGINAL: Fridasinmamma

Jeg er som deg.. setter meg veldig inn i de døde/dreptes siste minutt feks

Feks mistet en kollega i kreft.. jeg er svært redd for kreft..og tenkte mye på henne.. hvordan hun opplevde sykdommen.. hvordan det var å miste hår, hvor mye smerter hun hadde.. skjønte hun at hun skulle dø? Hvordan var det da å forholde seg til sine nærmeste.. hvordan oppførte de nærmeste seg rundt henne.. hvordan døde hun.. skjønte hun det? At hun døde nå.. osv osv..

Sånne tanker er vanlige for meg.. ikke bare i dette tilfelle.. men generelt..

Jeg har gått til behandling.. hvor dette ble tatt tak i.. for det var mere "alvorlig" enn jeg trodde..

Jeg har lett for å ta på meg andres bekymringer.. også når det gjelder en annens død..

uff, slitsomt kan jeg tenke meg..men hvorfor gikk du til behandling, nevnte du dette til legen eller ble tatt opp i en annen sammenheng?

 
Jeg gikk til legen pga helseangst... og depresjon.. Når jeg nevnte dette med døden.. og hvor mye jeg tenkte på dette... at det stryrte livet mitt i en periode.. tok hun litt tak i det.. mange samtaler om dette emne..
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp