Blir meget filosofisk av å være bekymra, men jobber hardt konstant for å finne en logisk forklaring.
Selv om man har sett liv på ul og man ikke har noe store blødninger eller smerter, slutter man på ett tidspunkt å være bekymra før det har gått 40 uker med graviditet og man endelig sitter med en liten i fanget?
Kan ikke huske at jeg var så bekymra under noen av graviditetene mine før denne. Kan det være for at vi ikke har tid til å prøve så mange flere ganger før vi begge er for gamle?
Eller er det fordi jeg har mistet så mange ganger tidligere? Selv om det igjen var før det i det hele tatt var noe hjerte som banka.
Eller er det rett og slett sånn at jo eldre man blir jo mere redd er man faktisk for alt som man har sett kan skje, og man egentlig bare var veldig naiv når man var yngre?
Selv om man har sett liv på ul og man ikke har noe store blødninger eller smerter, slutter man på ett tidspunkt å være bekymra før det har gått 40 uker med graviditet og man endelig sitter med en liten i fanget?
Kan ikke huske at jeg var så bekymra under noen av graviditetene mine før denne. Kan det være for at vi ikke har tid til å prøve så mange flere ganger før vi begge er for gamle?
Eller er det fordi jeg har mistet så mange ganger tidligere? Selv om det igjen var før det i det hele tatt var noe hjerte som banka.
Eller er det rett og slett sånn at jo eldre man blir jo mere redd er man faktisk for alt som man har sett kan skje, og man egentlig bare var veldig naiv når man var yngre?
for nokre rundt dei magisk 12, men for andre etter tida rundt når dei mista før. Men når ein kjenner liv daglig, og har fått tommel opp på OUL, så slapper heldigvis dei fleste av og klarer å kose seg med graviditeten