Tenker du fem år tilbake i dag?

Sara

Sara

Forumet er livet
VIP
Desemberglede 2015
Januarlykke 2016
Det gjør jeg.
Det er enda så nært.
Det er ensa så sårt.

Jeg mistet ingen. "min" som var der, hun jeg kjenner, slektningen min, hun kom over. Hun overlevde. Mistet mange av "sine". For henne er dette definitivt helt annerledes enn for meg


Jeg, jeg bare husker. Husker hva vi gjorde, hvor vi var, det øyeblikket det slo meg at. Herregud, er hun på Utøya? Meldingen jeg sendte mamma. Og da hun ringte som svar da bare visste jeg. Før hun sa. Og vente. Vente på neste telefon. Og lettelsen. Og tanken på de mange som ikke fikk samme beskjed.

Tankene går så definitivt fem år tilbake. Men også fremover. For det er viktig.
 
Tenker mye på det i dag, ja. Slår meg av og til hvor sykt at det faktisk skjedde, helt uvirkelig! Syns også de fem årene har gått voldsomt fort.
 
Tenker så klart på det, kjente ei av dem som døde. Men ble tante for første gang den dagen, så vi feirer først og fremst bursdag. Men glemmer nok aldri
 
Kommer nok aldri til å glemme nei. "Min" klarte seg også, men kunne liksågodt gått andre veien.
Syns fortsatt det er helt ufattelig at nor slikt kunne skje her, i lille, trygge Norge.
 
Husker jeg satt hos morfar når det kom på tv. Var sjokk
 
Dagen for 5 år siden står som spikret i hodet mitt! Den bisarre følelsen om de første hendelsene vi hørte på radioen mens vi var på jobb......
Jeg mistet ingen nær, men det er likevel sårt. Tenker mye på dem som ble borte og de som mistet noen de var glade i!
 
Tenker på det hver dag da jeg går forbi regjeringskvartalet til og fra jobb. Men spesielt i dag, mistet ingen "min" men kollega som mistet sin :(

Var i byen da det smalt og i sjokk da vi ikke skjønte noe, fult kaos, redsel og frykt! Tankene mine går til alle berørte i dag! Og ellers i året da jeg tenker på det ❤️
 
Ja. Jeg tenker at jeg skulle vært der, men fikk fri fra jobb dagen før for å dra på treningsleir. Hadde en på laget som svømte gjennom kuleregnet, og et lag på treningsleiren opplevde at et lagmedlem ble drept.

Har grått noen tårer i dag for alle de triste skjebnene.
 
Ja, en av mine beste venninner mistet sin bror, mine kusiners bror var der, men overlevde.
Det er ennå nært på mange vis.
Husker enda godt at vi var på Lilleputthammer, sjekket nettaviser mens barna lekte og utover kvelden =\
At det kom et angrep som det gjorde i Tyskland i kveld var dessverre ingen overraskelse =\ (jeg vet tyske myndigheter har sagt man ikke skal spekulere, men ut fra videoen som ligger på YouTube føler jeg ikke det er spekulasjoner).
 
Jeg føler så med alle som mistet noen :( alle de uskyldige menneskene som mistet livet :( og jeg er så forbanna bitter og sint fordi gjerningsmannen dr i live og fordi vi bruker enorme summer på å holde han i live :@ og hver gang han får si noe i media minnes vi på det grusomme han gjorde :(


❤️❤️❤️
 
Jeg husker det godt. Vi hadde nettopp vært igjennom en senabort, og det ble så bisart å tenke på at andre gikk igjennom helvete når vi nettopp hadde mistet en dyrebar baby. Alt ble så fjernt, som å se inn i feil ende av en kikkert. Jeg husker hvor jeg var, og hva jeg spiste til lunsj.

Jeg kjenner ingen berørte, og satt trygt hjem i stua flere timer unna.
 
Jeg tenker fem år tilbake. Jeg husker jeg akkurat var ferdig på jobb, men sto og snakket med noen venninner i stedet for å dra hjem, da det smalt. Det er den ekleste følelsen jeg har hatt i kroppen. Det trykket fra bomben var verre enn selve smellet. Husker vi trodde det var en heisekran som hadde deiset i bakken siden det ble bygget rett utenfor der vi var. Vi gikk ut for å se, og da så vi røyken og hørte alle sirenene. Vi prøvde å komme oss nærmere men da ble det sagt at det kanskje var flere bomber. På vei inn igjen fikk min venninne tilsnakk. "Jævla utlending". Det var vondt.
Jeg ble glad (så glad som man kan bli) da det viste seg at han var norsk. Ellers ville det blitt enda vanskeligere å være innvandrer i Norge.
Jeg tenker ofte og masse på de som ikke er her mer, og på de som har mistet noen. I lille Norge er vi så få at omtrent alle på en eller annen måte var involvert - gjennom venner og bekjente.
 
Tenker absolutt på det idag!

Kjente bomben i mitt eget hjem (vinduene stod og vibrere). Ble kalt inn på jobb ganske asap og satt hele kvelden og prøvde å få oversikt... Vondt å se flere av navnene vi hadde ventet på beskjed om komme i media...

Mistet heldigvis ikke noen av mine, men tankene mine går til de som mistet noen <3
 
Tenkt mye på det i dag. Men tenker litt på det hver dag nesten.
Bor nær Utøya, mistet flere, og veldig veldig mange jeg kjenner jobbet den dagen. Hørt mange grusomme historier. En god venn av meg som jobbet den dagen er helt ødelagt. Fungerer ikke lenger i det daglige liv.. Sårt, nært.

Bodde ett steinkast unna Ringerike sykehus på den tiden.. Helikoptere som fløy over huset i skytteltrafikk... Ambulanser... blålys...
Tenker tilbake på den dagen hver gang jeg ser en ambulanse med blålys i trafikken (og griner hver gang), hver gang jeg hører helikoptere, hver gang jeg er på sykehuset å ser hjertene i glassgangen til minne om de døde og overlevende, hver gang jeg møter kjente som var midt i dette.. Det river meg i hjertet hver gang. Glemmer aldri, og smerten minsker ikke den heller. Er for nært og for mange bekjente involvert!
 
Husker at jeg gikk å bar på min lille kolikkbaby hele natta med TVen på Nyhetskanalen for oppdateringer .
 
Tenkte mye på det i går, husker jeg satt i bilen for 5 år siden. Jeg hadde vært å kjøpt ny sal til den første hesten min. Jeg var så lykkelig! Gledet meg til å komme hjem. Tilfeldigvis var det en bilulykke langs veien, vi måtte snu å kjøre en omvei. Vi skrudde på radioen i håp om å høre hva som hadde skjedd i forhold til bilulykken.
Det vi fikk høre var langt fra forventet! En bombe hadde gått av, jeg kjenne klumpen i magen. Tenkte dette er starten! Nå er vi i krig! Vi kjørte i litt stillhet, venninna mi spurte hva er dette? Er det krig nå? Jeg sa jeg vet ikke. Men det er ikke umulig. Plutselig var det en gal man som var på utøya å drepte folk! Jeg viste ikke at det var noen kjente der. Men ble forferdelig redd likevel! Tenkte på alle de som hadde barn, kone, mann, foreldre som var der. Hvor redde de var, de som var der! De som ikke viste noe.. Ingen viste noe hva eller hvem dette var. Eller hvorfor.
Vi kom hjem, satt som en statue i sofan. Så på tv. Tente lys. Klarte ikke reagere.
Dagen gikk.. Dagen etter gikk også. Så kom beskjeden. Sønnen til en i svigerfamilien var død! Men så kom to jeg kjenner hjem i godt behold om man kan kalle det det, siden de ikke hadde noen fysiske skader. Sjokk det var det alt var. Alle var sjokka! I vårt lille Norge, en av våre egne landsmenn! Sinne! Tida har gått! Men det blir ikke glemt!
 
Vi var i bursdag til min svoger. Vi satt og spiste. Tvn sto på i bakgrunnen. Plutselig var det bilder av bomben, og så teksten "skyting pågår på utøya.
Vi så ambulanser og politibiler kjøre oppover. Vi bor såpass nærme at "våre" biler ble sendt for å hjelpe.
Resten av kvelden ble det kun nyheter på alle.
Min tremenning mistet livet på utøya. Ikke nær, men i den lille byen vet alle hvem alle er.
 
Sara skrev:
Det gjør jeg.
Det er enda så nært.
Det er ensa så sårt.

Jeg mistet ingen. "min" som var der, hun jeg kjenner, slektningen min, hun kom over. Hun overlevde. Mistet mange av "sine". For henne er dette definitivt helt annerledes enn for meg


Jeg, jeg bare husker. Husker hva vi gjorde, hvor vi var, det øyeblikket det slo meg at. Herregud, er hun på Utøya? Meldingen jeg sendte mamma. Og da hun ringte som svar da bare visste jeg. Før hun sa. Og vente. Vente på neste telefon. Og lettelsen. Og tanken på de mange som ikke fikk samme beskjed.

Tankene går så definitivt fem år tilbake. Men også fremover. For det er viktig.
Klikk for å utvide …

Jeg tenker på den dagen ofte.

Jeg mistet ingen jeg kjente selv. Men jeg hørte smellet fra Oslo, og jeg bor en halvtimes biltur unna... Jeg trodde det var en verandadør over meg som slammet igjen...

Jeg skulle vært på jobb den dagen. Jeg skulle besvart flere av telefonene fra de på øya. Tilfeldighetene gjorde at jeg måtte holde meg hjemme....

Tenker mye på den dagen ja. Mest på de som opplevde det. De som var der da bomben smalt, og de som var på øya.
 
Mine tanker om 22 juli er at media nå må la saken ligge.
Ja, mange mistet noen og det er tragisk, men verden må gå videre.

Mange av de involverte har uttrykt ønske om å la dette ligge og ikke rippe opp i gamle sår.
Så lenge det til stadighet skal snakkes om er det mange som ufrivillig gjenopplever marerittet. Og sjansen for at de har nok problemer med minnene uten medias mas er absolutt tilstede.

Jeg blir derfor mest irritert når jeg hører om minnesmerker som skal plasseres over alt og media som vil vite hvordan ofrene har det i dag og nærmest pusher for å se redsel, tårer og kanskje også sinne for underholdningsverdien. Og politikerne som opptrer som helgener. Det er rett og slett provoserende.

De involverte kan snakke med hverandre om det, det er der de vil møte mest støtte, forståelse og trøst. De var sammen om helvete, mens resten av oss bare kunne stå å se på.
Vi andre bør tenke fremover og jobbe for at hendelser som dette aldri skjer igjen og la de involverte komme seg gjennom dette så også de har en reell sjanse til å finne et normalt liv.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp