Tanker rundt sykemelding

[Caecilia]

Hei! Her kommer et lite(langt) hjertesukk blandet med litt klaging, og med et lite håp om noen gode råd.

Sykemelding er jo et mye omdiskutert tema, og selv har jeg alltid syntes at det bør være last resort å sykmelde seg. Med det mener jeg bare at man bør prøve å tilrettelegge så godt som mulig før man tar steget til legen og lar han/hun vurdere saken. Men la meg få presisere at jeg har respekt for de som er sykemeldt - uansett grunn, for når alt kommer til alt så kjenner man seg selv best!

Jeg er nå 27+1 uker på vei, og har den siste 1,5 måneden hatt problemer med bekkenet. Dagene går veldig opp og ned, men de siste 2-3 ukene har det vært veldig vondt å være til. Jeg har kontorjobb, så det er basically 7,5 time med sitting 5 dager i uka. Jeg har prøvd å fått hevet pulten og stått og jobbet, og det funket kjempefint en liten periode. Nå får jeg derimot smerter i korsryggen når jeg står over lengre tid. Jeg har også fått innvilget hjemmekontor på dager hvor jeg trenger avlastning, på den måten kan jeg jobbe i liggende stilling på sofaen - men da jeg like mye fungerer som backoffice/potet i tillegg til min opprinnelige stilling innen markedsføring, så trengs jeg egentlig på kontoret, så jeg får så fryktelig dårlig samvittighet når jeg sitter hjemme.

I tillegg blir jeg veldig sliten på jobb - blir mye stirring ute i luften, og føler at jeg ikke rekker å gjøre alt jeg skulle ha gjort - og ligger konstant litt bak skjema. Jeg blir så stressa!

Tidligere (3-ish år siden) var jeg på utredning for mageproblemer, men etter undersøkelsen har jeg tydeligvis falt gjennom sprekkene i systemet - og min henvisning til videre utredning kom aldri fram, og jeg fikk aldri beskjed om prøvefunnene. Pga dette har jeg levd i god tro på at alt er bra, og at problemene jeg hadde var ufarlige og forbigående. Nå har de kommet tilbake, og etter iherdig press fra min side (har nok å tenke på som førstegangsgravid, så vil gjerne finne ut hva som skjer) fikk jeg sendt inn prøve - som på nytt påviste aktiv betennelse i tarmslimhinnen - og jeg fikk time på sykehuset en uke etter at henvisningen ble sendt inn.

Nå er jeg fryktelig bekymret - litt pga hva det kan være, men mest fordi jeg fikk time så fort. Er ordentlig redd det er noe alvorlig, og det er fryktelig lite de kan gjøre uansett nå som jeg er gravid. Jeg er ikke av typen som tenker det verste til vanlig, men det er mulig det er noen hormoner som spiller inn i tillegg.

Med bekkenplagene, følelsen av at jeg ikke strekker til på jobb og bekymringene over mageproblemene så blir jeg så utrolig utslitt! Er også hjemme alene annenhver måned av gangen, og får gjort lite på hjemmebane - ettermiddagene blir tilbragt på sofaen i fosterstilling (noe som er greit nok nå for en periode, svangerskapet varer jo ikke for evig). Men jeg kjenner på at jeg gjerne skulle hatt litt fri, rom til å puste, men pga en travel periode på jobb så får jeg meg ikke til å be om ferie, og vurderer å gå til legen og spørre om hans tanker rundt gradert sykemelding en periode. Blir dette dumt? Bør jeg fortsette å bitte tennene sammen, eller er det innafor å gå til legen med dette?

Synes det er vanskelig å diskutere dette med de rundt meg, det er som oftest enklest å si "Det går bra, det!" når de spør hvordan det går, da jeg føler at dette med sykemelding er et vanskelig tema som gravid.

Beklager megalangt innlegg, altså - men det var veldig godt å få det ut.

 

[BMC]

Vet du, det er en utrolig kort periode av arbeidslivet man er gravid. Jeg syns dette er en tid man skal få lov til å sette seg selv og den lille i magen først uten å ha dårlig samvittighet overfor arbeidsgiver og kollegaer. Ut fra det du beskriver ville jeg kontaktet lege og drøftet mulighetene for en gradert sykemelding. Graviditet er ingen sykdom, men man kan jammen meg bli bra syk av å være gravid.

 

[Gorinepåkvisten]

Signerer BMC! Jobben takker deg heller ikke for ekstra innsats uansett. Når du er gravid har du en prioritering: baby i magen. De 40 ukene må du gjøre det beste. Og er du i tillegg utslitt blir fødsel og den første barseltiden mye verre. Tenk hvor mange år vi har tilbake i arbeidslivet etterpå. Hør på kroppen din

 

[frkreal]

Det er ingen som kommer til å takke deg for at du holdt ut i ettertid. Du kan ende opp med å slite med bekkenet hele barseltiden om du ikke lytter til kroppen din. Det er ikke deilig å nyte barseltiden med masse skavanker som kunne vært unngått.

Jeg tenker at jeg har over 35 år igjen av arbeidslivet til å jobbe ræva av meg og yte, men som gravid nå (jeg sliter) prioriterer jeg kroppen min og det å være mamma til den eldste.

 

[Treblir4]

Helt enig med resten! Det er ikke bare bare å være gravid. Tenk på deg selv den lille tiden det står på hør med legen hva h*n tenker

 

[mini#2]

Enig med de over, be om gradert og se om ikke det hjelper litt på.

 

[Vidorra]

Når det ikke går, så går det ikke lenger. Husk at det kommer en tid etter at barnet er født, det er en stor omveltning det som skjer da også. Du er skriver også at du er alene annenhver måned, noe som fører til en ytterligere omveltning for deg. Du trenger krefter etter fødselen også. Kjører du deg i kjelleren nå, kan det var langt opp den dagen babyen er der. Ta vare på deg selv og barnet, og ta en telefon til legen.

 

[JaaaBaby <3]

Enig med de andre. Nå er det du og babyen som er viktigst. Ikke greit å gå på en smell, det kan du slite leeenge med. Vi jobber jo temmelig mange år av livet og jobben betyr ikke ALT her i verden selv om det ofte føles slik

 

[Caecilia]

Tusen takk for mye god tilbakemelding. Nå føles det faktisk litt lettere å skulle ta det opp med legen. Rart hvor vanskelig det skal føles når det gjelder en selv. Og jeg vet jo innerst inne at jobben ikke betyr alt, men jeg liker jobben min utrolig godt, og da føles det vanskelig å plutselig ikke klare å gi alt.

Og det er vel sant som dere sier, at man treger all den energien (både fysisk og psykisk) man kan få når den lille omsider kommer <3 Tenk at det bare er 3 måneder igjen til termin!

 

[Mozzarella]

Åi! Vi har det kjempelikt jobbmessig! Jeg jobber også med reklame/markedsføring, har bekkenproblemer, prøver hjemmedager, heve/senke-pult og alt er tilrettelagt.

Strekker bare ikke til, humøret synker, motivasjonen synker og jeg orker ikke 100% lenger. Skal på behandling i morgen, skal spørre etter 50% sykemelding da. Jeg blir bare utrolig sliten og føler jeg kun jobber og kommer hjem (trener bekken eller sover). Vært sånn i ukesvis! Nå har jeg ei fra før og plutselig en dag begynte jeg å grine bare fordi jeg måtte hente ho i bhg. Jeg er bare sååå sliten. Skjønner deg kjempegodt

 

[Mammaatt86]

Vanskelig, dette her.... Jeg måtte også få sykemelding i dag da jeg har vært borte fra jobb siden forrige onsdag (IA-bedrift med 8 egenmeldingsdager sammenhengende inkl. helg). Har hatt influensa/forkjølelse, og blir ikke helt frisk. Når jeg er syk så blir psyken helt på bunnen. Hangla en del før jeg ble syk også, har slitt med dårlig samvittighet overfor kollegaer og pasienter (jeg er tannlege). Føler meg så utilstrekkelig, jeg er frisk til vanlig og hadde på sett og vis ikke forventet annet nå. Litt på grensen kjørt på med vanlig pasientantall og vært så tøff og sagt at dette er ikke noe problem! Men det er det kanskje litt likevel.... Slik har jeg følt det en stund nå.....
Vanskelig å sette grenser for meg selv.
Gråt mine bitre tårer både til samboer og lege i dag fordi jeg ser på det som nederlag å bli sykemeldt. Men hun sa at det bestemte HUN.
Utrolig dumt, og vet at jeg må tenke på meg selv og lille jenta mi, men føler liksom at jeg burde klart det!
Så jeg forstår godt hva du føler! <3

 

[Caecilia]

Åi! Vi har det kjempelikt jobbmessig! Jeg jobber også med reklame/markedsføring, har bekkenproblemer, prøver hjemmedager, heve/senke-pult og alt er tilrettelagt.

Strekker bare ikke til, humøret synker, motivasjonen synker og jeg orker ikke 100% lenger. Skal på behandling i morgen, skal spørre etter 50% sykemelding da. Jeg blir bare utrolig sliten og føler jeg kun jobber og kommer hjem (trener bekken eller sover). Vært sånn i ukesvis! Nå har jeg ei fra før og plutselig en dag begynte jeg å grine bare fordi jeg måtte hente ho i bhg. Jeg er bare sååå sliten. Skjønner deg kjempegodt

Godt (men utrolig vondt) å høre at vi er flere i samme situasjon angående jobb. Man skulle tro at kontorjobb var perfecto for en gravid, og for noen er det kanskje det - men det er ingen kjære mor når man sliter med bekkenet.

Kjenner meg utrolig godt igjen i det du skriver, man våkner, jobber, spiser og så sover - og selv om timeplanen ikke er mer avansert enn så - så strekker man slettes ikke til. Det er en ordentlig drittfølelse! Nå har jo du ei lita ei i tillegg, og jeg kan tenke meg at følelsen av å ikke strekke til blir enda vondere å kjenne på da.

Håper det går i orden med sykemelding til deg idag, og at formen blir bedre <3

 

[Caecilia]

Vanskelig, dette her.... Jeg måtte også få sykemelding i dag da jeg har vært borte fra jobb siden forrige onsdag (IA-bedrift med 8 egenmeldingsdager sammenhengende inkl. helg). Har hatt influensa/forkjølelse, og blir ikke helt frisk. Når jeg er syk så blir psyken helt på bunnen. Hangla en del før jeg ble syk også, har slitt med dårlig samvittighet overfor kollegaer og pasienter (jeg er tannlege). Føler meg så utilstrekkelig, jeg er frisk til vanlig og hadde på sett og vis ikke forventet annet nå. Litt på grensen kjørt på med vanlig pasientantall og vært så tøff og sagt at dette er ikke noe problem! Men det er det kanskje litt likevel.... Slik har jeg følt det en stund nå.....
Vanskelig å sette grenser for meg selv.
Gråt mine bitre tårer både til samboer og lege i dag fordi jeg ser på det som nederlag å bli sykemeldt. Men hun sa at det bestemte HUN.
Utrolig dumt, og vet at jeg må tenke på meg selv og lille jenta mi, men føler liksom at jeg burde klart det!
Så jeg forstår godt hva du føler! <3

Kjenner så godt igjen følelsen - man vet så inderlig mye bedre, men man klarer jo bare "litt til"...! Når man bruker å være fit for fight så er det kjempevanskelig å innrømme (spesielt for seg selv) at man ikke er i stand til det samme lengre. Men det er GODT å høre at du har en lege som tar det på alvor og setter ned foten - noen av oss trenger at andre tar styringa av og til <3

Fikk du gradert sykemelding, eller er du 100 % sykemeldt nå?

 

[Mammaatt86]

Jeg ble 100% sykemeldt ut neste uke slik at jeg skulle "lande på jorda igjen". Var helt fra meg, blir flau av å tenke på det nå... Så fikk vi se, sa hun. Hun foreslo 50% sånn fort i går, men det veit jeg ikke om jeg trenger.... Uffameg, må bruke tida og tenke meg godt om før jeg smeller til igjen, ihvertfall.

Var på en rar måte godt at hun bare tok kontrollen i går, som du sier! At det ikke var opp til meg å vurdere, for det er så vanskelig.

Føler du det på samme måte, at det er bedre når andre bestemmer?

 

[Caecilia]

Jeg ble 100% sykemeldt ut neste uke slik at jeg skulle "lande på jorda igjen". Var helt fra meg, blir flau av å tenke på det nå... Så fikk vi se, sa hun. Hun foreslo 50% sånn fort i går, men det veit jeg ikke om jeg trenger.... Uffameg, må bruke tida og tenke meg godt om før jeg smeller til igjen, ihvertfall.

Var på en rar måte godt at hun bare tok kontrollen i går, som du sier! At det ikke var opp til meg å vurdere, for det er så vanskelig.

Har du det på samme måte?

Skal se det hjelper på å få pusta helt ut ei stund! Av og til renner det bare over, og da er det ikke så godt å kontrollere hverken adferd eller hva som kommer ramlende ut av munnen... Ikke alltid like kult å tenke på etterpå. Men jeg har det på samme måte - det går til et punkt, også bare eksploderer det, tåra renner, hikstinga tar over og man klarer knapt å prate mellom slaga.

Jeg hadde tatt den prosenten hun anbefalte, egentlig om du føler du trenger det eller ei - så får du heller være på og trappe opp igjen gradvis om formen tillater det! Ikke greit å kjenne om det er samvittigheten eller formen som sier at du skal på jobb igjen, når man i utgangspunktet har vanskelig for å vurdere seg selv. Trenger ikke å gå på to smeller på rad, liksom

Jeg har en merkelig respekt for autoriteter. Jeg kan vite like godt selv hva som er best å gjøre i situasjonen, men det er enklere å gjennomføre om det kommer fra en annen enn meg selv. Og da spesielt om det gjelder at jeg skal gjøre noe for min egen del, f.eks ta ut ferie, bli hjemme når jeg er syk, si sei til ekstraarbeid når jeg har nok å gjøre... Jeg har rett og slett vanskelig for å sette ned foten for min egen del - men sånn har jeg alltid vært!

 

[Mammaatt86]

Skal se det hjelper på å få pusta helt ut ei stund! Av og til renner det bare over, og da er det ikke så godt å kontrollere hverken adferd eller hva som kommer ramlende ut av munnen... Ikke alltid like kult å tenke på etterpå. Men jeg har det på samme måte - det går til et punkt, også bare eksploderer det, tåra renner, hikstinga tar over og man klarer knapt å prate mellom slaga.

Jeg hadde tatt den prosenten hun anbefalte, egentlig om du føler du trenger det eller ei - så får du heller være på og trappe opp igjen gradvis om formen tillater det! Ikke greit å kjenne om det er samvittigheten eller formen som sier at du skal på jobb igjen, når man i utgangspunktet har vanskelig for å vurdere seg selv. Trenger ikke å gå på to smeller på rad, liksom

Jeg har en merkelig respekt for autoriteter. Jeg kan vite like godt selv hva som er best å gjøre i situasjonen, men det er enklere å gjennomføre om det kommer fra en annen enn meg selv. Og da spesielt om det gjelder at jeg skal gjøre noe for min egen del, f.eks ta ut ferie, bli hjemme når jeg er syk, si sei til ekstraarbeid når jeg har nok å gjøre... Jeg har rett og slett vanskelig for å sette ned foten for min egen del - men sånn har jeg alltid vært!

Det har du nok rett i, og det vil om mulig bli enda verre, dersom jeg skulle måtte krype til korset to ganger.
Jeg har det og har hatt det på samme måte som deg - alltid. Så det er nok bare sånn vi er! Positivt å være pliktoppfyllende, men til en viss grad.

Håper du går til legen og snakker ut om hvordan du har det, det er virkelig ikke godt å ha det sånn. Bare det at du tar det opp her viser jo at det virkelig er noe du tenker og føler mye på.
Hadde du ikke hatt skrupler og samvittighet hadde du garantert bare tenkt ut en slu plan og fått det som du ville det uansett. For som mamma sier, og det er jo faktisk sant: vanskelige folk får det som de vil, for de gir seg bare aldri....

Hvis du synes det er vanskelig å ta opp, vil jeg anbefale at du tar med deg noen som forstår situasjonen og kjenner deg, vet hvordan du er til vanlig, når ting faktisk fungerer. F.eks. samboer. Hele du er helt garantert annerledes når du har det sånn, og det har han garantert merka.
Jeg syntes det var veldig godt å ha han der i går, selv om det ikke var tenkt så nøye gjennom på forhånd

 

[Caecilia]

Det har du nok rett i, og det vil om mulig bli enda verre, dersom jeg skulle måtte krype til korset to ganger.
Jeg har det og har hatt det på samme måte som deg - alltid. Så det er nok bare sånn vi er! Positivt å være pliktoppfyllende, men til en viss grad.

Håper du går til legen og snakker ut om hvordan du har det, det er virkelig ikke godt å ha det sånn. Bare det at du tar det opp her viser jo at det virkelig er noe du tenker og føler mye på.
Hadde du ikke hatt skrupler og samvittighet hadde du garantert bare tenkt ut en slu plan og fått det som du ville det uansett. For som mamma sier, og det er jo faktisk sant: vanskelige folk får det som de vil, for de gir seg bare aldri....

Hvis du synes det er vanskelig å ta opp, vil jeg anbefale at du tar med deg noen som forstår situasjonen og kjenner deg, vet hvordan du er til vanlig, når ting faktisk fungerer. F.eks. samboer. Hele du er helt garantert annerledes når du har det sånn, og det har han garantert merka.
Jeg syntes det var veldig godt å ha han der i går, selv om det ikke var tenkt så nøye gjennom på forhånd

Må man til fastlegen for sykemelding? Har nettopp fått ny fastlege, så han kjenner meg jo ikke spesielt godt, så sånn sett er det ikke så nøye hvilken lege jeg er til. Har legetime på sykehuset denne uka, kan jeg ta det opp der, selv om jeg skal dit av andre grunner?

Mamman din har så rett! Noen er ekstra gode på å pushe på til de får det som de vil.

Jeg synes det er kjempevanskelig, blir nesten på gråten bare jeg tenker på det. Samboer er bortreist på jobb denne måneden - men jeg kan jo alltids spørre mamma. Er jo bare 25 år, så det er vel ikke rart i det heletatt å ta med seg mamma til legen... Men er sikkert lurt å ha noen å støtte seg på!

 

[Mammaatt86]

Må man til fastlegen for sykemelding? Har nettopp fått ny fastlege, så han kjenner meg jo ikke spesielt godt, så sånn sett er det ikke så nøye hvilken lege jeg er til. Har legetime på sykehuset denne uka, kan jeg ta det opp der, selv om jeg skal dit av andre grunner?

Mamman din har så rett! Noen er ekstra gode på å pushe på til de får det som de vil.

Jeg synes det er kjempevanskelig, blir nesten på gråten bare jeg tenker på det. Samboer er bortreist på jobb denne måneden - men jeg kan jo alltids spørre mamma. Er jo bare 25 år, så det er vel ikke rart i det heletatt å ta med seg mamma til legen... Men er sikkert lurt å ha noen å støtte seg på!

Hehe, nei, det er ikke rart! Litt spesiell situasjon da, så tror de skjønner det. Som tannlege er jeg vant til at relativt voksne folk har med seg mamma'n sin stadig vekk ;-)

Nei, jeg var ikke hos fastlegen. Har heller ikke noe forhold til min, tok bare det som var ledig, jeg. Heldigvis var hun jeg kom til veldig forståelsesfull, og det tror jeg de aller fleste er bare man sier det som det er.

Tror du bare må hoppe i det - det er ubehagelig, men det kan få store konsekvenser for både deg og den lille på lengre sikt dersom du ikke gjør det!
(Ser du hvor fornuftig jeg er når det kommer til andre? )

Lykke, lykke til - og kan du ikke gi en tilbakemelding her når du har vært der da? Kjekt å høre NÅR det ordner seg for deg, for det VIL det <3

 

[Caecilia]

Hehe, nei, det er ikke rart! Litt spesiell situasjon da, så tror de skjønner det. Som tannlege er jeg vant til at relativt voksne folk har med seg mamma'n sin stadig vekk ;-)

Nei, jeg var ikke hos fastlegen. Har heller ikke noe forhold til min, tok bare det som var ledig, jeg. Heldigvis var hun jeg kom til veldig forståelsesfull, og det tror jeg de aller fleste er bare man sier det som det er.

Tror du bare må hoppe i det - det er ubehagelig, men det kan få store konsekvenser for både deg og den lille på lengre sikt dersom du ikke gjør det!
(Ser du hvor fornuftig jeg er når det kommer til andre? )

Lykke, lykke til - og kan du ikke gi en tilbakemelding her når du har vært der da? Kjekt å høre NÅR det ordner seg for deg, for det VIL det <3

Godt å høre - store muligheter for at jeg tar en telefon til mor nå, altså ;-)

Da skal jeg mote meg opp til å hoppe i det når jeg har time denne uka... Har jo ikke lyst til å ha plager med bekkenet etter at lille er født, heller
(Det er så mye enklere når det ikke gjelder en selv )

Tusen takk - vi får håpe det gjør seg med litt fri for deg og, kanskje er du back in business in no time? <3 Jeg skal prøve å huske å slenge inn en liten oppdatering etter legebesøket!