Tenåringsdøtre anyone?

[Gutteskatt i magen]

Jeg har ei jente på 12, sommer moden for alderen. Hun blir snart 13. Det er så krevende til tider, at det hadde vært fint å delt erfaringer med noen andre her inne Hun min er nok «en spesielt moody» type i tillegg. Har ei venninne med barn på samme alder og det hjelper alltid å snakke med noen. Men, man føler seg som verdens verste mor til tider. Faren til datteren min kommer ikke i nærheten av så innpå henne, så det meste faller på meg. Av både negativ adferd og svaring/humørsvingninger. Skjønner samtidig at det er en trygghetserklæring, men det er grenser for hva man tåler og. Og noen ganger blir man urasjonell tilbake og møter de helt feil, ekstra vondt når man innser det selv. Men, den massive avvisninga er nok det verste for meg.
Noen som kjenner seg igjen?

 

[PiluttaPilutta]

Er ikke kommet helt dit enda, men jeg har en datter på 11 år og man merker tidvis godt at hun er på vei inn i en ny epoke. Her er det mer testing av bannskap og småkjefting/smelling med dører innimellom. Det er nok også mest meg som får det her i huset, hun har et kjempegodt og nært forhold til bonuspappa’n og han er nok også hakket roligere enn den «litt» hissige mamma’n

 

[Gutteskatt i magen]

Er ikke kommet helt dit enda, men jeg har en datter på 11 år og man merker tidvis godt at hun er på vei inn i en ny epoke. Her er det mer testing av bannskap og småkjefting/smelling med dører innimellom. Det er nok også mest meg som får det her i huset, hun har et kjempegodt og nært forhold til bonuspappa’n og han er nok også hakket roligere enn den «litt» hissige mamma’n

Flere av mine kollegaer som har jenter som nå er litt eldre, de sier at «Ellvis er verre enn fjortis»

 

[B]

Jeg har ei jente på 12, sommer moden for alderen. Hun blir snart 13. Det er så krevende til tider, at det hadde vært fint å delt erfaringer med noen andre her inne Hun min er nok «en spesielt moody» type i tillegg. Har ei venninne med barn på samme alder og det hjelper alltid å snakke med noen. Men, man føler seg som verdens verste mor til tider. Faren til datteren min kommer ikke i nærheten av så innpå henne, så det meste faller på meg. Av både negativ adferd og svaring/humørsvingninger. Skjønner samtidig at det er en trygghetserklæring, men det er grenser for hva man tåler og. Og noen ganger blir man urasjonell tilbake og møter de helt feil, ekstra vondt når man innser det selv. Men, den massive avvisninga er nok det verste for meg.
Noen som kjenner seg igjen?

Jeg kjenner meg igjen - i dattera di. Gjør ditt beste. Vær tydelig. Ikke si nei for å si nei, men ha gode grunner for det du nekter henne. Ikke gå i maktkamp med henne om "hvem som er sjefen", den taper du sannsynligvis fordi da trekker hun seg vekk og avskriver deg. Du ER den voksne, og den som tar en del avgjørelse, samtidig er dattera di så stor at hun også bestemmer en del ting på egenhånd enten du liker det eller ikke. Og viktigere enn viktigst med tenåringer: aldri lukk døra for kommunikasjon. Ikke møt en tenåring med at det er forteller deg at de ser og opplever er grunn til neste forbud. Når de forteller deg noe du ikke liker å høre kan du enten lytte og veilede og si hva du synes, eller bli sint og skuffet og straffe. Velger du det siste ble det med den ene gangen at tenåringen din kom i dialog med deg om slike ting.

Hold ut. Det er en tøff periode, særlig med tenåringsjenter. De er frekke, bråmodne og vil en masse ting som du ikke vil de skal. Det er lov å si fra at hun får snakke til dere på ordentlig måte, det er lov å si fra at oppførselen hennes er urimelig. Det går over igjen.

 

[Gutteskatt i magen]

Jeg kjenner meg igjen - i dattera di. Gjør ditt beste. Vær tydelig. Ikke si nei for å si nei, men ha gode grunner for det du nekter henne. Ikke gå i maktkamp med henne om "hvem som er sjefen", den taper du sannsynligvis fordi da trekker hun seg vekk og avskriver deg. Du ER den voksne, og den som tar en del avgjørelse, samtidig er dattera di så stor at hun også bestemmer en del ting på egenhånd enten du liker det eller ikke. Og viktigere enn viktigst med tenåringer: aldri lukk døra for kommunikasjon. Ikke møt en tenåring med at det er forteller deg at de ser og opplever er grunn til neste forbud. Når de forteller deg noe du ikke liker å høre kan du enten lytte og veilede og si hva du synes, eller bli sint og skuffet og straffe. Velger du det siste ble det med den ene gangen at tenåringen din kom i dialog med deg om slike ting.

Hold ut. Det er en tøff periode, særlig med tenåringsjenter. De er frekke, bråmodne og vil en masse ting som du ikke vil de skal. Det er lov å si fra at hun får snakke til dere på ordentlig måte, det er lov å si fra at oppførselen hennes er urimelig. Det går over igjen.

Veldig enig! Større, sterkere, klokere og god

Jobber som foreldreveileder, men hjemme er jeg mamma. Trengte bare virkelig å ventilere det da det toppet seg litt her

 

[B]

Veldig enig! Større, sterkere, klokere og god

Jobber som foreldreveileder, men hjemme er jeg mamma. Trengte bare virkelig å ventilere det da det toppet seg litt her

Det er godt å få det ut. Tenåringer er fryktelig ufordragelige mot foreldrene av og til, særlig jenter. Tror også vi som voksne blir mer irriterte på dem fordi vi føler de er store og kan noe for sin egen oppførsel, men det er jo bare delvis sant. De drives av hormoner og mental utvikling som får de til å løsrive seg, og kan nok ikke alltid mer for sin oppførsel enn en 2åring med raserianfall. Heldigvis går det over.